Ordet domingosfære er noe jeg fant opp her og nå, etter det spanske ordet for søndag, slik at det betyr søndagsbobla, eller følelsen av at nå er det faen meg søndag, hvilket først og fremst betyr at butikken er stengt. Det er mindre utrolig at man glemmer sånt fra uke til uke enn at nordmenn blir forbauset over at det faller snø i november. I praksis betyr det bare at jeg spiser knekkebrød i stedet for det ferske brødet jeg fantaserte om da jeg våknet (ganske mye tidligere enn når dette blir skrevet), hvilket ikke er noen krise. Men det er irriterende.
Folk snakker ikke mye om biorytmer nå lenger. Jeg husker det var svære greier en stund. Man behøver imidlertid ingen doktorgrad for å oppdage at samfunnet er rytmisk arrangert rundt arbeidsuka på den ene siden og hva man enn bruker helgen til på den andre, nærmest som motpoler i livets dans. Jeg har ikke like store forventninger til helgen ved dette stadium av livet, men jeg kan huske at det var svære greier en stund. Sa jeg ikke nettopp det? Hæ? Gjentar jeg meg selv? Herregud, den alderen. Sånn er det. Mumler gjør jeg sikkert også. Livet går sin gang. Akk hvilken smertens vandring gjennom de ulike dødsskyggers dal.
Uansett, det jeg skulle frem til var at “søndagsfølelse” er en virkelig ting. Alle har den i noen slags variant. På den tiden da livet handlet om å “jobbe hardt slik at man kan feste hardt” var søndagene ofte viet til den type refleksjoner som bakrusen bringer. Ta det rolig, se på teve. Vente på at arbeidsuka skal begynne igjen, så er det full rulle på profesjonssiden inntil helgen kommer på nytt. Og sånn går årene. Mye varians i detaljene men selve hovedmønsteret er det samme for de fleste. Jobb –> fritid –> jobb –> fritid. Rundt og rundt og rundt. Hvor havner man til slutt? På et svimmelt sted. Søndagen kommer alltid tilbake.
Det er lenge siden jeg var særlig interessert i alkohol, eller “eksperimentering med alternative rusmidler” for den saks skyld. Herregud. Det frister ikke engang. Jeg er på den lokale pøbben av og til men jeg drikker ikke alkohol mens jeg er der, bare kaffe, og misunner heller ikke de som gjør det. Noen ganger kjøper jeg imidlertid øl i butikken eller vin på vinmonopolet, men selv da drikker jeg ikke “mye”. To-tre enheter er typisk. Særlig mye mer tåler jeg ikke før jeg får susen, og siden jeg allerede kan veien fra susen til bakrusen behøver jeg ikke å gå den opp igjen og igjen. Jeg opplever det ikke som problematisk å “stanse i tide” men jeg kjenner faktisk folk som får tenning av å ta èn øl (det finnes i praksis ikke noen slik mengde for dem) og siden vet bare gudene hva som skjer med dem, for selv husker de ingenting når de kommer luskende på jobb et par dager senere, ofte litt mutte i humøret og tause i kjeftamentet.
Det som skal skje i dag er at jeg skal lage “meksikansk gryterett”. Jeg tror ikke vi skal kalle det noe mer, eller noe annet. Chili con carne er etter min mening ikke en virkelig ting hvis man ikke tar utgangspunkt i chili som i dette tilfelle handler om min egen hjemmelagde habañero og tyttebærsaus (som er sterk nok for de fleste konvensjonelle formål), ikke selve frukten, eller grønnsaken, hvordan man nå definerer dette (heter det ikke noen ganger pepperfrukt?), som er sinnssykt lettdyrket i tropiske strøk men noe vanskeligere her hjemme og derfor ikke noen billig ingrediens sånn som der. Dessuten har jeg fått et annet forhold til spansk etter at jeg lærte språket (eller altså, det er en prosess som stadig pågår). Hvorom allting er, det er en jobb som må gjøres. Det er hva domingosfæren min inneholder her og nå.
