Norge regnes blant de stedene i verden som sannsynligvis vil klare seg best gjennom de neste hundre år. Så … hurra? Atmosfæren er et stort og komplekst system som ikke egentlig lar seg forutsi i noen stor grad, vi kan bare snakke om statistisk sannsynlighet basert i ting som allerede har vært, hele regnestykket blir feil hvis vi for eksempel trigger noen slags løpsk kjedereaksjon som endrer grunnleggende faktorer i klimamodellene, som for eksempel hvis Golfstrømmen slutter å strømme “slik den alltid har gjort” (men egentlig bare i omtrent fem millioner år) og dermed holde Atlanterhavskysten, inkludert Norge, varmere enn den ellers ville ha vært. Det er ikke bra hvis dette skjer.
Hvis jeg kan velge mellom å forholde meg til late mennesker som ikke har lyst til å bevege seg og engstelige typer som stresser rundt hele nabolaget mange ganger hver dag, lik fuglehunder som ikke klarer å sitte stille, må valget lande på de trege. Stressulf er i det lange løp en mye mer irriterende – og dessuten farlig – type enn Sløvejon (selv om ingen av dem er noen jeg ville hatt lyst til å ha med meg i krigen). Så å si alt mennesker gjør er enten stygt eller dumt, ofte begge deler. Vår netto status i naturen er å være skadedyr. Omtrent som en sverm av gresshopper som legger alt øde på sin vei. Dette er ikke det eneste talentet vi har, men det er det eneste vi bruker. Derfor er de som aldri utretter noe bedre mennesker enn de som alltid har “mange jern i ilden” og sterk trang til å gjøre alskens ting hele tiden.
Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor så mange presumptivt voksne og ansvarlige individer er så helvetes følsomme hele tiden. Det skal liksom ingenting til for å få dem til å falle sammen i sårsnufsete hulking over all den urett hvor-for de søker sin vederkvegelse i utryddelsen av alt slikt som volder ubehag, særlig andre mennesker og deres ukorrekte væremåter. Hva gjør man når det klør? Man klør seg selvsagt, men dette er ikke fullt så enkelt når de kløen man føler sitter i andre menneskers kropper. De oppfører seg jo på måter som gir kløe. Er det ikke slik det henger sammen da? Vi ser på nyhetene og prater sammen. Ofte er det akkurat som det klør på et sted man ikke klarer å nå uansett om man geberder seg som et annet slangemenneske. Det hjelper ikke engang å flytte blikket, for saken har allerede marsjert inn i oppmerksomhetens landskap og plassert sinnsroens faste borg under beleiring. Gjort er gjort, sett er sett. Hva gjør vi med sånt som vi ikke har lyst til å vite? Plystrer en munter melodi og later som ingenting?
Jeg tror det er noe der. Det er mye angst i vår postmoderne verden — og det er bare toppen av isfjellet. Avhengighet er et mye større problemområde, det vil si fanatisk fokus på noen slags fetisjaktivitet, for eksempel en holistisk immersjon i livsstilen til en narkoman, enten man bruker ekte dop eller atferden handler om “ritualisering som mestringsmekanisme i forhold til psykiske problemer”, for eksempel en lidenskapelig fordypning i religiøse mysterier eller et hvilket som helt annet avgrunnsdypt høl som man kan forsvinne nedi, det er i så måte ikke uvanlig å danne avhengighet i forhold til psykoseksuelle elementer av livet, så som idoldyrkelse (eller dets ikonoklastiske motsetning) og flokkdominans gjennom tiltrekningskraft (som på individnivå fremkommer som forfengelighet). Folk er opptatte av noen ganske bisarre ting noen ganger. Hva skal man tenke om dette? Selv oppfatter jeg mennesket som en pussig art av nevrotiske aper som har tildels store problemer med å sortere fantasi fra virkelighet. Derfor går det som det går.
