Den brennende kvinnen som strekker to armer i været mens hun dør skrikende ble sett av mange øyenvitner. De sa at det var sterkt. Et syn de ikke klarer å glemme. Man ser henne i øverste høyre hjørne av Pablo Picasso sitt (veldig store) maleri Guernica. Maleriet sier egentlig alt man behøver å vite som utlending om den spanske borgerkrigen: Det var forvirrende, stygt og brutalt — og det preger den dag i dag det spanske sivilsamfunnet. Et råd man ofte får når det gjelder sosial etikette i Spania er at man aldri må starte en samtale om borgerkrigen. Det finnes ingen spanjoler som ikke ble berørt av denne katastrofen og de er generelt sett lite begeistret for meningene til utlendinger som ikke selv har familiemedlemmer som var direkte involvert i grusomhetene. Det er litt som å starte en diskusjon om nazisme med tyskere. Det går ikke an å sette seg inn i hvordan dette føles for dem, så man bør helst holde kjeft. De er allerede veldig bevisste om saken.
Hva er poenget med å snakke om Guernica? Det var en terrorhandling utført mot sivile av en innleid tredjepart. Flyene som bombet byen var tyske, men de som “tjente” på nidverket var styrkene til El Caudillo – føreren – Francisco Franco. Dette skjedde jo i 1937, før tyskerne hadde tatt noen store skritt i retning av Den andre verdenskrig, som ikke lenge etter ville stjele all oppmerksomhet bort fra hendelsene i Spania, som hadde svært intens internasjonal oppmerksomhet i utgangspunktet. “Internasjonale brigader” av irregulære styrker sluttet seg til begge sider av konflikten, som regel mer preget av romantiske fantasier rundt “saken” enn av saklig kunnskap om politiske forhold i Spania. Det glade tredvetallet – så å si – ligner ikke så rent lite på dagens politiske situasjon både i Europa og verden forøverig, bortsett fra at partene denne gangen ikke direkte identifiserer seg som henholdsvis sosialister og fascister. Vi har en mye mer ironisk greie gående nå.
Nordmenn har en tendens til å tenke på Spania som et “middelhavsland” — men det blir litt som å si at Tyskland er et østersjøland. Det er korrekt at de har en kyst som peker i den retningen, men mesteparten av “det som foregår” i landet er på alle måter helt uavhengig av disse kystregionene. Nordmenn tenker kanskje strandliv, sol og vin om Spania, men fjell ville være et mer relevant ord. Gjennomsnittshøyden på norske landskap er rundt 400 meter, men i Spania er den 600. De har veldig mye mer “terreng” enn Norge, som i prinsippet kan beskrives bare med ordet kyst. Norge er langt og tynt mens Spania er kort og tjukt. De har fryktelig mye mer innland enn oss. Sånn er det bare. Prøv selv å kjøre litt på kryss og tvers av Spania med bil, så vil du finne veier som får de verste geitetråkkene vi har på vestlandet til å ligne godt vedlikeholdte supermotorveier. Herregud for et terreng. Ikke rart at Spania tradisjonelt sett har blitt betraktet som “vanskelig å invadere”. Hele jævelskapen er en eneste stor labyrint av fjell og daler som peker i alle retninger helt uten system og metode.
Mitt eget forhold til Spania er mer sentimentalt enn pragmatisk. Man kan sikkert få bedre avtaler i østblokken, men fra et norsk perspektiv er eiendomsprisene i Spania latterlige, både i forhold til å kjøpe og leie. Naturligvis er dette noe relativt — man vil for eksempel neppe finne noe som er “billig” i Madrid eller Barcelona, Bilbao eller Valencia. Men på den annen side så trekkes ikke turistene typisk til verken Salamanca, Bajadoz eller Valladolid, så det går an å finne gode kjøp i urbane miljøer, men hvis man virkelig vil ha full valuta for hver siste krone så må man se på landsbygda, eller altså typiske småbyer med noen få tusen innbyggere som ikke er et “hot” område for økonomisk aktivitet. Har man to-tre hundre tusen som man kan investere i en bolig så kan man finne svært bra ting til denne prisen i de ikke aller mest populære områdene i Spania, men sannsynligvis lite eller ingenting for under en halv million noe sted i Norge. Selv liker jeg ikke engang urbane miljøer, så jeg gidder ikke å følge med på markedet i slike områder, men hvis vi for eksempel snakker om høysletten i Granada – Spanias svar på Hardangervidda – så er det nesten provoserende hvor lavt priset ting er. Flekker du opp ti tusen i måneden – det vil si tusen euro – for å leie noe over lang tid så får du ekstremt bra ting, og da mener jeg “en helt annen dimensjon” type ting. Tre millioner i Norge gir deg en helt grei villa i et middels attraktivt boligområde, men i Spania får man en herregård til denne prisen. Sånn er verden.
