La oss snakke om tennis. Jeg antar i utgangspunktet at alle vet hva det handler om, det vil si at man vet hvordan spillet foregår selv om man ikke har noen detaljert innsikt i regler og så videre. Det er uansett ikke viktig. Poenget er at folk kan spille med hverandre, som en lek, eller mot hverandre, som en konkurranse. Spillet fungerer best hvis det på forhånd er avklart hvilket alternativ man går for. Det blir jo kleint hvis den ene parten satser hardt på å overvinne den andre, som på sin side bare prøver å holde ballen i spill. Den ene tror det foregår noe meningsfullt mens den andre tror det er et slagsmål. Sånt er ganske vanlig. Folk er notorisk utydelige og misforstår ofte hverandres hensikter. Dette forholdet kompliseres ytterligere ved at ikke alle nødvendigvis vet eksakt hva de vil, de bare “ser hva som skjer” og så tilpasser de seg det som oppstår, som noen slags fortløpende sosial justeringsprosess som foregår under den antagelse at alle andre vet hva de driver med, slik at det er best å late som om man selv også befnner seg midt i komfortsonen. Sånn oppstår den guddommelige komedien. Og gudene ler.
La oss snakke om diskusjoner. Hva er en diskusjon? Dette er sitert fra Store norske leksikon: Diskutere betyr å drøfte eller utveksle synspunkter og meninger om noe for å påvirke hverandre. Man kan for eksempel diskutere politikk eller ha en diskusjon angående hva man skal gjøre i sommerferien. Diskutere betyr i akademisk sammenheng å behandle et tema kritisk ved å se på det fra forskjellige synsvinkler. For eksempel vil man i en vitenskapelig rapport diskutere resultatene av undersøkelsen. Så langt skolebokdefinisjonen. Selv liker jeg ikke det setningsleddet som sier at man diskuterer “for å påvirke hverandre”. Enten er det klønete formulert eller så er det direkte galt. Ethvert ordskifte mellom mennesker handler om “transaksjoner”. Man utveksler noe — i beste fall informasjon men det kan liksågodt handle om å kaste fornærmelser frem og tilbake som tennisballer som er smittet med rabies. Så langt så vel. Spørsmålet er imidlertid hvorfor mennesker gjør dette. Er det for å påvirke hverandre? Denne påstanden stemmer dårlig overens med mine erfaringer. Imidlertid finnes selvsagt muligheten for at alle mine erfaringer gjennom alle disse årene er utypiske. Jeg ser den. Jeg bare tror ikke at jeg er spesiell i så måte. Jeg er ikke hovedpersonen i et Truman Show – se filmreferansen hvis du ikke skjønner metaforen – jeg er i de fleste henseende akkurat som alle andre.
Hvorom allting er, så vidt jeg kan se søker mennesker “bekreftelse” – for sin egen identitet og “posisjon” i verden – gjennom diskusjon med andre. Vi kan for det meste se helt bort fra den akademiske vinkelen, hvor man “diskuterer en sak” for å komme til bevissthet rundt alle relevante argumenter i saken og slik kvalitetssikre informasjonen. Eller sagt på en annen måte: I en saklig diskusjon spiller man tennis med hverandre, for å utforske banen, mulighetene og det ene med det andre, men når diskusjonen handler om noe annet, for eksempel det å få gjennomslag for sin mening, så er det ikke lenger en saklig diskusjon. Man spiller i så fall tennis mot hverandre i et spill hvor det er underforstått at en av partene vil vinne og den andre tape diskusjonen. Premien er noen slags triumferende følelse av å være verdensmester eller hva vet jeg, det handler uansett om det man kaller en psykoseksuell orgasme. Emosjonell utløsnng av spenninger i kroppen som man opparbeider seg gjennom diskusjonens harde jukking. Noe mer er det ikke å si om fenomenet “seiersfølelse”. Det er evneveikt men likevel populært, akkurat som runking — hvilket er årsaken til at britene kaller denne personlighetstypen wanker (“onanist”), altså de som er så opptatt av å vinne alt mulig hele tiden at man blir nødt til å tro at de gjør det fordi dette gir dem psykoseksuell tilfredsstillelse der og da. De “klør etter å vinne” og har derfor en tendens til å gjøre alt de er med på til en konkurranse (som det er meningen at de skal vinne). Sånn er det med den saken.
Ulikt de fleste andre dyr er mennesker i prinsippet brunstige hele tiden. Folk trigges av de mest merkverdige ting — og vi skal ikke engang nevne den mildt sagt skitne fantasien som man typisk finner hos alle, i mer eller mindre fortrengt og forvridd form, og som noen ganger setter dem i gang med noen slags “greie” i forhold til folk de møter, ofte uten at de selv kan gjøre rede for hva det er som engasjerer følelsene deres så sterkt. De gangene vi har å gjøre med “instant likes” – eller det motsatte – så har det definitivt oppstått noen slags psykoseksuell energi mellom de impliserte partene. Kanskje er det gjensidig, kanskje ikke. Som alle vet er det jo ikke nødvendigvis slik at den “interesse” man føler for noen blir gjengjeldt av denne andre, verken i hat eller kjærlighet. For eksempel er den lyst man eventuelt måtte føle for å “banke opp” noen – mer eller mindre bokstavelig, det gjelder jo også hvis man føler trang til å “knuse dem” i en pågående diskusjon – definitivt en psykoseksuell trang til å “ta toppen”, eie situasjonen, være størst; straffe, dominere og herske over den andre. Du vet. Seiersfølelsen. Samme greia som når den største hannen blant gorillaene trommer seg på brystet og brøler. Jeg vant! Seieren er min! Ganske banale saker, men helt alminnelig. Selv kom jeg i skade for å si noe langs de baner i garderoben til en bokseklubb hvor jeg gikk og trente en gang for lenge siden. Dette er i prinsippet en form for rituell sadomasochistisk homoseksualitet. Det var ment som en vits men mange ble sure bare fordi jeg formulerte ordene og derfor plasserte denne skandaløse tanken i hodet deres i det hele tatt. Herregud. Folk er så jævlig følsomme. Føkkings brunstgryntende aper med en sommerfuglhjerne som virrer planløst rundt i sinnets blomstereng. Det er en situasjon som gir dårlige odds. Det kommer ikke til å gå bra. Vi er ikke kloke dyr. Det eneste hjelpsomme naturen har gitt oss er disiplin og viljestyrke.
