Spådomskunst (å spå, fra norrønt spá, beslektet med latinske specere, ‘å se’) er kunsten å forutse framtidige hendelser ved hjelp av overnaturlige krefter som synskhet, tegn i omgivelsene eller beskjeder fra åndemakter. Spådomsutøvelse er kjent i de fleste samfunn på kloden og har i mange kulturer vært del av religiøs praksis. Moderne naturvitenskap betrakter eldre forestillinger om forutsigelser, varsler og syner i religion og folketro som ren overtro. Den anser også at spådomspraksis i nyreligiøsitet og alternativbevegelsen er psevdovitenskapelig selvbedrag.
(Wikipedia)
Hva ville jeg spurt volva om? Tja, si det. Sannsynligvis ingenting, siden den eneste fremtid som interesserer meg er den jeg skaper selv, men vi kunne gjort noe annet, for eksempel tatt et glass vin og snakket om mysterier fra gamle dager som hva den delen av diktet Voluspå som kalles Dvergmål betyr. Du vet. Balin, Dvalin, Båin, Dåin og så videre. Opptil flere strofer som bare ramser opp navn på ymse dverger. Ingen skjønner hva dette handler om. Er det trylleord? Mange tilsynelatende uforståelige gamle dikt er telleregler som handler om å telle taktslagene, som rudimentært tiltak for å utmåle tiden i en historisk epoke som ikke hadde klokker. Altså, det tar en viss mengde tid å ramse opp alle dvergnavnene i Voluspå. Dette er en åpenbar egenskap ved diktet, men det er også en mengde tid som de fleste som gjengir det velger å utelate. De ser ikke noe poeng i å ta det med. Baldur, Skaldur, Flokkur, Dokkur. (Jeg siterer fra fantasien, dette er ikke slik diktet egentlig lyder.) Hva betyr det? Dette ville jeg nesten helt sikkert ha spurt volva om. Men jeg driter i hva hun tenker om meg og skjebnen min. Om hun overhodet har noen tanker så kan hun holde dem for seg selv. Jeg liker å fange livets harde slag med pannebrasken, jeg trenger ikke noe jævla kjerringpreik om hva som er og ikke er “smart”.
Fra det ene til det andre, noen hevder at volver ikke var kvinner på den samme måte som mor di er en kvinne, men som et rollespill, eller skal vi si et “bekvemmelighetskjønn” som imidlertid er kjønnsløst overfor det normale parringsspillet mellom mennesker. For noen år siden hadde jeg et forhold til en skotsk trollkvinne fra Ayrshire – altså Firth of Clyde, ikke så langt fra Glasgow – som jeg i utgangspunktet fant sammen med på grunn av noe med dikteren Robert Burns (som er fra de traktene), men det er en lang historie som ikke er vesentlig for poenget, nemlig en samtale vi hadde om “menn i kvinneklær” før og nå, da jeg nevnte at det var lite sannsynlig at jeg ville klart å lure noen hvis jeg hadde kledd meg ut som kvinne, det ville bare ha vært et skremmende syn selv om jeg var glattbarbert som en barnerumpe og det ene med det andre, men hun sa jeg ville ha passert som en gammel kvinne. Ingen ser to ganger på gamle kvinner sa hun. Dermed falt noen brikker på plass i forhold til volvene. De sies jo å typisk ha vært “gamle kvinner” men aldri “seksuelle skapninger”. Med andre ord, hvis jeg kler meg ut som en stygg og mannevond gammel kjerring så vil folk sannsynligvis være glad til hvis de slipper å ha noe med meg å gjøre så de ville la meg gå i fred, helt under radaren. Du har hørt den gamle barnesangen “Kjerringa mød staven”? Fra “høyt oppi Hakadalen”? Åtte potter rømme, fire merker smør og så videre. Alle kan den. Poenget er uansett at ordet volve betyr “stavbærerske”. Folk som “bærer stav” (men ingen synlige våpen) driver med trolldom. Sånne skal man holde seg unna. Uansett hva man gjør så betyr det ulykke, om så bare å se på dem litt for lenge. Se en annen vei, gå i en annen retning, ikke engang tenk noe mer på det. De tilhører ikke den normale verden. De har omgang med skapninger fra den andre siden.
Volva presenterer seg i Voluspå. Hun heter Heid og hun henvender seg til “Heimdals sønner” med det hun sier. Vil du vite mer eller hva? Vi oppfatter begrepet som en kjenning for menneskeslekten. Hvem er Heimdal? Brovokteren. Navnet betyr “verdens lys” — som vanskelig kan bety noe annet enn solen. Det mest lyssterke objektet som noen gang er relevant for oss. Altså “solens sønner”. De som lever sine liv i dagslyset og som helst ikke vil vite noe om det som foregår i de mørke delene av verden, der skrømt og trollpakk ferdes. Ta for eksempel de tidligere nevnte dvergene, som også ble kalt svartalver og som levde “inni fjellet”. Jeg vet ikke hvorfor de har blitt til “små skapninger” over tid, men dette har altså skjedd, til en slik grad at ordet dverg nå oppfattes som en nedsettende betegnelse på individer som av ulike årsaker erfarer et annet vekstforløp i kroppen enn det normale. Sånn kan det gå. Egentlig er jo dvergene magiske skapninger som er kompetente i forhold til å lage diverse magiske gjenstander, alt fra Tors hammer til Fenrisulvens lenke. I den grad det finnes noen slike ting hos guder, mennesker eller hva det nå måtte være, så er det dvergene som har laget dem. Interessant mytologi, forsåvidt. De bor inni fjellet og de lager magiske ting. Visse mennesker har sosial omgang med dem og bringer nytt frem og tilbake mellom verdenene. Noen sa en gang at teknologi som er tilstrekkelig avansert vil fremstå som trolldom for primitive stammefolk som observerer tingene i bruk. Dette foreligger som dokumentasjon i form av den såkalte cargo-kulten rundt om på noen Sydhavsøyer hvor amerikanerne etablerte fremskutte flybaser under Den andre verdenskrig. Etter krigen ble alt utstyret demontert og borttransportert, men innfødte stammefolk som hadde sett på det hele rykket senere inn og bygget en røff kopi av baseanlegget med pinner, palmeblader og gud-vet-hva. Siden forsøkte de etter beste evne å si de rette ordene og fremføre de korrekte magiske bevegelsene, i håp om at cargo skal komme til dem. Sånt er jo morsomt. De misforsto konseptet fullstendig, ha ha. Men dette var deres rammebetingelser for å forstå det som skjedde.
Vi som lever nå har ingen forutsetning for å forstå de som levde for tusen år siden, noe mer enn folk fra den gangen ville forstått oss og de tingene vi er opptatt av. Men de som levde for tusen år siden og de som levde for ti tusen år siden ville sannsynligvis ha forstått hverandre helt fint, etter litt innledende språkproblemer. Vi som lever nå er veldig fremmede skapninger i forhold til alle andre iterasjoner av arten menneske som noensinne har eksistert. Ville du “overlevd” uten alle de teknologiske hjelpemidlene du er vant til og hva slags liv ville det i så fall ha blitt? Dette er et interessant men kanskje lite aktuelt spørsmål. Vi er alle fanget i matrisen. Du vet. The Matrix. Det finnes kanskje noen tusen menneskelige individer som lever på steinaldervis utenfor “den moderne verden” og som ikke engang vet hva dette betyr, men som en hovedregel er alle mann i alle land medlemmer av La Familia. Vi er alle i den samme båt, som folk sier. Selv om vi eventuelt lever “utenfor sivilisasjonen” er vi likevel medlemmer av den moderne verden. Matrisen er allestedsnærværende. Vi står i manntall. Vi har pass. Vi bruker “elektriske hjelpemidler”. Vi er på nett. Sånn er virkeligheten. Snusfornuften über alles. De som prøver å hugge seg vei inn i fjellet for å se om det bor folk der, eller som tror at gamle sagn og legender egentlig snakker om tapte sivilisasjoner med høyteknologi, har misforstått hele poenget, som man jo må forvente siden “verdensfølelsen” er så annerledes blant normale mennesker nå enn før. Vi tar ting for gitt uten engang å forstå at vi tar dem for gitt (som vel må være selveste skolebokdefinisjonen av å ta noe for gitt). Vi evner ikke å forstå at vi lever i en fullstendig bisarr verden som ligner en manifestert fantasi, eller kanskje de aristokratiske lysthusene hos visse oldtidssivilisasjoner som jobbet med å perfeksjonere nytelsens kunst, vi er uansett et godt stykke unna “det naturlige” her i den postmoderne hyperkulturen.
Anin tanin tappa sierga olon dolon galka borta snorr. Emis og demis og dolla missa dei.
Ja ikke sant? Ihvertfall mer eller mindre.