Kommafeil er når man for eksempel har regnet seg frem til 0,5 mens det korrekte svaret skal være 0,05. Sånt skjer i farten. Selv de svært kompetente gjør denne typen dustetabber. Det er blant annet derfor vi dobbeltsjekker ting. Det er jo ikke engang sikkert at man har gjort en regnefeil, kanskje er det bare en skrivefeil. Pennen liksom hoppet bortetter papiret for et øyeblikk og så ble det helt galt.
Mens vi driver og pusler med små ting er denne kommafeilen lite dramatisk. Hva er den praktiske forskjellen mellom 0,5 og 0,05? Hvis vi snakker om noe sånt som alkoholprosent kan vi stadfeste at man vil ikke bli dritings av noen av delene, uansett hvor mye man heller innpå av jævelskapen. Hva annet er viktig å vite? Å flytte kommaet mot venstre reduserer den relative mengden og er defor udramatisk, men å flytte det en plass mot høyre tilsvarer det samme som å gange opp med ti. Det er jo stor forskjell på ti og hundre kilometer. Særlig til fots.
Jo større tall, jo galere blir det. Var det tusen eller ti tusen det kostet? Sånt har litt å si. Vi kaller det avvik på èn størrelsesorden (“order of magnitude”) innenfor det dekadiske tallsystemet. Det er nå vi skal snakke om det å “ta feil”. Det er som man sier menneskelig å feile, men bare innenfor visse rammer. Folk har ikke typisk noen velutviklet realitessans i forhold til forskjellen mellom for eksempel ti og hundre milliarder. Vi kan se at det er tall og at det ene er mye større enn det andre, men vi har ingen “følelse” for hva en slik mengde betyr i praksis. Vi har aldri bruk for sånne tall. Vi lever i en virkelighet preget av moderate mengder.
Kanskje galskapen hos de rike består i “de store talls magi”? Alle som deltar i spillet gjør alt de kan for å flytte kommaet sitt mot høyre. Bli enda rikere, komme opp på neste nivå. Det er jo bare narkomani, men man skjønner hvordan folk kan bli hekta på disse greiene. Alt blir veldig dramatisk. Jeg vet ikke. Jeg har aldri prøvd å være veldig rik. På det meste drev jeg og tuklet med “noen millioner” men opplevde ikke at belønningen (for meg personlig) sto i noe rimelig forhold til innsatsen. Jeg er ingen god forretningsmann. Jeg er ikke grådig av natur. De som lykkes best med forretninger er de som er flinke til å ta med seg alle muligheter som oppstår og forhandle hardt om alle priser, både inngående og utgående. Det er en litt hvileløs tilværelse hvor man må være veldig “hai” og alltid på hugget. Det passer ikke for meg.
