Etter min egen oppfatning er jeg ingen politisk tenker. Jeg er filosof. Politikk er for det meste bare irriterende, med mindre det handler om å for eksempel analysere hva som foregikk “bak kulissene” ved det engelske hoffet på 1580-tallet og denslags. Det er interessant. Når det gjelder hva som foregår i samtiden tenker jeg ikke egentlig i termer som høyre og venstre men snarere i motsetningsparet rett og galt. Det bør ikke være vanskelig å være et anstendig menneske i Norge. Vi er et rikt land med stor frihet til å gjøre som man vil. Noen setter seg i denslags posisjoner gjennom en serie tåpelige valg, men i utgangspunktet behøver ingen å “ta det ned til beinet” i forhold til rå overlevelse fra dag til dag i et fiendtlig økonomisk miljø hvor man strengt tatt ikke har råd til å holde seg med noen høy etisk standard.
Globalt sett tilhører man “overklassen” i denne verden hvis man er født og oppvokst i Norge.
De som har en jobb og ellers klarer å for det meste holde greia si på skinnene nyter en høy levestandard. Kanskje blant de aller høyeste i verden. Utenfor Europa er det vel bare Canada og New Zealand som konsekvent nevnes som bra steder på det viset. Flertallet av verdens befolkning lever imidlertid under vesentlig mye grimmere forhold enn hva en gjennomsnittlig, ikke utpreget “verdensvant” person fra Norge er i stand til å forestille seg. Lovløshet, korrupsjon og grov utnyttelse på alle tenkelige vis er hva hverdagen handler om i det vi kaller fattige land. Skal man skamme seg over dette? Nei på ingen måte. Faenskap man ikke selv har laget er ikke noe man rimeligvis kan lastes for. Samtidig går det an å, som man sier, ha hjertet på rett plass. Gjøre det man kan i de tilfelle når man kan gjøre noe.
Det operative ordet er antirasisme.
Det finnes ingen nøytral posisjon i dette spørsmålet. Det finnes rasister og det finnes antirasister. Ingen fler. Ingen “andre” kategorier. Så her er kickeren: De som hevder at raser ikke finnes, eller at dette ikke er et viktig tema, har rett og slett ikke forstått hva det handler om. Selv om man ikke tenker på seg selv som hvit så er det slik man blir sett av de ikke-hvite. Det er alltid et tema, selv om det ikke snakkes om. Jeg har naturligvis ingen annen livserfaring enn det å være hvit, cis, het og veldig normal norsk mann (ihvertfall av utseende), men jeg har inntrykk av at de som er typiske offergrupper for rasistisk hets ikke forventer seg særlig mye. Vanlig høflighet er bra. Kleine spørsmål om hvor folk kommer fra og hva som brakte dem hit – how do you like Norway? – er mindre bra. Åpenbart er dette siste mindre aktuelt så snart det er etablert at vedkommende snakker vel så godt norsk som deg, da gjenstår bare spørsmålet om hva “annerledesheten” består i. Kan det være noe kulturelt? Kanskje noe religiøst? Jeg tror et flertall av nordmenn tenker på seg selv som ikke-rasister. Rase er ikke et saklig tema. De vil ikke snakke om det. De er jo ikke selv rasister. Det er ubehagelig. Men akkurat her er jeg faktisk enig med nynazistene: Du bør være bevisst om din hvithet. Alle kan jo uansett se det. Det interessante spørsmålet er ikke om raser finnes – herregud – men om hva man tror dette betyr. (Selv om det må tas med at raser ikke er noe vitenskapelig begrep kan vi ikke bare avvise at det er et sosiologisk fenomen som påvirker kommunikasjonen mellom folk.)
Hvorom allting er, jeg anbefaler denne videoen:
