“Det er typisk norsk å være god.” (Gro Harlem Brundtland, 1992)
Det har etter min mening aldri eksistert mer primitive mennesker enn de som lever i dag. Materiell inkompetanse er regelen snarere enn unntaket. Et typisk postmoderne menneske kan ingenting, vet ingenting og bruker nesten all tilgjengelig tid på å konstruere det såkalte selvbildet, som er en relasjonell posisjoneringsmekanisme innenfor det sosiale hierarkiet. De fleste av oss ville ikke klare seg særlig lenge i vill tilstand. Slik sett er vi definitivt degenererte tamdyr. Den eneste naturegenskap vi har som virker til vår fordel er flokkinstinktet, men ikke engang det klarer vi å bruke på noe utpreget fornuftig vis.
Hjernen er menneskets stolthet. I evolusjonær forstand er menneskehjernen en absurd kostbar kroppsdel som konsumerer omtrent en fjerdedel av vårt totale kaloriinntak, mens den for de fleste overlevelsesformål er en komplett unyttig, om ikke direkte skadelig, egenskap å drasse på. Darwinisme som konsept ble introdusert av Herbert Spencer. De fleste som snakker om darwinisme – sosial eller materiell – vet lite om Charles Darwin og enda mindre om evolusjonsteori. Det er ikke de sterkeste som overlever, det er de mest tilpasningsdyktige. Men det handler mindre om hvem som overlever, det som virkelig teller er hvem som formerer seg.
Joachim Neander (1650-1680) var en kalvinistisk-lutheransk prest som blant annet skrev salmen Lover den herre, den mektige konge med ære og siden han bodde i Düsseldorf og fikk sin mosjon gjennom å gå turer langs elven Düssel ble denne elvedalen tidlig på 1800-tallet oppkalt etter ham. Neanderdalen. Eller Neandertal på tysk. Det var bestefar hans Joachim som endret familienavnet fra det opprinnelige Neumann til den greske formen Neander, som var en vanlig ting å gjøre på den tiden. Dersom vi fornorsker navnet blir det Nymann, hvilket gir Nymannadal som aktuelt stedsnavn og et artig perspektiv på menneskearten Homo neandertalensis som fikk sitt navn etter Neandertal fordi det var der man først gjorde funn av skjelettdeler innenfor denne kategorien, drøye femti år etter at dalen ble omdøpt.
Når det gjelder disse nymannadølene har vi få arkeologiske bevismaterialer men desto mer spekulasjon. En ting vi kan si, basert i faktisk bevismateriale, er at de var ganske grovbygde i kroppen og at hjernen deres var vesentlig mye større enn vår. Vi vet også at alle som ikke er afrikanere har fra to til fem prosent DNA-materiale fra neandertalere i seg. Det er imidlertid ikke de samme to til fem prosent hos alle individer, det er forskjellig genmateriale som befinner seg på forskjellige posisjoner i kromosomene, slik at totalt sett bærer Homo sapiens med seg omtrent førti prosent av neandertalergenomet. For eksempel er hvit hud en typisk neandertaleregenskap. Det samme er rødt hår. Men studiet av “det genetiske spøkelset” etter neandertalerne er foreløpig veldig ungt. Det er mye vi ennå ikke forstår.
Dersom du ikke allerede vet dette så kan en hvilken som helst kvinne fortelle deg at store hoder ikke er noen fordel når barn skal fødes. Vi befinner oss som art – bokstavelig talt – allerede ved et bristepunkt slik sett. Jeg har sett opptil flere barnefødsler på nært hold. Det er ikke noe vakkert syn, men det er slik jobben blir gjort. For å ha en stor hjerne må man imidlertid ha et stort kranium, som igjen krever formidable egenskaper for vaginal ekspansjon dersom dette er noe man har tenkt å overleve. Dødsfall under barnefødsel var noe ganske alminnelig før vi fikk moderne medisin. Om en høy prosentandel av neanderbarn tok livet av neandermødrene mens de sprenge seg vei ut gjennom fødselskanalen vet vi ikke noe om, men dette kan være en medvirkende årsak til at de døde ut som egen kategori og nå bare finnes som genetisk skygge hos vår egen art, samt noen beinrester her og der.
På den tiden Darwin publiserte sitt hovedverk Om artenes opprinnelse var menneskene så sprekkeferdige av stolthet over vår arts fantastiske talenter og egenskaper at de tok emosjonelt anstøt av tanken på at vi muligens kunne være noe annet og i det store bildet mindre viktig enn Guds beste barn. Den dag i dag er det mange som lar seg opprøre av dette. “Det manglende mellomledd” som på tydelig vis dokumenterer evolusjonære overgangsformer mellom aper og mennesker var lenge noen slags hellig gral innenfor antropologien. I dag vet vi imidlertid at vi ikke “stammer fra apene” — vi er en av de store rassapene, det vil si de som ikke har hale. Sjimpanser og bonoboer er våre nærmeste genetiske slektninger ute i den ville naturen. Øvrige rassaper er gibboner, orangutanger og gorillaer. Alle vi rassapene er så opptatte av ræva på hverandre at vi en gang røsket av halen for å fa enklere adkomst til skinkene. Der er vi ennå, evolusjonært sett.
Det vi kaller “vår vestlige sivilisasjon” har bare eksistert i noen få hundre år. Selve sivilisasjonsbegrepet strekker seg ikke lengre bakover enn de tidligste metalløkonomiene for fem-seks tusen år siden. Vi regner ikke steinalderen som sivilisert, uansett hvor godt organiserte de eventuelt var. Om vi dør ut fordi vi drukner i all den unyttige mannskiten som vi produserer for å dekorere habitatene våre er foreløpig et ukjent spørsmå, men ikke et uinteressant et. Hvor lenge vil monumentene våre bli stående? Om noen millioner år vil alle materielle rester etter menneskeheten utgjøre et centimetertykt lag i det geologiske registeret. Fremtidens forskere, uansett hva slags skapninger vi snakker om, vil kunne avlese dette som en geologisk periode med unormal materiell aktivitet. “Noe” foregikk. Det finnes allerede mange slike lag i det geologiske registeret, men de handler om kollisjoner med kosmiske objekter eller massiv vulkansk aktivitet. Det er vanskelig å si om vår storhetstid vil fremstå som særlig forskjellig fra for eksempel det å kræsje med en komet. Sannsynligvis ikke. Menneskelig virksomhet gjennom århundrene har først og fremt handlet om masseødeleggelse av det naturlige habitatet. Vi er noen lumske rovdyr slik sett.
