Jeg har noen omgangsvenner som er “ganske rike” i den forstand at de har god råd og eier mange fine ting. Men hva hjelper det om man har kjøkkeninnredning fra Guggenheimlich og steketopp fra Pfumpferschnitzel hvis alt man klarer å få ut av det er Pizza Grandiosa? Hvis vi ser på saken fra en “profesjonell” synsvinkel – altså når vi betrakter kokekunst som et håndverk – så legger vi merke til det samme forhold som i alle andre håndverk: Fancy utstyr handler om driftssikkerhet under hard bruk. Verktøyet må tåle påkjenningen det blir utsatt for. Det er jo ikke akkurat hjelpsomt dersom utstyret svikter når man allerede jobber under tidspress, men dette er sjelden er et problem i private hjem. Hva skal de med industriell teknologi beregnet på intens og kontinuerlig bruk i et privatkjøkken som ofte står ubrukt i flere dager i strekk? Herregud. Sånn blir det når folk har for mye penger. Ting blir irrasjonelle. Det blir de forresten også når folk har lite penger, slik at det er ikke i seg selv et argument, men det tar seg dårligere ut å oppføre seg toskete hvis man er i en priviligert stilling.
Optimering er en spillteoretisk grunnstrategi som handler om prinsippet “kontinuerlig forbedring” i varierende former. De fleste har en eller annen slags optimeringsstrategi som de – bevisst eller ubevisst – henfaller til når de skal velge ett blant mange alternativer. Hva er best? Det vanlige er å ha en følelse for hva som er “best” og naturlig bevege seg i denne retningen, men ikke alle har det samme objektivet, eller skal vi si det samme fokus. For meg selv handler for eksempel optimering av kjøkkenaffærer til syvende og sist om om bedre mat. Utstyret er nesten ikke relevant i det hele tatt. Gi meg et føkkings bål i bakgården og jeg skal alltids “få til noe” – såpass optimist må man jo være – mens det på den annen side har noe nesten depressivt over seg når folk har kjøleskap som koster hundre tusen, men alt de har inni der er noen pølser og et syltetøyglass. Jada jada – da da da – det er sant at dette kjøleskapet er “best” blant et utvalg sammenlignbare alternativer, målt i forhold til kapasitet, ytelse og denslags, men jeg observerer likevel en kritisk og grunnleggende tankefeil her. Hvorfor har man kjøleskap? Å kjøle eller ikke kjøle, det er spørsmålet. Det er et verktøy, ikke en fetisj.
En dyktig håndverker behøver ikke “bra utstyr” for å få til et bra resultat. Totalt sett vil kanskje ytelsen deres bli litt bedre med bedre verktøy, særlig i forhold til tidsbruk og “arbeidskomfort” over langen, men dette er strengt tatt profesjonelle parametre som ikke har noen betydning i en typisk hjemmesituasjon. Hvem behøver en mixmaster som er beregnet på å gå full blås hele dagen? Alt man behøver er jo strengt tatt bare “det som får jobben gjort” der og da. Hvor ofte har man tolv middagsgjester, liksom. Det skjer kanskje et par ganger i året og man klarer fint å låne eller leie inn ekstrautstyr utenfra når dette blir aktuelt. Det er ikke “nødvendig beredskap” som man behøver å ha fokus på hele tiden i form av et kjøkken med utstyr som garantert aldri svikter. Dersom jeg brått og uventet ble innehaver av en stor formue slik at jeg kunne bruke hvor mye penger som helst på “utstyr i hjemmet” ville jeg neppe frike ut i de øvre prisklasser men holde meg til sånt som er “bra nok” til sitt formål. I praksis sånt som man får tak i på Elkjøp og lignende steder. Jeg behøver ikke Rolls-Royce for å si det slik. Dette med optimeringsstrategier bør modereres sterkt av den kaldeste fornuften man har. Hvor bra er “bra nok”? Mange har en fiks idè om at når man har råd til “det beste” så bør man kjøpe “det beste”, uavhengig av hva man strengt tatt behøver, som vel må være hele årsaken til at varemerket Rolls-Royce og andre “luksusvarer” som følger den samme tenkemåten overhodet eksisterer. De henvender seg til et spesielt kundesegment, som grovt sett kan sies å være sånne som føler at “det beste” er noe som tilkommer dem. De fortjener det beste. Dessuten er det deres egne penger og de kan bruke dem som de vil, er ofte et annet argument for “høye prisklasser”.
Han med det dyre kjøleskapet har en veldig fancy og kostbar kaffemaskin også, men han sliter med å få til god kaffe likevel. Jeg bare himler med øynene og forteller ham hele hemmeligheten med optimering av kjøkkenfunksjonene: Det ferdige produktet kan aldri bli bedre enn de råvarene man bruker, slik at min strategi med å kjøpe en billigere maskin og heller bruke budsjettet på bedre kaffebønner er mer optimal til sitt formål. Hva er “best” av en kaffemaskin til femti tusen som han bruker til ferdigmalt Evergood-kaffe eller mitt opplegg med en billig trakter men etter måten ganske dyre kaffebønner som jeg maler selv? Hah. Optimering, my ass. Jeg tenker omtrent det samme om dasspapiret. Hvem sparer penger gjennom å bruke billig, grovt og ubehagelig dasspapir? Det er jo perverst. Selvpåførte lidelser som sparer kanskje et par hundre kroner over en måned — og da har jeg tatt hardt i. Spørsmålet er hvor dårlig man skal behandle ræva si og hvorfor. Tykt og mykt papir med høy materialintegritet er hva man behøver for å optimere en slik hverdagslig nødvendighet i retning av noe “bedre” så hvorfor gjør man det ikke? Svaret ligger utenfor min fatteevne. Jeg er jo både sybaritt, libertiner og hedonist. Det å spare tyve kroner her og tyve kroner der er selvsagt noe jeg skjønner – sånn fungerer det jo for meg også – men kvaliteten på selve livsopplevelsen trumfer alltid den økonomiske snusfornuften. Jeg ser ikke egentlig noen saklig åpning for å argumentere mot at maten man spiser er en ting som er helt på toppen av alt som er viktig i dette livet, slik at jeg tolker det som uforstand eller kverulering når folk nedprioriterer kvaliteten på næringsmidlene sine og attpåtil er frekke nok til å argumentere for at dette er “smart”. Det blir det samme som å fylle bensin på bilen. Herregud. Det er jo for fanden blasfemisk å behandle seg selv så dårlig. Jeg synes faktisk det er noe skummelt med sånne som ikke ser ut til å bry seg mye om sitt eget ve og vel, verken i matveien, klesveien eller noen annen vei. Du vet. Noe nihilistisk. Hva er det som foregår med dem? Er de rusa? Saken er at ingen kommer til å gjøre noe for å optimere din individuelle livsopplevelse hvis du ikke gjør det selv. Spørsmålet er bare hvilken retning man tar det i. Min livsfilosofi er at bedre kaffe er en mer optimal fokus enn bedre kaffemaskin. Et bedre prinsipp, liksom.
