Karma er på èn og samme tid både det mest velkjente og det dårligst forståtte konseptet fra indisk filosofi. Mesteparten av det jeg leser på nettet er skrevet på engelsk og holdt i en “akademisk” form. Jeg ser ikke noe poeng i å engasjere meg i emosjonell gjørmebryting med de som først og fremst bruker seg selv som studieobjekt og som ser verden gjennom to meter tykke brilleglass laget av dramatiske følelser. Jeg vil igjen poengtere at uansett hvem du er så snakker jeg ikke om deg. Du er ikke interessant. Eller rettere sagt, det du er i dine egne øyne er ikke interessant. Det er hva du er i mine øyne som teller. På tilsvarende vis er det ikke viktig hva jeg tenker om meg selv, så jeg ser ikke noe poeng i å kaste meg ut i noen gitarsolo rundt min private skjebne; hva, hvor, når, hvem og hvorfor — hvem gir noen som helst slags faen?
Teksten er det hele. Det er alt jeg sier. Ordet karma betyr “handling” men i ganske vid forstand, for alt man gjør gjennom hele livet er jo noen slags form for handling, selv det å ikke gjøre noe. Han som sannsynligvis er min favorittforfatter heter Jorge Luis Borges og han skrev en novelle som heter “Hagen med ganger som forgrener seg” (en ikke alt for subtil metafor for livet) og – spoiler alert – helt til sist reflekterer han over hvordan det som var en labyrint med tusen veier når han gikk det fremover ser ut som en forbausende kort og helt rett linje når han ser bakover. Bedre har ingen – ikke en gang i India – beskrevet karma. Nå for tiden er det ikke uvanlig å fantasere om “multiverset” ut fra noen slags perversjon av Niels Bohrs “mange verdener” fortolkning av kvantemekanikken, som tillater “parallellitet” på den måten, altså at den veien man velger skaper en selvstendig verden som man opplever på det vanlige helhetlige viset, men samtidig skapes mange andre verdener ut fra andre veier som man kunne ha tatt, men som nå er utelukket fordi man valgte det man valgte. Det er enveiskjørt. Det går bare èn vei. Stunden kommer aldri tilbake som Lalla Carlsen sang fra revyscenen. Er vi enige om dette?
Det munnhellet man ofte bruker på norsk dekker denne meningen ganske bra: Gjort er gjort og spist er spist. Det er dette som er karma, altså at man ikke kan “gå tilbake” og rette opp feilene fra i går, man kan bare korrigere innstillingene på kontrollpanelet i forhold til kursen videre. Noen hadde postet noe på et nettsted under overskriften Tror du på karma? så det kan man si ikke starter så bra, siden karma bare beskriver “livets enveiskjørte mekanikk” — det handler ikke om hva man fortjener og karma inneholder ingen magiske elementer. Alt er veldig nøkternt, i prinsippet en form for ren konsekvensetikk hvor det deontologiske elementet – altså hva man “mener” å gjøre (deontologi = intensjonsetikk) – ikke spiller noen rolle, eller rettere sagt, det er en del av “maya” (illusjonen). Uansett, folk liker å tenke magisk, selv om karma egentlig bare handler om metafysisk mekanikk, eller “skjebnens nødvendighet” om du vil. Tanken er at man kan styre sin egen skjebne, men bare i den retningen det går, la oss si som hvis man sitter på en rattkjelke og kan styre til en viss grad, men hovedretningen (ofte også farten) er gitt av forhold man ikke kan kontrollere på noe objektivt vis, man kan bare “forholde seg” — og som alle som har prøvd rattkjelke i ganske stor fart vet veldig godt: Det lønner seg å bestemme seg for hvor du skal så tidlig som mulig og sikte langt fremover, men samtidig småjustere etterhvert som det blir nødvendig. Ikke sant? Man vil jo ikke treffe verken trær eller steiner.
