Som alle vet har det engelske språket en egen kategori av “håndverksnavn” som for eksempel Carpenter (snekker), Mason (murer) og Taylor (skredder). Det samme er vanlig i mange andre språk. Tyskerne har for eksempel en berømt Schumacher (skomaker) og så videre. Når det gjelder navnet Tyler så betyr det strengt tatt “flislegger”, men det dekker også betydningen av den moderne jobben som en “bricklayer” (mursteinarbeider) typisk driver med. Dette henger naturlig sammen fordi fliser og murstein i hovedsak er laget av det samme materialet; brent leire, altså keramikk. Hvordan materialer samarbeider er er selve fagets kjerne, så å si, og ihvertfall når det kommer til ting som flisleggere – og murere – i hovedsak beskjeftiger seg med, så er kunnskapen fette eldgammel. De eldste tilløpene til “murverk” befinner seg i tidsepoker da “homo sapiens” strengt tatt ikke engang fantes. Prinsippet med å “stable en stein oppå en annen stein” er jo ellers ganske opplagt. Det krever bare rudimentær intelligens. Hva det virkelig handler om er kompetente never.
Intelligensen kommer etter min mening ikke på banen før man utvikler en mer sofistikert tilnærmelsesmåte overfor materialene. Selve det å bygge noe med hva man har for hånden kommer som prinsipp selvsagt i forkant av det å finne opp “teknikker” som gir bedre og ikke minst mer varige resultater i forhold til oppgaven. Jeg mener, vi kan eksempelvis nevne at selv om vi mangler konkrete bevis for at den tidligere utgaven av mennesker, homo erectus, hadde evnen til å bygge havgående fartøy, så er det vanskelig å forklare på noen annen måte hvorfor vi finner levninger etter dem på øyer som har ligget isolert til i millioner av år. Hvor smart må man være for å bygge en stor flåte av bambus? De lærde strides. Prinsippet med at noen ting flyter mens andre ting synker er jo ellers noe selv små barn oppfatter når de lever nært vann, som folk typisk gjør og alltid har gjort. Man trenger jo alltid vann. Siden blir det bare et spørsmål om å leke seg frem til noe som bærer deg mens du plasker rundt der ute. Sånne oppdagelser er ganske opplagte.
Mindre opplagt er oppfinnelsen av betong, som vanligvis tilskrives romerne, selv om dette henger på hvordan man definerer betong. Det som utgjør forskjellen er – slik murere ser det – at romersk betong benyttet portlandsement, i form av produktet “pozzola” som var en form for vulkansk aske, mens eldre “støpearbeider” i hovedsak har handlet om mørtel basert på brent kalkstein. Også her er det en kunst å skille mellom hva som er oppdagelser og hva som er oppfinnelser. Bruk av ild vil jo i utgangspunktet medføre at man lager til dedikerte “ildsteder” med de materialene man har for hånden. Siden noterer man seg hva som skjer med de materlatene som utsettes for direkte varme på denne måten. Keramikk har åpenbart blitt oppdaget fordi noen en gang lagde grensen rundt et ildsted med våt leire, som siden ble hard og “steinaktig” på den siden som vendte mot varmen. Hmm tenker de smarte da. Dette er interessant. Det må utforskes mer. Og så går ting sin gang. Kalksteinens underlige egenskaper etter varmebehandling ble sikkert oppdaget på lignende vis – de særlig interesserte kan utforske saken på egen hånd – men det er umulig å si noe om hvor tidlig noe av dette skjedde. Folk har jo holdt på med å “leke med fyrstikker” i minst to millioner år. Alt vi kan gjøre er å datere arkeologiske funnsteder og basere spekulasjonen vår i disse faktapunktene. Hva som er “mulig” er jo èn ting, mens hva vi kan bevise er noe helt annet. Vi holder oss til det sistnevnte når vi påstår noe, men vi holder ikke desto mindre blikket ganske stivt festet på den andre horisonten. Alle har lyst til å være den som oppdager noe nytt og sensasjonelt, som for eksempel “Tash-Tepe-kulturen” i Anatolia, som ihvertfall ingen hadde hørt om da jeg gikk på folkeskolen.
Saken er at de finner terrazzogulv på funnsteder i denne anatoliske kulturkretsen, som ser ut til ha eksistert i regionen under det vi kaller “den eldre steinalder” — grovt sett alt som skjedde før det ble vanlig at folk var bofaste, eller ihvertfall før vi typisk finner spor etter dette. Et problematiserende forhold er jo at havnivået var opptil 200 meter lavere under istiden. Spor etter kystbefolkninger fra den tiden befinner seg derfor rett og slett på havets bunn fra vårt perspektiv, så vi er nødt til å rette blikket mot “innlandskulturer”. Foreløpig har vi forskjøvet horisonten for “sivilisasjonsmessige bygningsstrukturer” tilbake til omtrent femten tusen år før vår tid. Det de finner i Anatolia er ganske tankevekkende sånn sett. Terrazzo betyr grovt sett “kaldstøpte” fliser – typisk laget av knust marmor (eller annen stein) og mørtel – nå i våre dager, men det regnes likevel som et terrazzogulv når det er støpt der på stedet – plasstøpt – med typiske terrazzomaterialer. La oss uansett ikke fortapes i pedanteri rundt støpegulvenes taksonomi, poenget er at de overhodet laget støpegulv i stor skala for femten tusen år siden. Det krever jo at de har flyttet oppmerksomheten fra oppdagelse – en observert effekt – til oppfinnelse – en strukturert måte å bruke den observerte effekten – på et tidligere tidspunkt enn når vi begynner å finne mange spor etter de kulturene som utviklet disse teknikkene. Du vet. Først er noe en “heksekunst”. Siden blir det en “folkekunst”. Og sånn går kulturen sin gang.
