Lengden på det offentlige veinettet var ved utgangen av 2022 rundt 95 200 km, derav cirka 10 700 km riksvei og europaveier, 44 700 km fylkesveier og 39 700 km kommunale veier. I tillegg kommer rundt 100 000 km privat vei. De offentlige veiene blir forvaltet på ulike nivåer. Statens vegvesen og Nye Veier AS forvalter riks- og europaveiene. Fylkesveier blir forvaltet av fylkene og de kommunale av kommunene. Det praktiske arbeidet med bygging og vedlikehold av veiene blir satt ut til en entreprenør.
(Store norske leksikon)
Bildet ovenfor er bare tilfeldig innhentet via Google, men det kunne ha vært en privat gårdsvei et eller annet sted i Norge. Før jeg hentet opp sitatet fra Store norske leksikon husket jeg bare vagt at lengden på det totale veinettet i Norge fordeler seg omtrent likt mellom privat og offentlig vei, men ikke hvor mye det dreide seg om totalt sett. Uansett er poenget med private veier alltid noen slags form for nyttedrift, enten det dreier seg om produksjon av tømmer eller salg av hyttetomter. Ingen bare lager en vei for moro skyld. Det er jo både kostbart og arbeidssomt. Ihvertfall hvis tanken er å konsekvent holde en “jevnt farbar standard” gjennom hele året.
Spørsmålet i overskriften er fjollete ment. Selvsagt er det ingen sak å finne “dårlige veier” i Norge, men det er også lett å finne veldig bra veier, når man tar med i betraktningen hvos “uveisom” norsk natur ofte kan være, både når det gjelder selve terrenget og klima gjennom året. Generelt sett er Norge et langt og smalt land, sterkt preget av fjorder på vestsiden og fjellrygger i øst, som er tildels vanskelige å komme seg over, men enda vanskeligere å komme seg rundt. Dette resulterer i mange dyre prosjekter med tildels høyt støynivå, men saken er at Norge har ganske mange borderline umulige “krysninger” av diverse naturlige hinder – enten vi snakker om bro eller tunnell – hvorav for eksempel Lærdalstunnellen (som jeg selv har kjørt gjennom noen ganger) er et ganske “trippy” anlegg (selv om gamleveien på utsiden av fjellet er en vesentlig mye vakrere rute).
Militærstrategisk sett finnes et velkjent “kvelningspunkt” omtrent i Stjørdalsregionen, som i effekt kutter Norge i to. Ethvert hinder på E6 over den strekningen vil umiddelbart balle på seg med kø i begge ender og bli et massivt logistisk problem på de småveiene man er nødt til å omdirigere folk til ved nødsfall. Det er ikke “bare å kjøre over til Sverige” heller. Som alle vet går det en lang, lang grense mellom Norge og Sverige. Hvor mange offisielle grensekrysningspunkter tror du det er? Svar, totalt 64 små og store veier av det slaget som er åpent tilgjengelige for en random privatbil i begge ender (pluss et antall privatveier som enten er stengt med låst bom eller som bare ender i en snuplass midt i skogen, uten at man kan si klart hvilken side av grensen man er på). Følgelig er det i utgangspunktet ikke noe komplekst mannskapsproblem å sette ut vakt ved dem alle sammen heller, gitt at de største allerede har døgnvakt i tollkontrollen. Bare de som aldri har prøvd tror det er en enkel jobb å komme seg fra Norge til Sverige, la oss si for eksempel slik mange måtte gjøre i løpet av årene 1940-1945. Men det uveisomme preget på norsk natur som starter lengst i vest fortsetter også langt inn i Sverige.
Du vil nesten aldri høre noen protester hvis du fremkaster påstanden “det er vanskelig og dyrt å bygge veier i Norge” men på den annen side kan det godt hende at folk forventer noen slags oppfølging. Du vet. Et annet poeng enn bare “stating the bloody obvious”. Ja, vil de svare, og hva så? Vi behøver jo både veier og jernbaner uansett hva det koster å bygge dem. Hvordan skal man ellers komme seg fra A til B i dette landet? Med fly? Skipstrafikk har lange tradisjoner men også visse begrensninger i forhold til innlandstrafikk, hvor bare det å komme seg til kysten kan være en seriøs utfordring. Hvor bredt er Norge på det bredeste? Jeg klarer ikke å se for meg noen enkel og umiddelbar rute hvis man for eksempel skal kjøre bil fra Bergen til Trysil, selv om jeg vet sånn cirka hvor det er minst utfordrende å komme seg frem med en normal personbil. Det er ikke akkurat langs luftlinja, for å si det slik. (Rask digresjon: Nå klarte jeg å gjøre meg selv så nysgjerrig at jeg sjekket saken på Google Maps, hvor de angir 9 timer reisetid hvis man kjører via Valdres og 8 timer hvis man velger den andre aktuelle ruta over Hardangervidda. De skiller lag ved Vossevangen og møtes igjen ved Hamar.) Men hele denne historien om veier i Norge er bare en digresjon. Saken er at man bør umiddelbart bli skeptisk til påstander som at “Norge er verdens vanskeligste land å bygge veier i” (selv om noen veiarbeidere sikkert føler det slik), fordi det finnes vanskeligheter overalt. Vet du for eksempel at de to landene i Europa som ligger høyest over havet gjennomsnittlig sett er henholdsvis Sveits og Spania? Det første er ganske opplagt. Alle tenker på Sveits som et land preget av fjellterreng, men Spania? Det er jo selveste syden. Du vet. Der pepperen gror.
Ikke desto mindre kan man enkelt finne veistrekninger i Spania som får selveste Trollstigen til å ligne en komfortabel moderne vei. Skal vi kjøre opp der? Er du seriøs? Folk som reiser til Costa del Sol med pakketurer bestemmer seg noen ganger for å leie bil, kjøre litt innover i landet og se hva de oppdager der. Fjell er det opplagte svaret, mer eller mindre overstrødd med landsbyer og landbrukstiltak, pluss at hvis man forsetter lenge nok i en hvilken som helst retning langs en av de større veiene så vil man havne i en av de store byene. Det spanske veinettet er ganske logisk sånn sett. Større veier, større steder. Madrid ligger så å si midt i Spania, og midt utpå La Meseta, høysletten som ligger fra 600 meter over havet – som er gjennomsnittshøyden på Spania – til 1200 meter, en høyde som for Norges vedkommende ville bety at stedet er ubeboelig, ihvertfall om vinteren. Vi skal imidlertid bevege oss enda lengre nord. Mitt foretrukne Spania strekker seg sørover fra Atlanterhavskysten i nord – og fra franskegrensa i øst til Galicia i vest – så langt som til der hvor de leonesiske og palentinske fjelleområdenene grenser opp mot La Meseta. Det fanges grovt sett opp innenfor en svakt buet linje trukket mellom øverste nordøstre hjørne av Portugal i vest til Pamplona i øst. Mye av denne regionen har definitivt et “sveitsisk” utseende, preget av “høye fjell foran enda høyere fjell”, sånn at man ser for seg at i den grad det overhodet finnes veier gjennom disse områdene, så krongler de seg rundt, gjennom og over diverse “naturlige hindringer” som kommer til å kreve både lave gir, mye rattarbeid og stoisk tålmodighet i forhold til resten av trafikken. Sånn er det da også. Folk som jobber med å utvikle nye konsepter for bannskap bør ta en tur.
Mange har gått pilgrimsruta Camino de Santiago og noen av dem valgte den “primitive” ruta – også kjent som “den originale” og den mest fysisk krevende ruta, med videre – som på strekningen fra Oviedo (Asturias) til Lugo (Galicia) går gjennom et relativt spektakulært landskap. De som har gått der vet hva jeg snakker om. De andre kanskje i noe mindre grad. Folk er ofte veldig “fanget av fordommer” om hvordan de forventer at Spania skal se ut, lukte og oppføre seg. Men “det grønne Spania” er altså noe for seg selv, og ikke “typisk spansk” sånn som i turistbrosjyrene — selv om markedsføringen av España del Norte har vist tendenser til endring i løpet av de siste få årene, kanskje som enda en av alle de små og mystiske konsekvensene pandemien trakk med seg. Mange brukte jo “isolasjonsperioden” til å reflektere over om de egentlig lever det ivet de har lyst til å leve, og noen av dem kom frem til at nei er det korrekte svaret. Følgelig ble det ikke aktuelt for dem å “vende tilbake” til sånn ting var før den globale unntakstilstanden. Det blir heller å “bevege seg fremover” i en retning de kanskje ikke ville valgt hvis det ikke var for dette tvangspåførte avbruddet i sine “normale liv”. Dessuten begynner det å danne seg en viss forståelse ute blant “den generelle befolkningen” om at det snart kan lønne seg – for ikke å si bli en nødvendighet – å eie et stykke god, dyrkbar jord. Du vet. Vi har alle et visst næringsbehov for å holde det gående. Inntil videre fungerer opplegget med å kjøpe ting i butikkene, men det føles ikke like stabilt som før. Økte vanskeligheter med å skaffe visse varer gjør dem i første omgang stadig dyrere, før de til sist rett og slett ikke vil være å få tak i. Jordbruksproduktene vil i fremtiden bli solgt før de rekker å bevege seg særlig langt bort fra der de ble dyrket, med poltisk påtvunget forkjøpsrett for lokale virksomheter og forbrukere. Dette er en svært sannsynlig politisk fremtid på ganske kort sikt, etterhvert som de mer industrielt pregede landbruksoperasjonene kollapser. Vi vet med sikkerhet at industrilandbruket må avvikles, til fordel for et konglomerat av mange småskala, lokalt tilpassede operasjoner, men ingen vet noe om hvordan det skal skje i praksis, så det kommer sannsynligvis ikke til å skje før dårlig lønnsomhet får hjulene til å stanse helt opp i sektoren.
Uten at jeg vet noe om saken vil jeg tippe at for eksempel en institusjon som Landbrukshøyskolen har tabeller over hvor mye dyrkbar mark som må til for å fø på så og så mange mennesker; noe som naturligvis vil være “klimavariabelt”. Ett mål god jord betyr for eksempel noe helt annet hvis det ligger i Frankrike – eller bare i Danmark – enn hvis det ligger i Norge. Intuitivt føler jeg kanskje at det vil være en nesten uoverkommelig utfordring å overleve som veganer i Norge, uten å støtte seg på både flyfrakt og perverse mengder tungtransport. Livet i dette landet har fra de eldste tider vært basert mer i jakt, fiske og diverse “sanking” enn egentlig noe program for å dyrke all maten sin, som så siden har resultert i at “storfèhold” – med tanke på melkeproduksjon og slakt – er selveste ryggraden i norsk landbruk, med sauen som en god nummer to. Grovt sett dyrker vi bare “garnityr” med kort holdbarhet i Norge. Seriøse grønnsaker er billigere å importere. Og hva kategorien sjømat angår så er det å si at profittjegerne snart har klart å ta livet av hele havet. Hva gjenstår? Kanskje bare noen tiår til med de aggressive “overfiskeriene” som foregår i internasjonalt farvann. De mest perverse blant dem snakker til og med om gruvedrift på havbunnen. Kanskje kan de tjene noen US dollars på denne måten? Du vet. Slik at vi kan produsere flere smarttelefoner og elektriske biler. Markedet vil ha mer og mer. Men først og fremst vil folk ha mat. Hver dag. Dette forventer alle i Norge per i dag å finne når de “går i butikken” bevæpnet med det elektroniske betalingskortet sitt. Noen bruker også telefonen til å betale med. Alt er så enkelt. Alt virker så stabilt og velorganisert. Så normalt. Noen ganger kan butikken være utsolgt på noe, men det reflekterer man som regel ikke nærmere over. Sånt skjer jo. For det meste får man det man skal ha — og det man ikke får er ikke verd å tenke på. Men selv om det for øyeblikket, helt konkret, nå i 2024, sannsynligvis ikke er noe positivt regnestykke hvis man ser bare på økonomien i det å dyrke ting selv, så er det et ikke uvesentlig argument at man vil oppleve en helt annen form for tifredsstillelse når man tilbereder hjemmedyrkede grønnsaker. Sånt er faktisk verd å betale for, selv om man strengt tatt ikke punger ut særlig mange kronene for frø, jordforbedringsprodukter og annet. Selve kostnaden ligger i at man må følge med på jævelskapen og beskytte den mot udyr, uttørking og alt annet som gir dårlig resultat. Det koster arbeid. Det er her de fleste detter av lasset. De har allerede solgt all den tiden de har tenkt å bruke på arbeid. Fritiden skal faen ikke gå med på å stå og svette med en hakke i hagen for et prosjekt som ikke engang gir økonomisk mening.
For 100-200 år siden fantes ingen “jobber” i den forstand – sånt var dårlig organisert – men det er likevel rimelig å si at de fleste “jobbet med noe innenfor landbruket” og at de færreste hadde det vi kaller en “pengeøkonomi”. Det gikk bokstavelig talt fra hånd til munn. Man jobbet kun for mat og ly. Hvorfor flyktet så mange fra Norge til USA? Fordi nesten hva som helst var bedre enn de økonomiske fremtidsutsiktene de sto overfor i Norge. Noen var også det vi den dag i dag karakteriserer som “religiøse galninger” men det norske fattigdomsproblemet var hovedårsaken. Og hvor står vi i dag? Norge regnes som et av verdens rikeste land, målt både på kryss og på tvers. Dessuten utvilsomt et av verden aller dyreste land man overhodet kan – mer eller mindre – velge å bo og leve i, selv om alt føles helt normalt for oss som har vokst opp her og er vant til opplegget. Utlendinger blir ihvertfall – invariabelt – sjokkert over hvor dyrt alt er, særlig alkoholprodukter. Imidlertid har alle en tendens til å havne på de dyreste stedene når de ikke er lokalkjent på en plass, fordi disse har jo ofte “den beste beliggenheten” så da blir det som det blir. Senere utvikler man bedre sporsans og klarer derfor å snuse seg frem til “mindre sentral beliggenhet, men lavere priser”. Jeg vil si dette er hva som typisk skjer med alle. Prisnivået i norske butikker – ihvertfall supermarkedskjedene – varierer i virkeligheten ikke stort fra sted til sted i våre dager — men alt sånt føles sikkert helt annerledes hvis man har en campingbasert livsstil, spiser mye på serveringssteder og det ene med det andre. Jeg er ihvertfall ikke så modig at jeg tør å spise eller drikke noe de tilbereder på en typisk norsk bensinstasjon – som ofte er de eneste tilgjengelige serveringstilbudene for urimelig mange mil – så det blir å forberede seg med termos, niste og så videre når jeg skal kjøre langt. Uansett, det virkelige problemet med Norge er som alle vet – eller finner ut tidsnok hvis de tilbringer noen år her – at vinteren kan være brutal. For det første er den så jævlig lang. Og mørk. Dessuten snørik og kald. Optimister forekommer, særlig blant de som driver med vintersport, men nordmenn flest er – når de skal være ærlige – ikke spesielt begeistret for vintersesongen. Visst kan man “se det positive” og alt det der. Ting er jo som de er. Men det hadde vært godt å bo på et varmere sted mens vinteren holder på som verst her i Norge, hadde det ikke? Mange synes det.
Problemet med å etablere seg som “trekkfugl” – si for eksempel vinteren i Benidorm og sommeren i Norge, som er en vanlig variant – er selvsagt å få det til å fungere økonomisk. Mens man befinner seg i Spania vil man oppleve at “alt er mye billigere” men så kommer kostnadene med å komme seg frem og tilbake, i kombinasjon med de lokale bokostnadene på begge steder, og her skjærer det seg for de fleste, fordi hvor skal pengene komme fra? Pensjonister behøver ikke å svare, men alle andre må ha en realistisk plan for inntekter. En smart, flink og ikke minst sparsommelig håndverker klarer å tjene nok i løpet av den norske sommersesongen til å finansiere en vinter i syden, så vi kan frita også dem fra forklaringsplikten, men røkla er nødt til å presentere et troverdig budsjett. Ikke for meg, men for de spanske myndighetene som avgjør om du forstår hva du driver med. De vil jo ikke ha utlendinger rekende rundt uten penger, fordi de har nok bryderi med sine lokale sosiale problemer sånn som de allerede er, mange takk. Derfor kan man bare i teorien bo og jobbe som man vil i Spania, under EØS-reglementet. I praksis er det nesten umulig for en utlending – særlig hvis man ikke snakker flytende spansk – å finne betalt arbeid i Spania. Så det kan man bare slå fra seg. Det er ikke en aktuell mulighet. Pengene må komme fra et annet sted. Det er nettopp dette spanske myndigheter er klar over, så de krever bevis på at du har nok penger før de tillater deg å overvintre i den enden. Man kan selvsagt la være å melde seg. Jeg vil tro det vil for det meste passere uten noen spørsmål. Jeg mener, jeg har selv gjort det, i det året da jeg overvintret i Barcelona. Men dette vil sannsynligvis medføre “komplikasjoner” hvis man blir oppdaget. Formelt sett krever de at man melder seg hos politiet for å få et eget registreringsnummer som “overvintrende utlending” eller noe, de vil uansett vite at du bor der på den adressen og at dette er “noe mer” enn vanlig fjortendagers turisme. Det er en egen byråkratisk prosedyre som ikke minst er viktig hvis det kan være aktuelt med helsetjenester og denslags. Som utlending i et fremmed land lønner det seg å ha alt det “tekniske” på stell, for det er jo ikke slik at ingen legger merke til at du er der. Du må regne med at alle betrakter alt du gjør, særlig på små steder, fordi “de lurer på hvem du er” og så videre. Der som her. Jeg mener, ta et hvilket som helst norsk “småsted” og introduser en utlending som uten nærmere forklaring plutselig – etter alt å dømme – bor midt iblant dem. Folk kommer til å bli nysgjerrige. Eller hva tror du?