Hvor mye av livet ditt klarer du å huske?

Hukommelse er i vid forstand vår evne til å forandre atferd på grunnlag av tidligere erfaringer eller opplevelser. I dagligtalen blir hukommelse vanligvis brukt om evnen til bevisst å gjenoppleve tidligere hendelser eller reprodusere tillærte opplysninger. Likevel er det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den videre, opprinnelige definisjonen. Det skyldes for det første at en rekke manifestasjoner av hukommelse hos mennesker er uavhengig av vår bevisste gjenopplevelse av identifiserbare tidligere hendelser. Dessuten utgjør tillærte forandringer i atferd en vesentlig del av atferdsrepertoaret gjennom hele dyreriket, helt ned til de mest primitive flercellede arter.

(Store medisinske leksikon)

Alle har hørt snakk om UFO og “fremmede skapninger” som angivelig har besøkt jorda, eventuelt fortsatt gjør det. Jeg kjenner ikke til noen talldata, men jeg vil gjette på at det sannsynligvis innkommer opptil flere titalls meldinger hver dag om mennesker som har “sett noe” verden over. Man hører jo stadig rykter som handler om dette temaet. Kan du for eksempel huske første gang du hørte om noen som hadde blitt bortført av noen slags farkost og senere utsatt for alskens “medisinske undersøkelser” og denslags? Hva skal man liksom tenke om sånt. Er de klin kokos? Det jeg tenker er at de har utvilsomt hatt en “opplevelse utenom det vanlige” men jeg tenker også at forklaringen for den paranormale erfaringen deres suger geiteballe. Bare idioter tror på UFO.

Nøkkelordet er selvsagt tro. Hyperhypoteser. Folk er jo ikke idioter fra naturens hånd. Det er en konsekvens av noe. På samme måte som man blir narkoman av å bruke narkotika – og feit av å bruke sukker – så blir man idiot av å bruke idiotiske impulser, tanker og idèer. Slik virker ting. Sånn er det med den saken. Snipp snapp snute. Man kan noen ganger observere folk man kjenner forandre seg på slikt vis. Før var de normale men plutselig var det akkurat som om noe skjedde med dem. En metamorfose. De ble til idioter og “gikk tapt” på et vis. Alt handler om den nye greia deres nå. Du vet. Politikk. Religion. Kultlignende tiltak som folk finner på nettet. Kanskje har de det bra i sin nye tilstand, kanskje ikke, men de er ikke lenger den typen karakter som man ville ha etablert noe sosialt forhold til i utgangspunktet. Alt i alt er det derfor greit at man treffer dem stadig mer sjeldent.

Det er visstnok ikke normalt å huske livet sitt, ihvertfall ikke i detalj. Folk surrer det til med tider, steder, personene som var involvert og tingenes rekkefølge, i den grad de overhodet kan huske selve episoden. Hvorfor er det slik? Det jeg tror er at den hukommelsen man har senere – eventuelt ikke har – henger nøye sammen med hvor “våken” og skjerpet man var i utgangspunktet. De gangene når man bare er “tilstedeværende” på en sløvt distrahert, uinteressert og ukonsentrert måte er det lite sannsynlig at man vil huske noen detaljer senere. De tingene man kan huske særlig godt fra livet er jo når omstendighetene har vært “bemerkelsesverdige” nok til at man faktisk la merke til dem. Resten ligner på en drøm fordi dette var den sinnstilstanden man befant seg i da tingene skjedde. Alt har sin indre logikk sånn sett, inkludert den naturlige tendensen til å forveksle drøm og virkelighet når man skal gjøre rede for hva man “husker” om noe som skjedde på et sted langt borte, en gang for lenge siden, for eksempel i barndommen.

Kroppshukommelse er noe fundamentalt annerledes enn sinnets “billedbok” av minner. Det er nesten umulig å gjøre rede for hvordan man lærte å sykle eller svømme, selv om man sikkert kan huske omtrent når og hvor man opplevde “betydelig fremgang” og mestringsfølelse. Når lærte du å lese? Når lærte du å telle? Når lærte du å snakke? Så lenge folk er i denne verden blir de utsatt for “trening” i den forstand at ting skjer og man observerer, reagerer, spekulerer over ting og lærer sånt som er interessant, nyttig, underholdende eller hva det nå skal være. Dessuten lærer man mye om sånt som man bør passe seg for. Folk samler uansett med seg både et “billedgalleri” av bevisste minner og et “kroppsspråk” av fysisk læring. Dette er ikke valgfritt. Noe skal man uansett ha i databasen sin. En algoritme. En funksjon som genererer bilder. Et operativsystem. En matrise. Et brukergrensesnitt av språk, symboler og atferd som vi bruker til å kommunisere med. Et sett med universelle referansepunkter som gjør folk til medlemmer av gruppen, klanen, stammen, nasjonen, kulturen — og “menneskeheten” i større forstand. Den berømte underbevisstheten er hovedrolleinnehaver i denne saken — og den nevnte “treningen” er selvsagt på sitt mest intense når man opplever alle ting for første gang, det vil si gjennom barndom, tenår og ung voksenalder.

Det virker jo selvinnlysende å si at alle preges av oppvekstvilkårene sine, men samtidig blir det kanskje ikke understreket ofte nok hvor viktig dette er for individenes identitetsdannelse, både på godt og vondt. Dette er mer enn bare en freudiansk fordom. Folk etablerer jo sine tidligste tanker om hva virkeligheten er og hvordan den fungerer mens de fortsatt er ganske små — og de har ikke noe annet å jobbe med enn det de kjenner, som er “next to nothing”, men ikke desto mindre det de bruker. Dermed går det som det går. Kan du huske hvilke ting som var “det viktigste i verden” da du var i 7-8 års alderen? Eller i tenårene? Man får andre prioriteringer etterhvert, men ikke nødvendigvis noe annet følelsesliv. De fleste menneskers grunnleggende personlighetstrekk er ferdig formet og innprintet i underbevisstheten lenge før de kommer i puberteten. Tenk over saken. Man utvikler jo ikke noen ny og revolusjonerende virkelighetsoppfatning i løpet av tenårene og videre i livet, man bare “justerer” på den man allerede har ettersom man lærer nye ting. Uansett hvor dramatisk det blir endrer man aldri mer på det fundamentale operativsystemet sitt, man “forblir seg selv” gjennom alt, bare i en “oppgradert utgave”. Både tradisjonell og moderne bruk av diverse hallusinogener handler nettopp om dette; at man skal “huske hvem man var” før hele livet ble til en endeløs labyrint av praktiske problemer. (Det er selvsagt mye mer enn dette også, men “å møte seg selv” er alltid en del av opplegget.) Jeg har selv ingen mening om hva folk bør gjøre og ikke gjøre i forhold til slike ting, jeg bare registrerer at folks universelle erfaring med diverse psykedeliske stoffer er at de etterpå føler seg “bedre informert” om sitt eget forhold til verden, men på en personlig måte som det er vanskelig å gjøre rede for med det normale språket.

Jeg vet ikke om noe slikt allerede finnes – det ville ikke forbause meg – men man kan for eksperimentets skyld tenke seg et det finnes en filosofisk orientert bok med tittelen Ordene og deres betydning. Hva slags appell har tittelen? I min egen fantasi ser jeg for meg at mange føler en slags vag svimmelhet ved tanken på å lese en bok som har en slik tittel, men det som avgjør saken er sannsynligvis hvor tykk boka er, så la oss si den har 700 sider; bare skrift, ingen bilder. Et akademisk verk. Det blir neppe noen “bestselger” men selv ville jeg ha kjøpt den bare på tittelen, før jeg overhodet vet noe annet om noe. Jeg ønsker jo alltid å høre det folk har å si om “ordene og deres betydning”, nettopp fordi dette er en vag gråsone av livet som krever alt du har av evner til å “løse mysterier” mens selve aktiviteten er fysisk ufarlig. Man klarer fint å overleve selv om man ellers fullstendig mister grepet på både ordene og deres betydning, men for de fleste praktiske formål – ihvertfall så langt de er tiknyttet språkspørsmål – er det fordelaktig både å kunne mange ord og vite hva de betyr. Hva bruker vi språket til? Først og fremst nyttige kommunikasjonsformål, men også ganske mye “lek og moro”. Språket er et dansegulv noen ganger. Som alle vet blir det i beste fall bare “helt grei” dans hvis man ikke har interessante “moves”. Når vi leker med språket leker vi også med virkelighetsoppfatningen. Men språket kan også være et våpen som til og med har militærstrategisk betydning noen ganger. Når vi ødelegger betydningen av et ord fjerner vi også den plattformen for delt forståelse som ligger i en felles virkelighetsoppfatning. Vi taper evnen til å kommunisere på en meningsfull måte. Dette er den dypere hensikten med nyere tids “postmoderne” propaganda, slik den blant annet praktiseres av russerne. No reality. Ingen virkelighet. All mening skal uthules og kvernes istykker av “alternative forklaringer” om alle ting, fra de største til de minste. Det handler ikke om fakta, men om hva som tjener saken. Man vinner frem politisk ved å hisse opp folk og få dem “engasjerte” med enkle, følelsesmessige konsepter (mye billig alkohol hjelper også). Fakta er bare forvirrende. Folk stanser opp for å tenke gjennom saken og taper dermed sitt revolusjonære dreimoment. Fakta og sannhet er kontrarevolusjonære elementer. De eneste som har noe å tjene på en faktabasert virkelighetsoppfatning er eliten og “det bestående”.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å være evneveik i utgangspunktet for å bli “overbevist” av noe slags guggel som man finner på nettet, men jeg er ganske sikker på at det hjelper. Jeg har jo faktisk selv observert folk miste vettet mange ganger gjennom livet, selv sånne som jeg trodde var stødige og vel avbalanserte karakterer. Det er ganske forbløffende. Plutselig skjer det noe med dem. De har en “opplevelse” eller hva vet jeg. Noe er det uansett. “Koblinger” oppstår i hodet deres. Hvem kan si? Det neste man hører er at de vet noe “hemmelig” om krigen i Ukraina og den typen ting. Jeg kan sende deg en link. Du vet. Vaksinene er farlige. De har åpenbart oppnådd kontakt med noen som har overbevisende argumenter. Man finner dem på nettet. Børre på Facebook og Achmed Slachmed på islamkanalen. De kan forklare alt. Problemet er bare at folk tar feil. Dette er noe man kan være helt hundre prosent fette sikker på; overalt, til enhver tid og i alle kjente og ukjente sammenhenger, det er en invariabel lovmessighet at folk tar feil. Spørsmålet er bare om de vet at de tar feil. Vi kan si at som en generell tommelfingerregel vet de ingenting, men de tror at de “har rett”, noen ganger veldig sterkt. De har en “overbevisning”. Teknisk sett er dette mer eller mindre psykotisk, eventuelt en paranoid vrangforestilling som utgår fra pasientens “verdensangst”. Uansett er det sosialt dysfunksjonelt, selv om vi aksepterer folks rett til å “tro hva de vil” så lenge de ellers oppfører seg som folk. Religiøse mennesker befinner seg typisk i en fantasi som handler om å fortrenge og undertrykke den lugubre sannheten om menneskenaturen. De later som om de ikke forstår – eller enda verre, de forstår virkelig ikke – at vi bare er en snål art av ganske forvirrede aper. Vi har ingen “spesielle avtaler” med noen form for guder eller andre makter. Vi må klare oss på egen hånd. Og hvordan går det med den saken? Vel. La oss si at vi så langt har “blandede resultater”. Det er mye bra, men til gjengjeld er det som er dårlig så hinsides enhver fattbar sperregrense dårlig at man får helt vondt i magen av det. Er dette virkelig det beste vi klarer å få til?