Som jeg stadig sier, det er valgfritt om man vil betrakte den menneskelige tilstand som tragisk eller komisk, men hvilken av de to velkjente teatermaskene man velger som grunnholdning i dette spørsmålet kan ha litt å si for hva slags sosiale problemer man vil støte på ute blant folk. For mange er det å le av seg selv et litt for stort løft. De reagerer svært aggressivt mot alle som ikke “viser dem tilstrekkelig respekt”, inkludert dem selv. Det er blant annet dette som gjør dem til tragiske idioter. Og noen ganger begår de selvmord.
Som alle vet var det Albert Camus som sa at selvmordet er det eneste virkelig alvorlige filosofiske problem. Hva er det som gjør at livet blir oppfattet som ikke verd å leve? Noen få vet også at Otto Weininger – som ikke lenge senere begikk selvmord – erklærte at det er ikke “seg selv” man dreper, det er resten av verden. Man skrur av lyset, så å si, og forlater livet for alltid fordi man ikke liker verken den verden man er nødt til å leve det i eller de betingelser man er nødt til å leve det under, så man gjør “kort prosess” siden dette er hvordan alt uansett ender. Carpe noctem. Jeg bestemmer selv når og hvordan jeg skal dø. Dette er den ultimate mestringsfølelse.
Det er lett å fortape seg i floskler når man forholder seg til “meningen med livet” og alt det der. Veien blir til mens du går og den typen kloke ord (som kan være jævlig irriterende når man må forholde seg til noen slags krise). “Veien videre” er imidlertid og uten unntak det eneste aktuelle filosofiske problem for alle som ikke har det travelt med å dø. Uansett hvor man faktisk befinner seg er det dit hvor man har tenkt seg som vita activa – det dynamiske livet – handler om. Alle vet dette (eller de vil oppdage det snart nok). Alice i Eventyrland møter i et av kapitlene Den røde dronningen som forteller henne at “her må man løpe alt man klarer for å holde seg på det samme sted” — og slik føles de vanlige livsproblemene for de fleste mennesker. Hvis man bare slipper alt man har i hendene, lar oppvasken stå, slutter å jobbe, og så videre, vil det som regel bare gå et par måneder før man står til knes i mannskit.
Vi betrakter det som et minimumskrav for å bli betraktet som selvstendig og ansvarlig voksenperson at man vet disse tingene. Det er vel og bra at man kunne ønsket seg en bedre verden og det ene med det andre, men i mellomtiden har man regninger som må betales og planer som man jobber for å manifestere som materielle realiteter. Selv har jeg to fundamentale etiske spørsmål jeg må ha klare svar på før det blir aktuelt å ta inn noen nye i min sirkel av omgangsvenner: Hvor får du pengene dine fra? er det ene, og hva gjør du med galskapen din? er det andre. Hvis noen del av disse to spørsmålene er “hemmelig” eller uklar blir det ikke aktuelt med noe “mer” enn et upersonlig og forretningsmessig forhold. Hvis noen del av disse to spørsmålene blir besvart med usannheter er imidlertid ikke engang dette noe alternativ. Jeg har nulltoleranse for folk som lyver. Det er ikke interessant om de lyver med vitende og vilje eller om de lyver fordi de tror på eventyr, det blir uansett ikke aktuelt å gjøre forretninger med dem. Ferdig diskutert. Livet er faktisk for kort til å engasjere seg i håpløse prosjekter.
Det er ikke noe innland og utland på nettet, alt handler om språk, så la oss si at jeg vanker litt i noen harde bloggmiljøer som handler med fremmede språk og det som verre er. Fremmedere og fremmedere blir det jo lengre hjemmefra du går. Det å “være norsk” handler først og fremst om språket, men også om noen “kulturelle koder” som det kan ta opptil flere tiår å forstå og tilegne seg hvis man ikke er født og oppvokst i Norge (og selv da finnes det drøye varianser mellom landsdelene). La oss si det er en slags selvsikker følelse av at man forstår samfunnet og menneskene, dette er “hjemme”. Tingene de snakker om i typiske samfunnsdebatter på fjernsynet er ikke ubegripelige. Uansett, det er ikke vanlig å være jævlig hårsår over det man opplever som “mandighet” i Norge. Da kommer komedien øyeblikkelig. Man ler av de som er veldig anstrengte sånn sett. Det betyr ikke i seg selv noe at man er mann. Det blir en “javel og hva så?” greie. Du får ingen privilegier av den grunn, snarere tvert imot. Tradisjonelle kulturelle koder i Norge krever at du viser hva du er, ut over det åpenbare. Alle kan si hva de vil om hva som helst, fantasien er fri, men hva du er kommer til å bli bedømt ut fra hva du gjør, ikke hva du sier.
Uansett, det som skjedde var at noe skrev noe som koker ned til “alle menn er drittsekker” (det er ikke noe poeng i å gå inn i detaljene) og det kom en kommentar av det kverulante slaget, altså noen som på pedantisk og belærende vis gikk inn for å angripet utsagnet “alle menn er drittsekker” som om dette var en skoleklasse i retorikk og ikke bare noen som skrev et frustrert og halvkomisk innlegg om umuligheten av å ha et stabilt samliv med andre mennesker. (Kommentarens ånd var veldig “Lektor Tørrdal” for de som virkelig forstår norske kulturelle koder.) Sånt er jo en spontan komisk gullgruve. Tenk over saken. Hvem er det som ikke vet at alle fingeravtrykk er forskjellige? Ikke engang eneggede tvillinger har like personlighetstrekk. Vi har altså et blogginnlegg som koker ned til “alle menn er drittsekker” som blir besvart med en kommentar som koker ned til “alle menn er forskjellige” — så her kan man trygt si at de snakker forbi hverandre. Påstandene befinner seg ikke innenfor de samme “universer av mening” og det vil følgelig være umulig å finne noen felles plattform for å “diskutere” i noen egentlig forstand. Og det ble det jo heller ikke. Imidlertid var det artig å se på fra en tredje persons perspektiv. Det er forbløffende hvor mye dumt folk sier når de har bestemt seg for å virkelig forsvare en uforsvarlig posisjon. Men sånn blir det når man føler at man har rett.
