Caspar David Friedrich: Vandrer over tåkehav, 1817
Jeg oppfordrer til innspill. Først ber jeg imidlertid om at vi synkroniserer referanserammene våre. Temaet er fremmedgjøring
Dette er et begrep som har en spesifikk, filosofisk betydning, etter Feuerbach, Marx med flere, som vil fremgå av Wikipedia-artikkelen.
Alle kort på bordet: Jeg begynte å tenke på med selv som postmodernist i året 1981. Muligens 1982, men definitivt ett av de to årene. Ved dette tidspunkt hadde jeg ingen innsikt i marxistisk tenkning, min tiltrekning handlet mest om en slags fremføring av Nietzsche (som jeg var veldig opptatt av på den tiden). Jeg oppfattet postmodernisme som den kulturtilstand som kommer etter at modernismen har spilt seg ut over sidelinjen, noe jeg oppfattet å være oppfylt i og med de to verdenskrigene mellom 1914 og 1945. Det som tiltrakk meg var særlig at man eklærte at begrepet “meningen med livet” er noe meningsløst. Individet skaper selv sin egen mening. Denne meningen fremkommer som identitet, som ikke lar seg definere eller kategorisere ettersom en identitet aldri kan være et objekt, det er en sinnstilstand. Jeg anså dette å være synkronisert med Nietzsches “overmenneske” (altså et høyere selv, eller en utvidet bevissthetstilstand) men også med Carl Gustav Jungs idèer om individuasjon som grunnlag for sunn personlighetsdannelse.
Nå i dag opplever jeg at meningen med begrepet postmodernisme har blitt pervertert i noen grad.
Det finnes mye bra informasjon på nettet, men det er også fullt av falske profeter. Det finnes ingen lettvinte løsninger i dette livet. Du kan trygt anta at alle som lover stor belønning for liten innsats har en eller annen slags svindel gående. Samtidig bør du legge merke til at så å si alle disse falske profetene – for eksempel Jordan Peterson – nærmest fråder av impotent raseri så snart man nevner Marx. De vil ikke at folk skal lese Marx. Men det er dessverre nødvendig (boka hans, Kapitalen, er litt tjukk og avskrekkende) for å forstå hva begrepet økonomi betyr i vår tid. Men vi skal holde oss til fremmedgjøring her og nå. Det er tilstrekkelig beskrevet for vårt formål i linken ovenfor.
Vi kan trekke mange tenkere inn i dette. Selv synes jeg for eksempel at Sayyid Qutb har mange interessante tanker om modernitetens lammende effekt på menneskene. Vi kan i prinsippet si at modernismen delte seg i to etter slutten av Den andre verdenskrig. På den ene hånd fikk vi postmodernismen, som egentlig bare er “modernisme uten fremtidsoptimisme”, mens på den annen fikk vi hypermodernismen, manifestert i “forbrukerkulturen”, hvor mennesket er redusert til et pyntedyr. Man er ikke engang verdsatt for sin arbeidsevne lenger, man er kun verdifull innenfor den nyliberalistiske ideologien i den grad man kjøper ting og idoliserer varemerker. (Det som Marx kalte varefetisjisme dekker denne kategorien av mening ganske godt.) Individet eksisterer bare som et unyttig vedheng til sin kjøpekraft.
Litt flippete kan vi si at galskapen er ikke virkelig gal så lenge den lar seg forklare. Det går an å forstå hvorfor verden har blitt så gal. Det er ikke enkelt men det er mulig. Fremmedgjøring er en følelse mange kjenner på. De har en følelse av at “noe er alvorlig galt et eller annet sted” og dette stemmer jo på en prikk. Noe er i aller høyeste grad alvorlig galt. Vi har ikke en rettferdig verden, selv om nærmest en hvilken som helst idiot klarer å fantasere frem et ganske bra utvalg av “ting som kan gjøres” for å forbedre tilstanden. Så hvorfor skjer det ikke? På slutten av 1800-tallet fantes det en fremtidsoptimisme som virker nærmest parodisk når man studerer den fra dagens synsvinkel. Lite visste de hva som ventet på dem.Tanken på den tiden var at teknologien ville frigjøre menneskeheten fra tungt, repetitivt og meningsløst arbeid. Med maskinenes hjelp ville ingen behøve å jobbe mer enn kanskje et par timer hver dag. Men dette er ikke hva folk typisk opplever.
Et sted i Telemark finnes det en avsides, nærmest bortgjemt og bortglemt dal. Det ble ikke bygget vei dit før langt innpå 60-tallet. En eldre herre fra bygda uttalte om veien at vel, veien går begge veier. Det har blitt enkelt å reise til butikker, kommunesenter og annet, men det har også ført til at lyssky elementer kommer rekende. De hadde ikke hatt noen tyverisak der siden på 1700-tallet men etter at veien kom måtte folk begynne å låse dører og vinduer. Noe lignende har skjedd med internett. Man kommer seg lett nok ut på verdensveven, men veien går begge veier. For å sitere Nietzsche: Hvis du stirrer lenge nok ned i avgrunnen vil avgrunnen stirre tilbake inn i deg. De fremmedgjorte har begynt å finne hverandre. Det har oppstått “rom” hvor de som deler samme slags tanker egger hverandre opp og bekrefter hverandres galskap. Dette er noe helt nytt i menneskehetens historie og det er etter min mening en svært farlig situasjon. Vi har dessverre et relevant eksempel på hvor galt det kan gå i form av terrorangrepene fra 2011. Gjerningsmannen eksisterte ikke i et vakuum. Han var bare en som hadde lavere terskel enn alle de andre for å begå denslags ugjerninger. “Radikalisering på nettet” har blitt et kjent fenomen.
De kaller det “stokastisk terrorisme”. Vi vet at “noe kommer til å skje”, vi vet bare ikke hvem, hvor, når og hvordan. Statistisk sannsynlighet beveger seg i retning av tingen vil skje når vi har en situasjon hvor mange nok snakker lenge nok om tingen. Plutselig vil noen bestemme seg for å gjøre det alle “bare snakker om”. Senere vil alle de som “bare snakket” korrekt nok forsvare seg med at de snakket jo bare – og det finnes ikke noe sunt juridisk prinsipp som kan legges til grunn for å anklage dem som medskyldige, men de har i det minste et moralsk ansvar for det som skjedde. Den såkalte ensomme ulven var kanskje ensom i gjerningsøyeblikket, men han kom fra noe, han vokste ikke bare opp fra bakken, ferdig forberedt og motivert til å begå uhyrlig kriminalitet. Mange assosierer til drapet på Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, i 1170. Henry II av England skal ha uttalt et frustrert hjertesukk: Hvem kan rydde denne helvetes presten av veien for meg? Han var ikke alene i det øyeblikket. Fire riddere hørte det som ble sagt og tok det som en oppfordring. Så de reiste til Canterbury og drepte Thomas Beckett. Straffen de fikk for dette var fjorten års tjeneste i “det hellige land”. Slik endte den historien.
Jeg vet ikke i hvilken grad jeg kan regne med at noen vil ta opp denne hansken. Folk liker ikke typisk å snakke om slike ting, men etter min mening er fremmedgjøring et like aktuelt og alvorlig problem som klimakrisen. Så jeg prøver i det minste. Det er ikke de beste blant oss som iler først til mølla for å rekruttere de fremmedgjorte til den politiske bevegelsen sin. Vi kan kalle det fascisme eller nynazisme, det spiller egentlig liten rolle, saken er at skruppelløse krefter tilbyr disse “glemte” menneskene noe, som er mer enn de får fra noe annet sted. Vi har ikke lenger en funksjonell arbeiderbevegelse slik som før i tiden, med friundervisning, sportslige aktiviteter og annet. Det finnes ikke noe sted å gå for de som ikke føler seg hjemme noe sted. Så de havner på nettet. Og da går det som det går.
