En av mine mange særinteresser er å følge folk som dokumenterer diverse udde bygningsprosjekter på YouTube. Det har noe “fagidiotisk” over seg. Si for eksempel restaurering av et gammelt miljø med en gruppe steinbygninger som ikke har vært i bruk på mange tiår, eller ruiner om du vil, hvor det er aktuelt med mye kunstmuring fordi alt er skjevt og rart, preget av ad hoc løsninger fra “gamle dager”. Mye av dette kunne vært aktuelt å sette i gang med tidligere i livet, men ved dette tidspunkt føler jeg ikke at jeg har ti år jeg kan bruke på “eksperimente” med tid og penger; det må være rett på sak, prosjektet må ikke inneholde noen “mystiske” elementer og alle løsninger må ligge godt innenfor en kort tidshorisont. Dessuten er det noe med “budsjettrammer”. Spillerommet mitt er med andre ord ikke stort, men det finnes. Jeg ser en realistisk vei til “normalt god boligstandard” på et interessant sted i Spanias villere deler.
Saken er at jeg planlegger å bli eiendomsspekulant. Det bør ikke være særlig vanskelig å ta en eiendom til 25.000 euro – gitt at den har det riktige “utviklingspotensialet” – og jekke opp verdien dens tre-fire ganger, hovedsaklig basert i “eget arbeid” (selv om en del kostnader også selvsagt påløper). Siden går det an å reinvestere den nye salgssummen i et objekt fra “de høyere prisklasser”. Alt handler om å finne en megler man kan jobbe med. Saken er at innenfor det økonomiske spillerommet 60-80.000 euro finnes det mye bra til salgs på det spanske markedet, men det har ikke jeg råd til å bare bla opp her og nå — og siden jeg ikke betrakter det som aktuelt å gå inn i noen låneavtale i Spania – bare glem det – må jeg holde meg til objekter som selges billig – eller “dumpes” om du vil – på helt nederste hylle i avdelingen for “tilbudsvarer”. Der er det mye mannskit. Jeg skal ikke lyve om det. Mye som det vil koste 4-5 ganger så mye som man betalte for skiten til å begynne med før det befinner seg i noe som ligner på “en rimelig god boligstandard” (som er hva jeg går for).
Selvsagt snakker folk i kode når konseptet “eiendom” skal diskuteres. Mange muligheter betyr for eksempel at det er mye arbeid som må gjøres. Fantastiske muligheter betyr imidlertid at du kommer til å skjære tenner fordi alt er så dyrt og vanskelig. Det er mye verre enn hva du hadde fryktet på forhånd. Den typen ting. Man må i utgangspunktet forholde seg til eiendomsmeglerne som “ikke hundre prosent pålitelige typer” – som dessuten er faglig evneveike når det gjelder “tekniske” bygningsspørsmål – og ta ting derfra. Deres interesse er å få til et salg. Din interesse er å kjøpe noe som er verd prisen, og som ikke kommer til å gi deg noen “troll i eske” type erfaring. Hvordan akkurat det kommer til å spille seg ut er det ikke noe poeng i å spekulere i her og nå, men det eneste “taket” man i utgangspunktet har på en eiendomsmegler er at de ønsker å få til et salg. Derfor gjelder det å være tydelig når man presenterer betingelsene sine, så ingen av dere kaster bort tid på å se på ting som uansett ikke ligger “innenfor” på noen annen måte enn i prisklasse. Det pleier som regel på en eller annen måte å bli signalisert i annonsen – om enn ikke alltid direkte – om stedet egner seg for beboelse “slik som det står” per i dag. Dette er viktig for mange, meg inkludert, fordi det betyr at man kan (eller må) “bo på byggeplassen” mens man gjennomfører de nødvendige arbeidene litt etter litt Jeg har ikke beregnet rom i budsjettet for å betale for noe annet sted hvor jeg kan bo mens jeg setter i stand selve stedet. Riktignok er det bedre for sjelefreden å bo med orden rundt seg mens man står midt i en kaotisk jobb, men på den annen side – den siden som virkelig teller i dette tilfelle – er det mye mer “praktisk bekvemt” å ikke måtte reise mye att og fram mellom der man vasker seg, spiser og sover og der man jobber. Det er hva vi kaller et tungt argument.
Bygningsfag er sannsynligvis bare måtelig interessant for en gjennomsnittlig leser av bloggen, som jeg uansett ikke noensinne har hatt særlig mange av, men aldri så få som etter at Riksrevisjonen – eller hva vet jeg – hadde gått over tallene på denne plattformen og vurdert dem som “alt for høye” fordi nå har jeg ikke ti engang, mens jeg typisk pleier å ha “noe over femti” på en vanlig dag. Det virker ikke som et rimelig argument at alle har reist på ferie heller. Jeg mener, selv ville jeg neppe brukt noe tid på å blogge hvis jeg reiste på ferie, men jeg har inntrykk av at mange gjør det. De tar med seg lapptoppen eller noe. Kanskje de bruker telefonen. Jeg aner ikke. Selv pleier jeg ikke engang å ta med meg telefonen når jeg drar hjemmefra med mindre jeg er “ganske til helt sikker” på at jeg vil få bruk for den. Hva skal jeg for eksempel med telefon midt i skogen? Herregud. Primus og sånne ting er (eller kan være) viktig, men en telefon støyer bare. Jeg vil jo ikke engang ha noe å gjøre med sånne typer som synes at “selfie” og oppdatering av sosiale media er en god idè når man er ute på tur, langt mindre bli en av dem selv. Hvilket bringer oss til et viktig moment med bygningsfag: Det er en fordel om man heller viser hvordan man gjør noe håndverksmessig enn å “forklare” det med skrevne ord. Materialfølelse lar seg generelt sett ikke kommunisere med noe annet enn fysisk håndspåleggelse. Hvordan bli god på et håndverk? Prøve og øve. I prinsippet på den samme måte som man blir en god kokk. Det kommer ikke til å skje uten mye øvelse. Uansett er poenget her og nå at video er formatet man bør jobbe med dersom planen er å etablere seg som bygningsmessig influenser. For ordens skyld; dette er ikke min plan, men jeg følger som sagt mange som gjør det på ganske bra måter på YouTube, og opplever dette som “interessant”. Men igjen, det er en nerdete interesse.