På den annen side; hvis man leter med forstørrelsesglass vil man ikke se de store tingene. Skalaproblemene går begge veier. For eksempel har vi nå en ustabil situasjon i Sudan som skaper noe lokal støy, men den seriøse konflikten i regionen står mellom Egypt og Etiopia, og den handler om vann, nærmere bestemt det store etiopiske demningsprosjektet som ligger bare noen mil unna den sudanesiske grensen. Hva som skjer i Sudan er ikke ute betydning for hvordan dette uromomentet vil utvikle seg. En langvarig borgerkrig vil ikke hjelpe. Samtidig er det vanskelig å forestille seg noe fredsprosjekt som ikke involverer intervensjon utenfra, så der står saken. Hvor den siden går vet ingen.
Det har vært noen tilløp til flom og tørke også i Norge, men vi tenker ikke typisk på vann som en knapp ressurs. De fleste får så det holder, mesteparten av tiden. Ting kan svinge litt fra år til år, men i det store bildet er Norge et “vått” land. Ørkendannelse er per tiden ikke et aktuelt problem noe sted. De verste bekymringsmeldingene som kommer handler typisk om “lav fyllingsgrad” i kraftmagasiner og skogbrannfare når det ikke har regnet på et par uker. Vi har ennå ikke kommet dit at hard utnyttelse av for eksempel Glommas løp gjennom Hedmark medfører vannmangel i Østfold — men dette er i prinsippet hva som skjer i andre deler av verden.
Så lenge jeg kan huske har det blitt spådd at “vannrettigheter” ville bli et konfliktgrunnlag i fremtiden. Der har vi saken. Fremtiden er nå. De varme og tørre delene av Europa opplever allerede et ikke bærekraftig press på denne ressursen, både hva angår overflatevann som regn, innsjøer og elveløp og hvor dypt man må bore etter grunnvann. For eksempel må de snart innføre drakoniske rasjoneringstiltak i Spanias sørlige deler (de burde ha gjort det i mange tiår), noe som vil ha betydelige ringvirkninger for prisnivået på en rekke matvarer, i den grad de overhodet vil ha noe overskudd de kan selge til utlandet. (Jeg følger ikke med på forholdene i resten av middelhavsregionen, men jeg antar det er stort sett samme greia rund baut.) Klimaendringene skaper problemer for landbruket overalt hvor landbruk foregår, hvilket på kort sikt vil bety prisøkninger på matvarer men på lengre sikt snakker vi selvsagt om leveranseproblemer – i den forstand at selv om man har penger vil det ikke være noe å få kjøpt – før alt til sist ender med hungersnød i deler av verden.
Jeg vil igjen peke på at Norges største strategiske problem over en tiårshorisont ligger i matvareforsyningen. Vi er for øyeblikket – så vidt jeg kan se – dårlig forberedt på eventuelle avbrudd i forsyningslinjene. Høyrepolitikken som har vært ført helt siden på 80-tallet har etterlatt norsk landbruk i ruiner, inkludert på kunnskaps- og kompetansefronten. Per i dag importerer vi mer enn halvparten av den maten vi behøver for å forsyne befolkningen — og de siste leddene i distribusjonskjeden ut mot forbruker kontrolleres nå av en håndfull oligarker som har organisert frembudet i et sett med konkurrerende supermarkedskjeder — som på grunn av modellen med enhetspakkede artikler genererer en vanhellig mengde plastemballasje hvert år. Bare et særlig avgiftstrykk rettet mot plastinnpakkede enheter kan få bukt med dette problemet. Det finnes for øyeblikket ingenting som motiverer noen endring i dette mønsteret, derfor skjer heller ingenting. Bare hvis plastinnpakning som konsept blir vesentlig mye dyrere vil vi kunne observere en nedgang i dette svært alvorlige miljøproblemet. De løgnene som serveres nå handler om å flytte ansvaret for forsøplingen over på forbrukerne, via manipulasjon og propaganda, mens profitten til oligarkene beskyttes av korrupte politikere (som ikke ønsker å vanskeliggjøre sin egen eventuelle karrière innenfor næringslivet neste gang partiet deres taper valget).
Det er ikke rimelig å forlange mer av forbrukerleddet enn at de stort sett passer sine egne saker og ikke finner på noe jævelskap. Hvis man ønsker atferdsendringer på forbrukernivå må man fremtvinge nye mønstre på tilbudssiden. Folk går typisk for det alternativet som fremstår mest fornuftig i forhold til budsjettet de lever med; i praksis mest plastinnpakkede enheter fra selvbetjeningsdisken i supermarkedet. Folk flest går ikke ofte i spesialforretninger hvor man betjenes på vekt og mål og varen pakkes inn i papir. Først og fremst fordi det er langt mellom de som får butikker av dette slaget til å lønne seg, men også fordi folk er trent til å gå rundt i industrilandskap med handlevogner og selv plukke ting fra hyller og kjøleskap på en delvis impulsiv måte. Dette føles normalt. Det er det postmoderne menneskets jungeltilstand. Det er slik vi skaffer mat. Vi er ikke jegere og samlere. Vi er ikke bønder. Vi er forbrukere som går i butikk. Noen av oss har noen idèer om hvordan vi skulle kunne klare oss på “naturlig” vis, men jeg tror – kanskje litt fordomsfullt – at et flertall an Norges befolkning nå i dag er fullstendig clueless når det kommer til jakt, fiske, oppdrett, sanking, dyrking og annet som man helt konkret må gjøre hvis det å kjøpe maten i butikk av noen grunn ikke er et aktuelt alternativ. Kanskje butikken holder stengt. Kanskje det ikke kommer varer. Kanskje pengene har mistet verdien sin. Hvem vet? Det er så mye som kan skje. Logistikk handler om systemteori. Matproduksjon er imidlertid noe som krever “håndlag” uansett hvor maskinelt selve grovarbeidet blir gjort. Vi behøver etter min mening en matforsyningspolitikk som favoriserer oppstart av mange små enheter – småbruk – som er delvis selvbergingsøkonomiske, delvis kommersielt orienterte. Kunstig intelligens vil ikke kunne drive landbruk, men den vil i det store og hele gjøre matvareoligarkene overflødige.
Vold, krig og konflikter om vann. er som du sier økende . Der det er manko på noe, og stor etterspørsel dukker mafiaen opp. I Afrika er det allerede en vannmafia. Noe som kanskje ikke er så kjent er, sandmafiaen. Etter vann, er sand den største naturresursen vi på verdensbasis bruker mest av, i følge en rapport fra FN. Jakten på den verdifulle resursen har konsekvenser for både mennesker og miljø, og enkelte steder som I India og Kina har det først til en framvekst av voldelige grupper.
I den samme rapporten advarer om at verden går snart tom for sand, dette grunnet den store urbanisering og ikke minst India og Kinas økonomiske vekst, og et enormt behov for betong.
Nok sand i Sahara? Sahara alene er ni millioner kvadratkilometer med ørken og stort sett bare sand – og den utvider seg hele tiden. Derfor kan det virke noe ulogisk at verden skal gå tom for sand, Så er jeg inne på ditt fagområde, Det er forskjell på sand. Sanden i Sahara er ubrukelig til betongproduksjon, i følge geologer. Kornene i ørkensand har feil form, de er for runde og glatte, i betong må kornene være mer kantete, slik at de kan låse seg fast i hverandre. Sand som er slipt ned av vann, er mer kantete enn vindslipt ørkensand.
Arrester meg om jeg tar feil 😉
Det er først og fremst manko på regulering som skaper problemer. Det er et klassisk problem at folk rett og slett ikke forstår at deres “personlige frihet” opphører så snart det er flere enn dem tilstede i rommet — og konkurranse er bare et jålete navn på klassisk “maktkamp med alle midler”. Etter min mening består den fundamentale skillelinjen i om man aksepterer at samfunnet er laget av lover, ikke mennesker. (Og det der med “tilslag” i sement – et felles navn på sand, stein og annet som man bruker – handler mer om kornenes størrelse enn deres form, samt ikke minst om de er “vasket rene” for diverse organisk materiale.)