Det er vanskelig å forstå mennesker. Hvis noen spør meg vil jeg si det er i praksis umulig og man er bedre tjent med å ikke engang prøve. De er som de er. Ferdig diskutert. Om man virkelig skal forstå noen må man jo leve seg inn i alle detaljer i alt deres liv, hvor de har vært, hva de har tenkt, hvem som har påvirket dem, det ene med det andre, hvem fanden har tid til sånt? Kanskje en psykolog, mot et honorar, men med mindre man har tenkt å dele livet sitt med vedkommende i noen dypere forstand er det tåpelig å se etter “noe mer” enn den masken de selv har laget som sitt personlige uttrykk og som er hva de ønsker å presentere for verden.
Lite er mer komisk blant oss mennesker – som allerede i utgangspunktet er latterlige skapninger – enn kjønnsrolledebatter.
Når og hvorfor er en person sitt kjønn? Når og hvorfor er kjønnet noe man paraderer rundt med som en triumferende deklarasjon av seksuell forutsigbarhet? Selvfølgelig er vi biologiske skapninger først og sist. Dette er vanskelig å komme bort fra uansett hvor psykiatrisk villfaren man ellers måtte være. Dette har daglig relevans i forhold til næringsopptak, fordøyelsesprosess, søvnbehov, følsomhet overfor elementene og en lang rekke andre kroppslige ting vi må styre med til enhver tid. Men vi er ikke bare biologiske skapninger, vi er også kulturvesener.
Om meg selv er det sannsynligvis ikke helt halvgalt å si at jeg har et egyptisk kunstsyn. Det går slik: Naturen er guddommelig og perfekt i sitt eksistensielle uttrykk, mens menneskenes verden er kunstig. Alt vi gjør er kunst. Vi kan dra på ekspedisjoner i den naturlige verden, beundre det vi ser, undersøke ting, nyte en dag i det grønne, hva som helst, men vi kan aldri være naturlige. Mennesker er tvers igjennom kunstige og de verste løgnerne blant oss er de som sier noe annet. Det finnes ingen større synd enn å lyve om den guddommelige orden. Det finnes ingen styggere blasfemi enn å dikte seg selv inn i gudenes planer og late som om man er noe mer enn bare et menneske.
Fra pyramideteksten shat-am-tuat siterer vi den nattens katarakt hvor den døde solen passerer gjennom er stor hall med et uendelig høyt, hvelvet tak. Fra taket henger xepera (uttales “kheffer” med harkelyd) i form av en skinnende gjødselbille som vil instruere sjelen om selvet og verden, hvordan alt som eksisterer skaper seg selv gjennom viljen til å ta materiell form og erfare døden, dag etter dag, natt etter natt, alt noe eller noen kan være er det de vil være, men bare de som lytter til xepera og forstår viljens eksistensielle prinsipp kan leve i sannhet. Man må “gjøre seg til” før man kan være til. Viljen velger verden. Vi skaper vår virkelighet enten vi forstår dette eller ikke. Men denne evnen er ingen gudemakt, det er menneskenes forbannelse og årsaken til at vi behøver sosiale ritualer for å skape vår kunstige verden.
Som alle vet hadde antikkens egyptere en morbid interesse for sex, død og rusmidler, eller rettere sagt alle de “bevissthetstilstandene” som kommer og går i forhold til hva vi gjør og ikke gjør. Kulturen deres var helt og udelt viet til “kunsten”, som igjen handlet om å skape en verden som mennesker kan leve i, minutt for minutt, dag etter dag. Til dette formål fantes per-aa-ser-ekh – “det store hus” – (som ordet farao er utledet fra) som var et konsept som tilsvarer mer eller mindre det man mener når man i norsk juridisk språk snakker om riket. Dessuten var det den treeninge per (kongen) av “de tre nasjoner” hedj, desher og khem, hvorav den siste betyr “den svarte verden” (natten, mørket, det underbevisste), eller det som araberne senere kalte al-khemia, de svarte kunstene, herunder kunsten å skape seg selv i vår verden. Hvis man vil være til må man gjøre seg til. De som ikke gjør noe for å skape og iscenesette seg selv eksisterer ikke i egentlig forstand. De er en slags form for spøkelser selv om de har en fysisk kropp, de representerer et fravær av kunsten, men de er ikke naturlige heller. De ligner på mennesker men de har ingen kunst. Ingen guder. Ingen prinsipper. Ingen orden, de bare driver rundt på åpent hav uten mål og mening mens de skriker etter en gud som ikke ønsker å kjenne dem.
Det finnes riktignok så mange slags kunstsyn i den postmoderne verden vi nå erfarer, men dette er mitt. Alt koker ned til viljen. Det mentale og dynamiske prinsipp man bruker når man skaper sin identitet, bevisst eller ubevisst, som “medlem av kulturen”. Mange føler sterkt at de bør søke etter en måte de kan leve i sannhet, så godt de kan, og siden vier de seg til dette prosjektet, men minst like mange føler at løgnen er det rette for dem. Det er ikke mitt ansvar at jeg er som jeg er. Problemet med å definere seg selv som et produkt av andres virksomhet er at dette er alt man har. Bare dette livet. Bare disse kreftene og talentene, store eller små. Ingen har noe “mer” eller noe “annet” enn seg selv og en håndfull illusjoner om selvet og verden. Dette er alt man eier. Alt man kan styre. Man kan velge å gjemme seg og fornekte hvem man er og hva man føler om sitt eget liv og hvordan det bør leves, eller man kan velge å skride freidig inn på scenen og fremføre sitt liv slik som det er, uten skam og skyldfølelse. Det spiller uansett ingen rolle i det store bildet, men det er viktig for vedkommende individ.
Jeg liker ikke det reduksjonistiske menneskesyn, hvor vi alle er forhåndsprogrammerte maskiner av kjøtt og blod som ikke har annet valg enn å “leve opp til standardene” så godt vi kan i møte med forventningene fra familien, vennene, samfunnet, og andre, enda fjernere mennesker – filosofer, prester og akademisk intellektuelle med alt hva de mener – ut fra et sett med kvaliteter som tilligger det skuespillet vi kaller vår kultur gjennom kjønnsroller, samfunnsfunksjoner og andre kategorier av gruppeidentitet. Alt dette er løgn og forbannet dikt. Det sanne er at vi vet ikke særlig mye om noenting, men vi er rimelig sikre på at dette livet, denne håndfull av tid, er alt vi har. Spørsmålet er hvordan det skal brukes. Det er mye snakk om “identitetspolitikk” nå for tiden. Debatten deler seg grovt sett inn i to leire: De som mener at alle er individer som skaper seg selv gjennom dannelse og individuasjon, og de som mener at selvet og følelsen av å være et individ ikke er noe relevant, livet handler om å leve opp til det andre ønsker av deg. Jeg ser ikke helt hvordan det kan finnes noen nøytral posisjon. Alle må jo ha noen slags mening om sitt eget liv. Hva man skal gjøre med den tiden man har i denne verden. Slike ting. Riktignok er det sant at folk kan bli litt i overkant sære noen ganger, men det er en større synd å være kjedelig. Ihvertfall så kjedelig at man kjeder seg selv.
