Ordet angstskrik er ikke vanskelig å uttale, selv om det har syv konsonanter på rad: ngstskr — som sett alene fremstår som noe mindre uttalevennlig. Men hvorfor snakker jeg om det? Overskriften er åpenbart en variasjon over det gamle ordspillet “som å leve på en krympende øy” man noen ganger kan høre brukt om livssituasjoner som bare forverrer seg, si for eksempel et ekteskap som er i ferd med å havarere eller en forretning som er i ferd med å gå konkurs. Men ser det skje “i sakte fim” men man kan ikke gjøre noe. Luften er som sirup. Man greier ikke engang å løfte armene. Undergangen er nær. Typisk festmateriale fra Ibsens mest lystige stunder.
Hvorom allting er, forfattere pleier ikke å skrive om ordenes munnfølelse, som på den annen side er ekstremt viktig for skuespillere, sangere og andre som bruker stemmen til å uttrykke språk. Det å lese en tekst på trykk er noe annet enn å høre den fremført av noen som bruker stemmen, med hele dens register av farger og klanger. “Flyt” er naturligvis viktig også i en skreven tekst, men der kan man i tillegg støtte seg på leserens naturlige tendens til å danne “bilder i hodet” av det som skjer, slik at man kan ta seg friheter som ikke fungerer godt for de som bruker stemmen. Folk vil i mindre grad fantasere om hvordan handlingen kanskje ser ut når de allerede sitter og ser på en person som fremfører teksten ikke bare med stemmen, men også med armgester, kroppsfakter og det ene med det andre.
Er dårlige lyttere og dårlige lesere egentlig en og samme sak? Jeg mener ikke de som har noen slags kognitive dysfunksjoner som gjør det ene eller det andre vanskelig for dem, men de som ellers fungerer helt normalt, det er bare akkurat som om ting “går inn i det ene øret og ut av det andre” uten å sette seg fast i noe på sin vei gjennom hodet. Ganske mystisk, det der, men slett ikke ualminnelig. Vi understreker igjen at det ikke foreligger hjerneskade eller underliggende mental sykdom, det handler ene og alene om “oppfattelse”. Noen har bare ikke gode evner til oppfattelse, eller om de har det så er det på veldig ustabilt vis, ofte preget av “favoritter” blant idèene. Akkurat som planter bare tar til seg visse bølgelengder av lyset – det er derfor vi opplever dem som grønne – tar slike individer bare til seg visse deler av hele informasjonsspekteret. Jeg mener ikke nå noe så banalt som å innhente “alternative sysnspunkter” i politisk forstand men om en fullstendig alternativ kontekstualisering (gjerne flere) av hele fenomenet. Hva er det jeg observerer? Dette er ikke noe bra spørsmål og man bør erstatte det med spørsmålet om hva det er man ennå ikke kan se. Det er der man finner overraskelsene.
