Er det et bra eller et dårlig tegn at man fortsatt – i min langt fremskredne alder – lar seg imponere av dumme ting folk finner på som er av en slik karakter at det havner i nyhetene? Jeg vet ikke. På den ene siden er det bra å beholde barnets undring over verdensmysteriene (et av dem er jo hva som er den evolusjonære hensikten med menneskesinnet), men på den annen side bør man typisk ha “sett det meste” når man passerer femti års alder og seiler inn i den solnedgangen der de seriøse aldersproblemene venter. Uansett, folk gjør dumme ting som fører til at de skader både seg selv og andre på kropp og sjel. Det er ingen nyhet. Det er faktisk hva man bør forvente. Den ene historien er lik den andre. Folk overvurderer sin egen kompetanse – og/eller de undervurderer hvor vanskelig det de skal gjøre er – og så ender det med “blodets hvisken og benpipenes bønn” som Hamsun pleide å si. Virkeligheten gir dem en på trynet. Men lærer de noe av det? Dette er det mest interessante spørsmålet i bildet. For min egen del må jeg komme med et veldig tydelig tja. Kanskje, kanskje ikke. De fleste ser ut til å bli mer forsiktige etterhvert som de vokser til, men det kommer jo stadig nye folk til verden.
Alle må – så godt de kan – komme seg gjennom den stordramatiske alderen vi kaller tenårene; når hormonene begynner å gjøre folk aldeles gale. Alle mulige slags dusteting virker viktige på en måte som senere taper seg ganske drastisk. Selv samler jeg ikke på “minner” i form av alskens objekter som har noen slags personlig signifikans, men jeg vet at mange gjør det. Si for eksempel russelua. Senere i livet kan man plukke den frem fra en eske på loftet og mimre over den tapte tid og det ene med det andre, kanskje med litt vedmodig sympati for den hjelpeløse tosken man en gang var, men det er så vanskelig å kommunisere disse følelsene at de fleste ikke engang gidder å prøve. De er jo en annen person nå enn de var den gangen. Imidlertid får jeg kontakt med min egen fortid gjennom den musikken jeg pleide å høre på den gangen (og forsåvidt fortsatt gjør). Jeg vet ikke hvordan dette fungerer for andre, men selv kan jeg gjenoppleve tider, steder, personer og situasjoner når jeg hører gamle sanger om igjen. Hvor sterk denne deja vu effekten er henger nøye sammen med hvor sterkt det føltes den gangen. For å sitere Ibsen: Å leve er å krige med troll i hjernens hvelv. Å dikte er å holde dommedag over seg selv. Som alle vet var ikke Henrik Ibsen berømt for sin gemyttelige natur. For ham var hver dag dommedag.
Mange har minner de gjerne skulle vært foruten, men ikke jeg. Jeg skammer meg ikke over noe (selv om jeg kanskje burde). Jeg føler ikke at jeg har noe ugjort, noe jeg gikk glipp av, eller noe jeg gjerne skulle gjort om igjen. Sånt er ikke viktig for meg — og jeg opplever det som vanskelig – noen ganger til og med umulig – å forholde meg til mennesker som “henger fast i fortiden” uansett av hvilken grunn. Det er jo en mental sykdom, eller kanskje vi heller skal kalle det et syndrom. Du vet. Når folk plages så til de grader av “noe som har skjedd” at det går direkte ut over livskvaliteten i nåtid, både for dem selv og for personer i deres nære omgangskrets. Folk lar seg noen ganger sjokkere over at jeg erklærer både skyldfølelse og anger som verdiløse følelser — og det er beste fall. Som regel er det bare destruktivt. Anger og skyld er til den selvsentrerte narcissismen (som alle har i seg) omtrent det samme som dårlig hjemmebrent er til alkoholisme. Du er ikke viktig. Jeg tar argumentet om at folk bør “lære av sine feil” men det er enda bedre hvis de bare skjerper seg og slutter å oppføre seg som en tosk uten å lage noe stort nummer ut av det hele. Som jeg stadig gjentar: Det er ikke viktig hva folk føler. Det er bare viktig hva de gjør. Man har jo strengt tatt ikke lært noe hvis alt som skjer er at man gråter litt og ber om tilgivelse, men så fortsetter man i det samme sporet som før og ikke lenge etter gjentar man hele psykodramaet. Same procedure as last time. Det har gått hakk i plata.
Selv kjenner jeg ingen som aldri har gjort noe galt. Kanskje de finnes, men jeg tviler. Det virker litt umenneskelig. Eventuelt så har de aldri gjort verken ondt eller godt, de har bare holdt seg konsekvent til det lunkne og middelmådige, uten å erfare lidenskap eller inspirasjon, uten å ta noen sjanser, uten å “satse alt man har” på noe man tror på men ikke vet hvordan vil ende. Jeg antar noe slikt er mulig, men det høres jo jævlig stusselig ut. Herregud. Jeg tror nesten jeg ville syntes mer synd på en sånn type enn på noen som har driti på draget og dummet seg ut, med påfølgende depressiv reaksjon og det ene med det andre. Jeg mener, sånn er jo livet. Det går ikke alltid bra. Det går ikke engang bra mesteparten av tiden, man må rett og slett betrakte seg som heldig hvis man opplever “stang inn” oftere enn “stang ut”. (Det er en fotballmetafor som handler om scoring av mål – eller ikke – for de som ikke er sportslige av seg.) Den erfaringen de fleste har er at livet er fullt av all mulig slags irriterende drit som bare kommer og kommer. Og når man tror det tar seg en pause sånn at man kan slappe av for noen øyeblikk så kommer det gudfader meg igjen. Det blir aldri bedre og det tar aldri slutt. Ihvertfall ikke så lenge man fortsatt lever. Har du problemer? Bra. Da er du blant de heldige. De mindre heldige er allerede døde.
