Blasfemi (fra gresk blasphemein, «å snakke stygt om») betegner gudsbespottelse, men også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig. Blasfemi var straffbart i Norge etter almindelig borgerlig straffelovs § 142 frem til 2015. Opprinnelig var bare kritikk av statsreligionen vernet for kritikk gjennom blasfemibestemmelser. Blasfemi var der definert videre enn bare gudsbespottelse, idet loven forbød å vise ringeakt «for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Dette inkluderte også for eksempel ringeakt mot sakramenter, trosbekjennelser og religiøse seremonier. Etter saken mot Arnulf Øverland ble bestemmelsen i 1934 endret til å omfatte alle religioner som er lovlige i Norge.
(Wikipedia)
Uansett hva slags religion vi snakker om så stanser det for meg når folk påstår at de kjenner “Guds vilje” — eller at de “snakker på vegne av Gud” – et logisk korrelat av det å være inneforstått med hans vilje – når de uttaler seg om teologiske, moralfilosofiske og andre forhold. Dette er rett og slett blasfemiske påstander for meg. Mennesker har da vel for fanden ikke evne til å forstå Gud, gitt at “universets skaper og herre” styrer med affærer som befinner seg langt hinsides menneskelig mål og mening; fra de største og mest dramatiske kosmiske begivenheter til hva som enn foregår på “kvantenivå”. Hvis vi i det hele tatt skal snakke alvor om en skapende og styrende gudsmakt som har planlagt og iverksatt hele dette opplegget så er vi nødt til å begynne med å si at greia mildt sagt overgår menneskelig forstand. Vi kan trekke visse rimelige slutninger om noe av skaperverket, basert i de evner og egenskaper vi har, men “den hele og fulle sannhet om alt som foregår” er en kategori av informasjon som befinner seg utenfor vår rekkevidde.
Konvensjonell visdom – faktisk den mest konvensjonelle og konforme av dem alle – er at mennesker bør leve etter “menneskelige mål”. Vi er ikke guder, eller engang gudelignende skapninger, vi er bare en slags snål variant av apeslekten som lager aldeles for mye ståhei rundt dette med at vi er noen kløktige typer som er flinke til å pønske ut planer og lage ting. For det er jo ikke slik at vi har kontroll over alt vi har laget, minst av alt alle biproduktene – altså avfallet – etter alt vi har laget. Det tårner seg opp der ute. Vi forlanger for mye. Alt som overhodet er “drivverdig” skal drives så hardt som mulig for å generere mest mulig profitt mens eventyret varer. Kan du på stående fot liste opp de syv katolske dødssyndene? Superbia, avaritia, luxuria, invidia, gula, ira, acedia. Hovmot, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede, latskap. Eller saligia for kort huskeregel. Som alle vet får man et bedre liv hvis man har styring med disse tingene, ikke minst på samfunnsnivå, det vil si i den praktiske politikken. Det er ikke realistisk å forvente at folket skal skjerpe seg og yte sitt beste så lenge lederne er korrupte slasker som snusker til seg private fordeler gjennom jobben, hvis du skjønner hva jeg mener. Den mest banale rettsfølelse av alle er jo den hvor man “følger lederens eksempel” og tar seg til rette etter dette mønsteret. Meningene er litt delte, men ihvertfall er det mange som mener at dette er den typiske måten småbarn lærer om livet: De ser og kopierer. Altså er det grunn til å anta at dette er instinktiv atferd hos vår art. Vi ser på det de andre gjør og kopierer det vi tror kan være nyttig for oss. Siden går det som det går.
Min typiske erfaring med dette temaet er at jeg har overveldende mye mer kunnskap om både bibelen og dens historiske kontekst enn en gjennomsnittlig “kristen debattant” som har kommet til nettet for å frelse folk — og jeg er noen slags militant ateist, som imidlertid ikke er til hinder for å diskutere religiøs tematikk. Ihvertfall ikke fra min side. Jeg betrakter folks “tro” – hva den nå enn måtte være – som psykologisk idiosynkrasi av den typen som folk lager sin identitet av. Res cogitans som Descartes ville ha sagt. Altså “tanketing” som er virkelige i den forstand at de motiverer denne personen til å fatte sine valg og handlinger. Ut over dette har jeg ingen mening verken om “hva” folk tror på, eller “om” folk bør tro på religiøse budskap. Det er en individuell sak. Hvis det gjør dem til bedre mennesker er det vel ikke noe problem, men vi observerer dessverre en del av det stikk motsatte der ute. Folk gjør fæle ting i troens navn. Overgrep, drap, terrorisme og det ene med det andre. Er dette “Guds vilje”? Det virker ikke som noen rimelig påstand. En evig og allmektig skapningens herre har ikke behov for en bande med evneveike fjøsnisser til å utføre arbeidet sitt. De gjør det for sin egen skyld. Menneskelig ondskap er jo et velkjent fenomen som ikke engang er vanskelig å forklare. Det er samme gamle leksa som alltid. De syv dødssyndene som nettopp ble listet opp ovenfor er som vanlig tradisjonelle gjengangere hos onde mennesker — og det er alltid en evneveikt lallende livsstil som fører dem dit, eller dårlig disiplin om du vil. Når vi for eksempel snakker om fanatisk religiøse mennesker så er de jo fylt til randen av hovmot, med denne blasfemien sin om at de kjenner Guds vilje og så videre. De er for det meste bare noen jævla psyko rasshøl alle disse typene. For en ynkelig gjeng med avskum. Herregud, mer eller mindre bokstavelig talt. Sånn har verden blitt.
Enkelte kristne er litt sånn hva ville Jesus ha gjort i denne situasjonen? og det må man forsåvidt respektere, gitt at vi snakker om en sekt av essenere som fulgte sin leder gjennom diverse legendariske bruduljer over flere år, før alt til slutt endte i det velkjente påskedramaet. I flere hundre år etter selve begivenhetene var det ingen som tenkte på Jesus som “guddommelig” annet enn i overført betydning, det vil si en begavet og populær leder for flokken sin, som virket inspirerende og samlende. Men han var kjent som et menneske helt til langt innpå 300-tallet, da romerkeiseren Konstantin iverksatte sine reformasjoner. Da ble det bestemt at Jesus var guddommelig, kanskje i utgangspunktet bare i “romersk” forstand, hvor keiseren tradisjonelt ble betraktet som en guddom, slik at Konstantin mente kanskje bare å gjøre Jesus til en slags “åndelig medkeiser” og symbol på troens plan, men det har siden uansett blitt slik at “den kristne treenigheten” – som man jo bekjenner seg til hvis man avlegger troskapsed og “mottar sakramentet” som kristen – er en litt ubekvem ting å forklare. Det anbefales derfor at man bare deltar, uten å filosofere for mye rundt hva alt betyr. Jesus var både gud og menneske, hver for seg og samtidig. Det er et mirakel. Halleluja. Det uten sidestykke vanligste kjetteriet i den kristne kirke har alltid handlet om “Jesu dobbeltnatur”, eller rettere sagt den manglende viljen til å tro på at han var både gud og menneske. Hvis man ikke klarer å svelge den kamelen er man strengt tatt ikke kristen, slik det defineres nå i dag. Imidlertid var de “urkristne” helt til å begynne med ganske klare på at Jesus var “bare en profet”, ikke noen guddom, eller engang et guddommelig sendebud (han ville jo i så fall ha vært en engel, teknisk sett). Dette er et problem.
Uttrykket Jesus Freaks – på engelsk – oppsto i siste halvdel av 60-tallet som betegnelse på “kristne hippier” som kunne være hvor fussete og uflidde som helst, men de var ikke desto mindre svære på evangeliseringa. I utgangspunktet ble de mottatt som man kan forvente blant amerikanske besteborgere på 60-tallet, men etterhvert opparbeidet de seg respekt gjennom kontante resultater. De var dyktige ververe til de kristne menighetene. Senere kom både kristenrocken og det ene med det andre, etterhvert som de ekspanderte inn i “ungdomsmarkedet” slik det nå engang var den gangen. Senere har jo hele denne generasjonen blitt både godt voksne og vel så det. Noen av dem i form av det vi på norsk kaller “svovelpredikanter”. Sånne har alltid eksistert men de har aldri vært en bevegelse på den samme måte som nå i dag. Det handler om å fremkalle “verdens undergang” – altså et underbruk av den større filosofiske retningen som kalles akselrasjonisme – fordi da skal Jesus komme tilbake for å dømme de levende og de døde, etcetera. For tiden flokker de seg rundt Donald Trump, som vel må være det nærmeste man kommer antikrist blant alle aktuelle kandidater i dagens USA. Han er verst, liksom, og derfor “best” for denne flokken. Det er vanskelig å tolke motivasjonen til de evangelisk kristne på noe annet vis. Hva er det de ser i denne karakteren? Det er absolutt null og zero sjanse for at ting vil ende bra hvis de lykkes med å gjeninnsette Trump, enten direkte gjennom valg eller med noe slags juridisk akrobatikk langs lovens grenseland — som er teknisk mulig. Han selveste Donald kan ikke noe for at han er det monsteret han er, så det virker rimelig å skylde på de som jobber for å få ham tilbake som amerikansk president for det som eventuelt skjer etterpå. Denne mannen har ingen form for “voksen selvkontroll” og er bortimot så uegnet som det går an å bli i forhold til en jobb med noe slags ansvar, langt mindre som statsleder. Det er galskap, ferdig snakket. Jeg skal påpeke at det faktisk finnes “fornuftige republikanere” – selv om politikken deres er helt på trynet – men Donald Trump er ikke en av dem. Da mener jeg sånne som ønsker å bevare USA og gjøre en politisk jobb på folkets vegne, inkludert de som ikke stemte på akkurat dem. Etter valget er det jo ikke viktig hvem som stemte hvordan, bare hvem som vant. De har blitt plukket ut til å gjøre en jobb, ikke til å rive ned institusjonene og oppføre seg flåsete og obstruktivt ved alle anledninger.
Jeg har bestemt at denne “katastrofekristendommen” heretter skal hete antikrist og de som følger bevegelsen er de antikristne. Målet deres er jo – de sier det selv – å fremkalle “verdens undergang” med både atomvåpen og fandens oldemor. Hvem er det som ønsker noe sånt? Bare de som tror at undergangen uansett kommer så vi kan likesågodt gi mere gass og holde stø kurs. Akselrasjonisme. Det er noen slags dommedagskult som tar mange former, men alle handler om “krisemaksimering” for å fremkalle en global samfunnskollaps. Siden er det imidlertid mindre enighet om veien videre, i den grad de overhodet opererer med et slikt konsept. De antikristne ser selvsagt for seg at Jesus skal ta ledelsen, men for at han skal komme må Armageddon inntreffe, i form av en stor og svært ødeleggende landkrig på det som i dag er – noe omdiskutert – israelsk territorium. For dem handler det bare om å få i gang krigen, så vil Jesus komme og ta seg av resten. Du vet. Jesus har sikkert en plan. Det ordner seg. Man må bare være standhaftig i troen, selv om fornuftens diabolske åndsmakter prøver å blande seg inn med all sin sex, sosialisme og styggedom forøvrig. I mellomtiden er det mange andre operatører som også oppfatter seg som “fiender av samfunnet” og som derfor på dette grunnlag for tiden er allierte med den antikristne bevegelsen. Disse andre er imidlertid ikke særlig “åndelige” av vesen. De venter ikke på Jesus, de har sitt eget opplegg, men alle forenes i følelsen av å være “soldater” i en hellig krig, som handler om forskjellige ting for forskjellige fraksjoner, men “vestens fremtid” er kanskje et samlende konsept enn så lenge. Koalisjonen er enig om at de vil ha “noe annet” enn det typisk liberale demokratiet de betrakter som venstrevridd og derfor “farlig” på måter jeg den dag i dag ikke evner å forstå. Jeg er jo en sosialdemokrat, men på en litt gammeldags og “tysk” måte. Det handler om økonomien. Resten er bare pjatt og tullprat hvis vi ikke får til økonomien (og det ser jo ikke bra ut). “Identitetspolitikk” er bare irriterende. Min posisjon i saken er at alle kan gjøre hva pokker de vil så lenge de oppfører seg noenlunde som folk, holder seg for det meste på riktig side av loven, og ellers tilpasser både fart og kølleføring etter forholdene på stedet der og da. Det finnes folk som ønsker å rive ned samfunnet, helt eller delvis, men de fleste av oss har “sterk egeninteresse” av å holde ting på skinner og passe våre forretninger forøvrig. Vi ønsker en “sterk offentlighet” men vi ønsker også gode muligheter for private næringsinteresser.
