Mine politiske idèer samler seg rundt begrepsparet rett og galt. Jeg praktiserer ikke “høyre og venstre”. Fordi det er galt å utnytte folk, selv de som er godtroende duster og “ber om det”, ser jeg ikke noe poeng i å diskutere finmekanikken i noe politisk program av hierarkisk type, altså et som legger opp til at det skal finnes samfunnsklasser hvor man sorterer mennesker i kategorier basert på “kjøpekraft”, eller om du vil, det systemet høyrepartiene sporenstreks ville innført dersom de fikk det som de ville. Jeg ser hva de gjør. Jeg forstår hvorfor de vil ha det slik. Livet blir jo enklere hvis man slipper å selv arbeide men heller kan ta litt av det andre produserer. Men dette er altså galt innenfor den enklest tenkelige moralske analyse og det blir derfor ikke aktuelt.
De som ikke liker høyrepartiene antas å tilhøre venstresiden og i praksis blir da også dette litt enten/eller, selv om det finnes en ganske stor andel av befolkningen – jeg vil tippe oppimot tredve prosent, kanskje mer – som ikke klarer å stemme på noen av de aktuelle alternativene uten å kaste opp og hate seg selv etterpå, fordi noen vil alltid uansett stikke av med regjeringsmakten, slik at enhver ikke-stemme er i praksis et taust samtykke til at de som får flest stemmer skal beskikkes på slikt vis. Det er det samme for meg hvem som bestemmer hva i samfunnet. Jeg forstår det synspunktet at de er kjeltringer alle sammen, men jeg ville allikevel oppfordre alle til å bruke stemmeretten sin og stemme på “de minst jævlige” blant dem hvis de synes at alle sammen er avskum.
Dette er årsaken til at jeg stemmer på Arbeiderpartiet. Ikke fordi de imponerer meg verken med hva de vil eller hva de får til, men fordi de i det minste har et bra organisert opplegg for å kvitte seg fortløpende med folk som på forskjellige måter havner i unåde. Det er ikke enkelt å komme til noen slags maktposisjon i Arbeiderpartiet. Det er imidlertid lenge siden Trygve Bratteli var sjefen der i gården, det vil si forrige gang de hadde en tvers igjennom troverdig leder “av arbeiderklassen” og ikke noe slags universitetsutklekket oppdrettsprodukt som ligner alle andre politikere, ikke bare i Norge men verden over. Det er for eksempel vanskelig å se for seg hvordan en person som Jonas Støre ville vært nyttig å ha med seg når man skulle gjøre noe praktisk, som å sette opp en grunnmur eller bygge et hønsehus. Eller for å si det slik: Du har ikke arbeiderklassetroverdighet hvis de fleste ville tippe at du var ubrukelig i en arbeidssituasjon. Kankje ikke alle ser sånt, eller engang bryr seg om folks praktiske talenter, men håndverkere vet hva som er hva etter få minutter ute i felten. Det er ikke til å ta feil av.
Noe komisk er at jeg har aldri tenkt på Arbeiderpartiet som “venstresiden” i norsk politikk. Det tror jeg heller ikke at noen andre gjorde før denne vemmelige Carl I Hagen investerte all sin tid og livskraft i å “henge bjelle på katten” og skape følelsen av at det finnes et sentrum i norsk politikk som ligger til høyre for Arbeiderpartiet, selv om dette ikke er logisk verken som faktum eller som metafor. Sentrum er der hvor mesteparten av tyngden ligger. Hele etterkrigstiden i Norge var preget av “et venstreorientert sentrum” slik sett, i den forstand at de fleste som ikke var særlig engasjert i politiske spørsmål nærmest automatisk henfalt til Arbeiderpartiet, ikke minst fordi de var godt organiserte og fokusert på livsbetingelsene for “vanlige folk” — men det var lenge før Norge ble et rikt land. Nå er alt helt annerledes. Det som regnes som vanlig standard i Norge ligger himmelhøyt over middelklassetenkningen i mesteparten av resten av verden. Og som alle andre rike mennesker, overalt og til enhver tid, er vi nå litt i overkant fokusert på “hva vi har å tape”, så vi fingrer nervøst med perlekjedet mens vi ser på hvordan alskens narkomane negere og gud vet hva løper fritt rundt i gatene. Hva har politikerne tenkt å gjøre? Dette er det kosmiske hullet nazistene bruker for å komme inn i den virkelige verden. De ser og utnytter frykten der ute. Et fryktkompleks de mer enn gjerne selv bidrar til å skape, for eksempel i forhold til “muslimer” (som er et velkjent skremsel i de borgerlige kretser).
