Intelligens, blir i psykologien brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter. Det finnes mange definisjoner på intelligens, fra «evne til abstrakt tenkning», til «utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner». Noen forskere gir en videre definisjon av intelligens, som favner fra teoretiske evner til praktiske og sosiale ferdigheter.
(Store norske leksikon)
Ordet kommer opprinnelig fra latinsk “erkjennelse” slik at det kortest mulige ord som passer i alle situasjoner blir erkjennelsesevne. Slik jeg selv bruker ordet intelligens betyr dette “prosessen med å assimilere data” slik at for eksempel det å ha høy IQ betyr i praksis at man har det som tilsvarer høy prosessorkapasitet i en computer. Med andre ord, man blir ikke “smartere” av høy IQ, bare raskere i oppfattelsen. Noe som er litt interessant i forhold til det vi kaller smart er at det handler ikke om evnene men om resultatene. En middels intelligent person som bruker evnene sine strategisk godt kan fremstå som “smartere” enn en hyperintelligent strikkball som har vondt for å fokusere på èn ting om gangen — fordi de som skjønner en ting raskere enn alle andre vil også tape interessen for denne tingen raskere enn alle andre.
Jokeren i dette spillet er selvsagt underbevisstheten. Uansett hvor høy IQ noen har er dette som en fyrstikk i forhold til sola hvis vi skal bringe menneskets virkelig mentale superkrefter inn i bildet. Hva er det de som går på “instinkt” bruker? Som vi alle vet finnes det individer som er ekstremt flinke til “å få ting gjort” selv om de ikke har utpreget gode analytiske egenskaper og sjelden kan gjøre rede for hvordan de gjør kunststykkene sine. De jobber på en “inspirert” måte og følger ikke noe spesielt system, eventuelt kan de for eksempel si slike ting som at de lytter til magefølelsen når de tar beslutninger. De bare skjønner ting. De har ingen mening om hvorfor. De har fått en gave og de bruker det de har som best de kan. Hva mer er det å si? Livet er ikke noen intellektuell prosess.
Selv anerkjenner jeg ingen som “smarte” med mindre de har godt utviklede metakognitive egenskaper, i praksis at de kjenner seg selv godt både i forhold til egne styrker og svakheter innenfor den intellektuelle prosessen — eller med andre ord, de forstår ikke bare hva de selv tenker men også hvorfor de tenker som de tenker. Full innsikt og absolutt etterrettelighet hele veien. De aller tidligste av alt vi anerkjenner som filosofiske credo handlet jo om viktigheten av å “kjenne seg selv” og dette grunnkravet har aldri siden endret seg. Selve grunnlaget for alt vi med noen slags rimelighet kan kalle ærlighet må jo ligge i en “første årsak” — det at man er ærlig mot seg selv. En løgner er ikke nødvendigvis en person med onde hensikter, de fleste løgner folk sprer handler om gjenfortellinger av “ting de har hørt” og som de syntes var så interessante at de aldri tok seg bryet med å sjekke om det var sant. Det ligger en forbløffende mangel på personlig verdighet som ansvarlig voksenindivid i bunnen av en løgnaktig personlighetstype, ikke bare mangel på kritisk sans. Folk oppfører seg som store barn.
Jeg tilhører ikke dem som synes at “dagens ungdom er håpløs”, det er mer min egen generasjon (de over førti) jeg har problemer med. De unge skjønner godt hva som er hva. De lever allerede i en verden som “vi” – seniorgenerasjonene – ikke forstår, og i motsetning til oss er de nødt til å leve i denne verden ennå i mange år. De hilser og sier takk for alt det fine de har fått, men det holder nå. Vi som formet våre håp og fantasier om hva som er det gode liv før år 2000 har mistet stemmeretten i forhold til dette temaet. Fremtiden vår er det vi lever gjennom nå, akkurat nå. Dette er høydepunktet. Husk det, for det blir aldri bedre enn det var i år.
