Ganding, av og til skrevet ganning, forstås i dag som (ondsinnede) trolldomskunster utført av samer. «Å gande» eller «å sette gand» betyr i moderne forstand å utøve trolldom, nærmere bestemt å kaste vondt over folk, helt abstrakt. Gand er tolket som «utsendt sjel/ånd/bevissthet», gjerne utsendt i transe. Den utsendte sjelen/ånden/bevisstheten kunne utrette alle slags ærend, for eksempel skaffe opplysninger, eller nedkjempe fiendeånder. Dette er kjernen i en type sjamanisme som kalles seid på norrønt.
(Wikipedia)
Som alle vet kommer ordet fysikk fra det greske “physis” som betyr natur. Det naturlige betyr følgelig det samme som det fysiske. Vi skal nå bevege oss frem til det overnaturlige, som etter dette mønsteret betyr det samme som “overfysisk”, eller metafysisk om du vil. Norsk språk har – i likhet med tysk – et dynamisk element i bunnen, i den forstand at bare de ting som virker er virke-lige, De danner det kontekstuelle rammeverket vi kaller virkeligheten. Det er her vi finner “de tingene som finnes”, enten fordi vi leter eller fordi vi bare snubler over dem ved en tilfeldighet. Imidlertid er det mye som “finnes” der ute som på ingen måte “virker” på eller for (men heller ikke “mot”) oss. De angår oss rett og slett ikke. De er ikke en del av den “virkeligheten” som vi skaper og/eller deltar i. Henger du med så langt?
Språk er som matematikk med veldig uklare regler, altså ikke et logisk system selv om vi kan bruke språket til å beskrive logiske elementer. Det vi kan kalle “poetisk realisme” er likevel selve motoren i språket. Altså kunsten å kommunisere i “bilder” — av det slaget som treffer folk med en tilfredsstillende aha-følelse når de åpner en ny dimensjon av mening i oss. Jeg skal ikke bruke noe tid på saken, men jeg føler meg rimelig sikker på at jeg vil kunne overtale de fleste til å skrive under på at språkets optimale funksjon er humor. Å si at humor er en viktig ting i livet er som å si at mat er viktig, eller at det lønner seg å puste. Det finnes ingen bedre lynavleder for kognitiv dissonans enn latter. Man kan selvsagt oppnå omtrent det samme resultatet med gråt, men gråt er så slitsomt. Det er bedre å le av alt dusteriet man kan observere rundt seg enn å fortvile. Alt det stygge, dumme og onde er jo først og fremst latterlig. Sånn er det menneskelige teater.
Ordet gand betyr opprinnelig “stav” – alle kan jo for eksempel barnesangen om kjerringa med staven (som er identisk med volva, det vil si “stavbærersken”) – i sin magiske betydning, det vil si som “portåpner” mellom dimensjonene “over” og “under”. Dette populære temaet med “hekser som rir på kosteskaft” kommer fra gammel skikk med å bruke gand til å “reise til en annen verden” – altså en alternativ virkelighetsoppfatning – for å finne “informasjon” eller hva det nå er for slags ærend man har. Noe kan jo for eksempel handle om å “kaste gand” – identisk med å “skyte trollskudd” – fra denne posisjonen, mot noen som man ønsker å ramme med ulykke. (Jevnfør med fenomenet hekseskudd; når man får en plutselig og intens punktsmerte i ryggen eller en av sidene. Uttrykket stammer fra en tid med liten til ingen forståelse av medisinsk problematikk, men trolldom hadde alle god greie på.) Suggesjon er en mektig kraft som det lønner seg dårlig å undervurdere. Vi lever riktignok i en tid når folk flest ikke tror på hekser og trolldom, slik at de vil sannsynligvis bare trekke på skuldrene hvis de får høre at noen har “kastet gand” mot dem, men dette betyr ikke at selve fenomenet suggesjon har forsvunnet, bare at overtroens fyrverkeri manifesterer seg på en “moderne” måte nå. For eksempel er alt vi forbinder med reklame og annen propaganda basert på suggesjon: Hvis man gjentar en påstand ofte nok blir den “sann”.
Foruten gand må vi snakke om galder. Også kjent som “trolldomssanger”, hvorav for eksempel Odin nevner et antall slike i Håvamål. Teknisk sett er galder i den samme kategori som “bønn”, men kanskje på en litt mer insisterende måte. Begge deler tar jo utgangspunkt i at man “visualiserer” noe man ønsker å oppnå. Jeg har selv riktignok dårlig greie på dynamikken i kristen (eller annen religiøs) bønn, men det forekommer meg å ligne litt på “tigging” sånn som når noen sitter på fortauet med en kopp som folk eventuelt kan kaste noen småpenger oppi, mens galder er mer som når man prøver å “manne seg opp” med diverse lyder, fakter og ritualer før man skal i et møte av den typen der “mye blir avgjort”, holde tale foran en stor forsamling eller noe sånt. Man ber ikke så mye om at noen eller noe skal komme for å hjelpe som man “maner frem” sine egne krefter så godt man kan foran oppgaven. Både gand og galder er vesentlige elementer ved seid, som vi for å ikke bli alt for tekniske kan beskrive som omtrent likt i betydning med “sjamanisme” — som er et ord jeg egentlig liker dårlig, men det er korteste vei fra A til B i denne sammenhengen. Som alle vet er ordet sjaman utledet fra tungusisk (Sibir) språk, hvor det betyr “vismann”, da i den mer bestemte betydningen “stammens vismann”. Det å være sjaman var en jobb, ikke en legning. Det finnes ikke noe sånt som en sjaman uten portefølje, med andre ord. Det blir som å være en arbeidsløs psykiater. I den grad det finnes noe sånt som “psykiatri uten pasient” så høres det mest ut som jobben til en typisk kunstner. Forstår vi hverandre? Man kan godt kalle seg “sjaman” selv om man ikke formelt sett har noen slik jobb eller funksjon, men det blir litt som å kalle seg “direktør” for et firma som verken har ansatte eller virksomhet.
På nettet finnes influensere. Dette nyordet kommer fra engelsk “influence”, det vil si påvirkning. Eventuelt “innflytelse”. Mer eller mindre det samme som man før i tiden kalte trendsettere, det vil si individer som av ulike årsaker var (og er) enten de som direkte skaper moten eller de som er så raske til å komme seg inn helt i front av “den nyeste greia” at de oppfattes som moteskapere av den neste bølgen av følgere. Før nettet kom var det minst like vanlig som nå – bare ikke like synlig – at gud og hvermann som hadde noe å selge prøvde å komme seg inn som sponsorer av trendsetterne og dermed bli oppfattet som “cool by association”. Når en influenser pusher varer for en sponsor så er dette per definisjon ganding, enten man “treffer målgruppen” eller ikke. Man avfyrer uansett trollskudd i deres generelle retning — og får betaling for dette målt ut i forhold til hvor mange og hva slags følgere man har. Prinsippene for hvordan mennesker virker har forandret seg lite på et par millioner år, men språket er dramatisk annerledes. Vi bruker det til å skape og vedlikeholde en lokal syntetisk virkelighet som er tildels helt løsrevet fra “den naturlige verden”, eller fysikken om du vil. Moderne mennesker er veldig psykiske skapninger. Vi har skapt en hel verden av symboler som er unikt menneskelig. Trafikklys har ingen mening for rev og rådyr, for å si det slik. Menneskenes livsverden er med svært få unntak “kulturell” i sitt vesen. Folk er typisk bedre kjent i “samfunnet” enn i den lokale skogen. Som en digresjon kan det nevnes at jeg personlig tror det virker psykiatrisk forkvaklende på mennesker hvis de aldri har erfart “naturbetingelser” som den sterkeste modererende kraften på deres frie utfoldelse, for eksempel fordi de pleide å “leke i skogen” som barn — hvor intet egentlig stanser dem fra å gjøre som de vil, bortsett fra “naturlige hindere”. Man lærer seg å se muligheter og erfare begrensninger med et helt annet programspråk, så å si. Senere i livet vil kroppen huske dette og bruke det som referanseramme for virkelighetsoppfatningen.
Fra mitt perspektiv er det helt alminnelig at folk lever i halvsvime mye av tiden, i den forstand at “de vet ikke hva de gjør” og tenker generelt alt for lite på sluttspillet når de går inn i en kampsituasjon, enten bokstavelig eller metaforisk. Hvordan er det meningen at denne konflikten skal ende og hva skal skje underveis? Alle vet jo hvordan mennesker er. “Virkeligheten” er et omstridt tema simpelthen fordi så mange har så forskjellige erfaringer med både hva den består av og hvordan den virker. Og det er før vi begynner å utrede de forskjellige idèene rundt “hva vi bør gjøre”. Det finnes jo litt uenighet på det feltet også. Det eneste som er helt fette sikkert er at ingen av oss har rett uansett hva vi tror vi vet om virkeligheten. Alt vi har er et kart som er mer eller mindre egnet til vårt formål. (Skal man ut på tur vil man ha et topografisk kart men hvis man graver etter gull vil man ha et geologisk kart. Sånne ting.) Så snart vi kommer ut i terrenget må vi jo forholde oss mer til hvor vi setter føttene mens vi går enn hva vi kan lese ut av kartet, som bare gir oss en “generell retning”. For å i det hele tatt komme noe sted må vi imidlertid jobbe oss gjennom en labyrint av steiner, røtter og andre snublefeller, foruten traversering av diverse “små” høyder og dyp som ikke engang synes på kartet men som ikke desto mindre er strevsomme for en vandringsmann til fots. Som alle oppdager etterhvert: Man må rett og slett revurdere kart og retningsvalg hyppig i forhold til hverandre for å bevege seg effektivt uansett hva slags terreng man skal gjennom. Bokstavelig eller metaforisk.
