Et Messias-kompleks (også kjent som Kristus-komplekset eller Frelser-komplekset ) er en sinnstilstand der et individ har troen på at han er, eller er bestemt til å bli, en frelser. Begrepet “Messias-kompleks” vises ikke i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM); det er verken et klinisk begrep eller en diagnostiserbar lidelse, men symptomene på sykdommen ligner de som finnes hos mennesker med vrangforestillinger. Denne formen for tro blir ofte rapportert hos pasienter med bipolar lidelse og schizofreni. Når et Messias-kompleks manifesterer seg i en religiøs person etter et besøk i Jerusalem, kan det identifiseres som en psykose kjent som Traveller’s Syndrome.
(no.frwiki.wiki)
Selv praktiserer jeg et noe lavere innslagspunkt for å plassere noen i kategorien for Kristuskompleks. Sjekkpunktet ligger ved om de typisk føler at de selv har noen slags “skyld” for at verden er som den er, og det ene med det andre, vi snakker jo om en slags form for “negativ narcissisme” nå. Pasienten er fortsatt verdens sentrum og føler fortsatt at deres rolle i det hele er “viktig” — men strategien deres er ikke den typisk masturbatoriske selvnytelsen som former seg rundt opplevelsen av egen suksess, skjønnhet, eller hva det nå måtte være som vi finner hos en “klassisk” narcissist, det er masochismen hos noen som tror at de gjennom personlig bot og forsakelse – samt ikke minst agitasjon – vil påvirke resten av verden til å innse sine synder og endre seg.
Du kan ikke redde verden. Dette er den fundamentale erkjennelsen alle er nødt til å gjennomgå for å oppnå voksenstatus. Barnets fantasi vil invariabelt bevege seg i retning av “vi kan jo bare” men hvis man er voksen vet man at ting aldri er så lettforståelige som de virker ved det første øyekast — og jo enklere en løsning er i teorien, jo vanskeligere er den å gjennomføre i praksis. Vi kan jo bare fordele ressursene mer rettferdig. Den fundamentale synden i dette bildet ligger i å feilvurdere hva og hvem man er. Jeg er et menneske. Men hva betyr det? Som biologisk taksonomi er det ukomplisert. Men livet handler ikke om hva man er. Det som teller er hva man gjør. Det er ekstremt viktig å forstå at i metafysikken er alle alene. Forholdet mellom selvet og verden er alt spillet handler om. Så fort vi blander inn andre entiteter enn selvet og verden (bruk eventuelt ordet Gud i stedet for “verden”, hvis du er av slik legning) skifter spillet karakter og heter nå etikk.
Hvis det å “redde verden” virkelig betyr noe for deg har du både motiv og mulighet til dette gjennom å “redde deg selv”, spesifikt fra et liv i løgn og elendighet, dersom dette er ønskelig. Bare så lenge du husker på at å “redde verden” betyr det samme som å “redde Gud” — som vi trygt kan si er en fundamental misforståelse av det foreliggende maktforholdet i bildet. Man behøver ikke å tro på Gud for å anerkjenne at dette ordet bare er en antropomorfisert konseptualisering av “alt som eksisterer og alt som skjer” — i praksis det samme som “verden”, eller altså alt som er ikke-jeg. Følelsen av å være noen som lever og gjør ting, basert i opplevelsen av “fri vilje” er hva vi mener med selvet. Det er forsåvidt vanlig å splitte opp selvet i flere mindre “personlighetsområder” som man har mer eller mindre bevisst kontroll over og som man bruker til forskjellige ting, men dette er en unødvendig komplikasjon i forhold til dagens tema. Vi bruker her selvet som begrep for alt man har personlig makt over og verden om alt annet — og vi forenkler bildet fordi vi ønsker å forstå det.
For å bringe orden inn i egen mental helse er det en avgjørende nødvendighet at man fatter et fundamentalistisk valg som man aldri senere fraviker. Det er et enkelt prinsipp, men det er så vanskelig å implementere i praksis at nesten ingen får det til: Snakk alltid sant. Hvis du ikke kan eller vil snakke sant må du tie. Hvis du ikke vet må du si “jeg vet ikke”. Hvis du gjetter må du være tydelig på at det er dette du gjør. Vi snakker kort og godt om grensesnittet mellom selvet og verden og hva slags kvalitet man ønsker å ha på denne kommunikasjonskanalen. Det finnes hvor mye mystikk som helst innenfor kategorien “selvutvikling” men mesteparten er okselort man ikke bør kaste bort tid på, med mindre man synes bisarre idèer er artig å studere (jeg innrømmer å ha en svakhet for slik perversjon). Problemstillingen vi står overfor handler uansett om å renske opp i og smøre det maskineriet som styrer forholdet mellom selvet og verden — som jeg nå skriver om under den antagelse at de fleste ønsker kunnskap om små ting de enkelt kan gjøre for å forbedre sitt eget liv. Sannhetsparadigmet er et passende fancy ord for hva vi skal frem til. Problemet med å lyve på vanemessig basis er jo at det har en tilbakeslagseffekt. Hvis vi sier at i metafysisk forstand så er livet ditt et interaktivt samarbeidsprosjekt mellom selvet og verden, så følger det av dette premisset at hvis du forurenser den ene parten så forurenser du også den andre — men du kan bare styre og påvirke selvet, ikke verden.
Det går selvsagt an å leve et liv fullt av alle slags løgner, ofte til en slik grad at det knapt finnes annet i personligheten, men dette er kostbart. Det svekker individets mentale immunforsvar. De fleste mentale sykdommer bør betraktes som “infeksjoner” hvor til hvilken grad man har et robust immunforsvar naturligvis har alt å si for infeksjonens forløp. Noen registrer knapt noen symptomer, mens andre har et veritabelt “feberforløp” i form av psykotiske reaksjoner på fremmede løgner som havner i konlikt med de livsløgnene de allerede har, noe vi typisk kan observere for eksempel i konkurranse mellom religioner. Folk som er religiøse på èn måte tåler dårlig de som er religiøse på noen annen (og derfor “feil”) måte, mens de som ikke selv er religiøse bare trekker på skuldrene. Det ene er verken verre eller bedre enn det andre. Det er uansett blasfemisk å uttale seg på vegne av Gud, og mer enn dette behøver jeg ikke å vite om noen religion. Det er jo ikke vanskelig å se om de lyver. Kommer de med påstander om Gud? I så fall lyver de. Ferdig diskutert. Hvis de snakker sant ville de sagt “jeg vet ikke”, fordi det går per definisjon ikke an å vite noe om Gud. Eller altså “verden”, hvis man er av slik legning at man foretrekker dette ordet. Mange har sterke følelser i forhold til konsepter som brukes i religioner. Selv føler jeg ingenting. Fra mitt perspektiv er det bare banalt og dumt. Eller det er et “teknisk” begrep. Jeg opplever det ikke som mer beundringsverdig å være religiøs enn å være psykotisk på en hvilken som helst annen måte. Til hvilken grad man er “from” tilsvarer bare til hvilken grad man har en velutviklet og godt implementert vrangforestilling.
Så langt metafysikken. Nå skal vi se på etikken. Så lenge man er alene finnes det ingen etikk, det finnes bare “en dialog med Gud” — men så snart man introduserer en sosial kontekst vil man også eksistere som “objekt” i andre menneskers synsfelt. De kan jo ikke se “skjønnheten i ditt indre” (og hvis de sier at de kan se det så lyver de). Alt de kan se er hvordan du presenterer deg. Hvordan du ytrer deg. Hva du sier og gjør. Slike “objektive” ting. Dette er alt de kan observere og følgelig alt de kan bruke som elementer i sin vurdering og bedømmelse av karakteren din. Dine egne meninger om deg selv er ikke relevante. I den grad de er “annerledes” enn hvordan folk typisk oppfatter deg så er den enkleste forklaringen at du lyver for deg selv, ikke at alle andre misforstår deg. Husk at Gud er lat. Eller skal vi kanskje si effektiv og formålsrasjonell? Verden bruker ikke typisk ekstra energi på å opprette og vedlikeholde komplekse arrangementer der hvor enkle ting gjør samme nytten. Er det ikke sånn det er i livet? Hvis vi kan løse noe på en enkel måte så velger vi ikke typisk en mer kompleks løsning, med mindre det å komplisere ting er et poeng i seg selv. Det er her vi støter på “det kunstige”. Kanskje man liker å operere med noen slags “stil” som krever diverse iscenesettelse og dramatiske omstendigheter, av typen “stor personlighet” som kommer svevende inn i alle sosiale rom på idiosynkratisk vis. Oppmerksomhet er jo en av de viktigste postmoderne verdiene — og ut over dette må vi dessuten anføre at alle mennesker til alle tider har alltid likt å føle seg attraktive, i det minste for noen. Det å søke metafysisk ensomhet for å fordype seg i “dialog med Gud” er i praksis det samme som å gå i kloster. Med mindre dette er hva man ønsker er det nødvendig å fordype seg i de etiske problemstillingene.
Kristuskomplekset fordrer en konfrontasjon med verden. Myten handler jo om hvordan Gud sender sitt avkom til verden for å ta på seg skyld for alle menneskenes synder og siden dø for de ugudeliges hender og det ene med det andre. Ganske dramatiske greier. Dersom det ikke foreligger noen synd å ta på seg mister jo Kristusmyten hele sin raison d’etre – for å si det som franskene – følgelig er man nødt til å begynne med å identifisere de syndefulle synderne, slik at man kan frelse dem gjennom å involvere seg og ta ansvar. Hør min røst. Jeg har fra visdommens fjell nedsteget for å bære bud om den sanne vei til frelse. Sånn omtrent noe sånt. Mega narcissistisk. Selvsagt er denne typen innstilling og virksomhet aldri hjelpsom, hverken for en selv eller andre. Hvis man plutselig en dag “hører en stemme i hodet” så er ikke dette Gud, eller noen som helst annen “ekstern” karakter, det er ditt eget sinn, nærmere bestemt din egen underbevissthet. Du har ikke kontroll. Underbevisstheten din har etablert en “alternativ identitet” som den presenterer for deg som en “stemme” — og når dette skjer så er det alltid fordi underbevisstheten har prøvd mye annet først, for det er jo drastisk å splitte bevisstheten på denne måten. Det er ikke sikkert det lar seg reparere igjen, og da har vi en klassisk Doktor Jækel og Mister Hai type situasjon. Han lever et dobbeltliv. Den viktigste – signifikante – delen av ordet scenekunst er kunst. Mens jeg respekterer en skuespiller så har jeg vesentlig mye mindre enn ingen respekt for predikanter og politiske agitatorer. Løgnere med megafon er en taktil forverring av problemet med at folk lyver.
Smart Communications
Rumour has it that such a thing may exist in the universe.