Magical Mystery Tour er en film av The Beatles som Paul McCartney fikk idéen til i USA, hvor hippiene kjørte rundt i grønne busser. I Liverpool var det populært å dra til andre byer med familie og venner i busser for å more seg. Han tok derfor med seg mange venner og skuespillere i en buss og kjørte ut på landet. Filmen hadde premiere på britisk TV den 26. desember 1967. Filmen ble mislikt av både seerne og kritikerne og er regnet som et av gruppas største feiltrinn.
(Wikipedia)
Altså, jeg er jo født i året 1963. Det betyr i praksis at kulturfenomenet The Beatles hadde mer eller mindre spilt seg ut til sitt endepunkt før jeg rakk å utvikle noen selvstendig musikksmak, men jeg husker dem likevel som “de største” fra den tiden da jeg først begynte å interessere meg for populærmusikk. Dette er ikke urimelig nå – selvsagt litt avhengig av på hvilken måte man måler størrelse – og var det ihvertfall ikke da. Ingen andre band – vi betrakter The Supremes som et gråsonetilfelle, men teknisk sett er de noen syngedamer som bruker anonyme backingmusikere, de er ikke et band – har kommet med på listen over de som har hatt mer enn ti Billboard Number One hits, og The Beatles har tyve av dem. Flest av alle, selv om de la opp i året 1970. Ellers på listen finner vi Whitney Houston, Madonna, Michael Jackson, Rihanna og så videre. Bare Stevie Wonder teller som det jeg vil kalle “seriøs musiker”. De andre jeg har nevnt er jo først og fremst underholdningsartister. De har en prestelignende funksjon i kirken for emosjonell selvnytelse, men musikalsk sett er det temmelig banale greier de lager, som ikke desto mindre selger som faen. De når frem til folk og får dem til å føle noe. De er sånn sett ikke så mye kunstnere som de er premissleverandører for folks personlige følelsesdrama. Litt opera på en måte, men ompakket til et format som passer det moderne forbruksmønsteret.
The Beatles er veldig annerledes enn alle det føles naturlig å sammenligne dem med, både den gangen og senere, i sin nesten ufattelige kommersielle gjennomslagskraft, til tross for at dette ikke var hva de først og fremst gikk for. Selv var de blodfokusert på å skrive bra sanger, noe de hadde rimelig grei suksess med. Jeg mener, hvem har ikke hørt opptil flere Beatles-sanger såpass ofte at de i det minste klarer å nynne melodien? De ga ut tolv album i løpet av syv år. Alle som tar seg tid til å lytte gjennom disse vil legge merke til en ganske distinkt kunstnerisk utvikling som gjorde det nødvendig å oppløse bandet for at de individuelle artistene skulle kunne utvikle seg videre. Det går ikke an å si noe annet enn at alle de tolv er sterke album. Både låtmaterialet og fremføringen holder mål, og vel så det. Ikke var de redd for å “la ting skje” på den kreative fronten heller. Karrièren til dette bandet var i seg selv litt av en “magical mystery tour” som var tildels litt i overkant godt dekket av presse og media. Det blir litt overveldende for mange. Du vet. For mye. For stort. De henfaller til protest. Er ikke The Beatles litt oppskrytt? Jo det er de sikkert, ihvertfall i den forstand at det har vært mye snakk om dem og mye av dette er nonsens og tullprat. Det eneste noen behøver å forholde seg til er platene deres. De taler for seg selv. Lytt deg gjennom dem, så får vi se hva du synes etterpå. Resten av alt jåsset kan du trygt ignorere. Det er ikke relevant i forhold til hva The Beatles faktisk var, nemlig seriøse musikere som gjorde sitt beste.
Hvilket bringer oss til dagens tema: Hva driver du med? Dette er typisk det andre eller tredje spørsmålet man stiller folk man ikke kjenner, men prøver å danne seg et bilde av, eventuelt bare sosialt småprate med. Og hva driver du med da? Jeg har ikke noe realistisk tall for hvor mange ganger jeg har besvart dette spørsmålet. Det minner om “hvordan går det” i graden av egentlig interesse man har for svaret; man forventer egentlig bare “som normalt” og angrer seg alltid litt hver gang noen tolker dette som en oppfordring til å utrede livssituasjonen sin nærmere. Sånt blir jo fort kjedsommelig. Er det ikke sånn da? Alle har selvsagt sitt eget drama å drasse på men det er sjelden interessant. Eller kanskje vi heller bør si det er sjelden en god historie. For hva skal man egentlig bruke den til? En bra historie er sånt som man får lyst til å selv fortelle til noen andre ved en senere anledning. Vet du hva jeg hørte her om dagen? Man kan jo ikke behandle sensitiv informasjon på denne måten. Man må jo forutsette en atmosfære av “fortrolighet” om alt sånt som går på “behov for å vite” slik at hvis noen forteller deg noe du strengt tatt ikke behøver å vite, så har de sannsynligvis en annen hensikt enn å bare holde konversasjonen gående lett og ledig. Som alle vet introduserte Richard Sennett i året 1974 det nye begrepet “intimitetstyranni” – i boka The Fall Of Public Man – for en tilstand når “menneskets krav om inderlighet smelter sammen med ønsket om å predikere sannhet” slik at det private bringes inn i det offentlige rom som en strategi for å “by på seg selv” og den typen ting. Eventuelt stå frem som eksempel, eller representant, for den gruppen man identifiserer seg med for å vinne oppmerksomhet og sympati, understreke et poeng, eller en hvilken som helst annen grunn. Saken er jo at den moderne verden med industri, kapital og produksjon tillater klassereiser, om den ikke endog oppfordrer til det. Alt dette er egentlig veldig basic marxisme, men det vi observerer er altså varefetisjisme som symbolsk spill, hvor man viser seg frem for hverandre og markerer sin klassetilhørighet med et assortement av kraftgjenstander som i sosiologisk forstand fungerer som kroppsmaling, et bein gjennom nesa, noen fjær og perler i håret, eller hvordan enn såkalt primitive folkeslag fiffer seg til for å markere status. Dette er nivået ting befinner seg på.
Etter hva jeg hører er det ikke pent å kalle folk idiot — men slik jeg ser det er det ikke verre enn å kalle dem et menneske. I utgangspunktet er jo ingen idioter. De kan være litt sånn her og der i intelligens, informasjonsnivå og kommunikative egenskaper, men idiot er noe man blir av en helt spesifikk årsak: Man overvurderer sin egen kompetanse. Jeg klarer ikke å se for meg noe voksent menneske som aldri har sagt “du er en idiot” til seg selv og virkelig ment alvor med det. De vet jo hva problemet er. De forutså ikke hvordan ting kom til å spille seg ut, eller noe i den samme gata. De opplever uansett senere at de ikke var godt nok forberedt da de sa eller gjorde noe som ikke var “optimalt” i henhold til formålet, la oss for eksempel si det å gjøre den rette typen inntrykk på noen man har romantiske følelser overfor. Her er det mange som har snublet i sin egen tunge, så å si. Du vet. Sagt er sagt. Bør man si mer? Forklare seg? Det gikk jo ikke særlig bra forrige gang man forsøkte. Hvorfor kan jeg ikke bare være kul? Som vi ser er pasienten allerede på bærtur i feil kålåker. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å engste seg for å bli “misforstått” men generelt sett kan vi si at jo mer du prater jo større blir sjansen. Dette ønsket om å “vise seg frem på den rette måten” er en del av det foran nevnte intimitetstyranniet. Det spiller jo i virkeligheten ingen stor rolle for “de andre” hva og hvem du er på detaljnivået, så lenge du stort sett “er der” som venn, kollega, partner eller hva slags forhold man nå enn har. Skriv en bok hvis du virkelig ønsker å få frem dine egne tanker, men ikke glem dette med historiefortelling. Teaterfolk pleier i si det er bra å være personlig – bruke av det erfaringsmaterialet man har og det ene med det andre – men det er en kunstnerisk dødssynd å være privat. Selv om du er den som fremfører det aktuelle materialet så er ikke du den som materialet er beregnet for. Synsing og følsing er ikke bra historiefortelling. Er dette noe folk har lyst til å fortelle videre? Det er spørsmålet som definerer historiens kvaliet.
