Arabere spiser kanskje ikke svinekjøtt, men de har ikke desto mindre utviklet pølseteknologi, uten at jeg vet noe om hvem eller hva som de eventuelt er eller kan være påvirket av. Hvem fant opp pølsa? Det er uråd å si. Uansett skal produktet merguez lages av storfe og lam, og krydres blant annet med harissa, slik at det har en viss likhet med den spanske chorizo og lignende “pikante” pølser. Grunnleggende sett er dette en måte å utnytte de delene av dyret som egner seg mindre godt til annen type mat; ved å finmale det til en farse som siden krydres etter smak og stappes inn i det aktuelle dyrets tarm. Som Otto von Bismarck er (mest) berømt for å en gang ha sagt: Ingen ønsker å vite hvordan pølser og lover blir laget. Det er utvilsomt et såkalt gullkorn, særlig blant de som kjenner litt til begge deler, men det er ikke helt rettferdig mot Bismarck selv. Han bør heller bli husket som oppfinneren av det statlige trygdesystemet.
Hvorom allting er, jeg avnyter selv pølser ved å påstryke sennep og rulle dem opp i nordens tortilla: Lompe. “Pølsebrød” er ikke noe jeg så mye som engang anerkjenner eksistensen av. Pølsebrød? Jeg har aldri hørt om noe sånt. Jeg tror det du mener er en såkalt hot dog, og jeg spiser ikke hunder, ikke engang på symbolsk vis, til tross for at nyere forskning har påvist at hundehold opprinnelig handlet om at dyrene var en matvareressurs. Altså den typen “venner” som man planlegger å drepe og spise. Jeg synes de er utrolig frastøtende skapninger, men det er forsåvidt ikke deres egen skyld. Det handler mest om “hundeeiere”. Å etablere et pararomantisk forhold til et dyr er så fundamentalt sykt at jeg klarer ikke engang å forholde meg til det, langt mindre den styrte avlen av hva som er direkte udyr. De har absolutt null, niks og nada sjanse for å overleve på egen hånd i vill tilstand. Tommelregelen er at jo mer de ligner på ulver, jo mindre frastøtende er de. Hundeeiere er ellers å oppfatte som at de “leker med dukker” — men det er ikke dukker, det er levende skapninger.
Men nok om det. Vi snakket om pølser. Selv om jeg har hørt om hundepølser så er ikke det noe jeg har lyst til å smake på. Lammepølser er mer enn dristig nok for meg, som i hovedsak er vegetarianer. Saken er at jeg sto i butikken og regnet på fingrene. Wienerpølser er jo greia i Norge (selv om alle andre kaller dem “frankfurtere”). De kommer i pakninger på åtte stykker, mens lompene kommer i pakninger av ti. Rask hoderegning får det til å gå opp med fem mot fire. Jeg må kjøpe fem pakker wienerpølser og fire pakker lomper for å ikke få noe til overs helt til slutt. Herregud noe så irriterende. Hvorfor er ikke pakningene kompatible? Dette minner stygt om å lete etter den rette pluggen for å få det elektroniske utstyret til å fungere som det skal. Hvilket bringer meg til konseptet industristandarder. Du vet. De sirkusringene som man må hoppe gjennom med hensyn til varemerking og denslags, for å engang ha lov til å selge noe i Norge (eller EU mer generelt). Mange synes at dette er hvor grensa går i forhold til overgangen mellom søt frihet og barbarisk tyranni. Mye av britenes Brexit handlet jo om “å ta tilbake sjølråderetten” i forhold til hvor grensene går for de som driver forretning. Hva har de lov til å putte i produktet sitt? Britene skal ha seg faen så mye frabedt at noen andre bestemmer sånt. Dette skal være opp til god gammeldags britisk samvittighet.
Selv tenker jeg at tillit er en bra ting, men dobbeltsjekking er enda bedre. Ville jeg engang ha kjøpt en pakke pølser hvis de ikke har den rette formen for varedeklarasjon og produktmerking? Jeg tror ikke det. På den andre siden har jeg jo forsåvidt kjøpt merguez på gata i Paris, som var tilberedt over noen slags utskåret tønnegrill av metall, under tvilsomme hygieniske forhold. Tillit er åpenbart noe relativt. Jeg tror det har noe å gjøre med promille og tid av døgnet. I Oslo er det for eksempel noe som heter fyllekebab, som kan samle ganske imponerende køer av folk som er på vei hjem etter en slitsom natt på utestedene. Ihvertfall er det sånn jeg husker det. Ting har kanskje forandret seg på de tyve årene som har gått siden jeg dannet dette minnegrunnlaget. Hvem vet? Det skjer jo stadig noe i denne omskiftelige verden. For nå er det slik at alle som vil selge noe på EU-markedet må gjøre det de må gjøre for å få det ganske høyt hengende CE-merket, som er den mest krevende internasjonale standarden der ute, slik at det er i grunnen mest bekvemt for alle å legge seg på den linja med alle sine produkter som er ment for eksport. Til og med britene gjør dette, selv om de har et vareutvalg som påstemples Not For Sale In The EU for å komme seg forbi det gamle spøkelset som heter Nord-Irland, hvor det bare ikke går an å etablere noen “hard” grense etter fredsavtalen, uansett hvor mye unionistene “står på krava” i frykt for irsk gjenforeningspolitikk, som selvsagt ikke ville vært like aktuelt uten Brexit.
Fra min egen ungdom på 80-tallet trekker jeg frem to byer som stadig ble brukt som “kode” for konflikt, trøbbel og generell jævelskap. Den ene var Belfast. Den andre var Beirut. Begge kunne bli brukt omtrent på den samme måte som i uttrykket “helt Texas”. For øyeblikket har jeg inntrykk av at Belfast på mange måter fortsatt er en delt by, men det pågår i det minste ingen krigshandlinger. Det er verre med Beirut. De har jo ikke akkurat vunnet beliggenhetsprisen i det store lotteriet blant eiendomsmeglere. Hele Libanon er ikke stort større enn Rogaland fylke, med omtrent det samme folketallet – fem og en halv million – som i Norge og Danmark, men de tok altså inn over en million flyktninger fra Syria da helvete braket løs der for ti år siden. Det var ikke akkurat optimalt for nasjonaløkonomien deres, men hva skulle de ellers gjøre? Nå har etter hva jeg hører flyktningestrømmen snudd. Du vet det er jævlige forhold når folk flykter til Syria. Herregud. Hva folk ikke gjør for å berge livet. Hva ville du selv ha gjort? De fleste har ingen spesifikk grenseoppgang for når de slutter å kjempe for livet. “Så lenge de klarer” er vel det mest presise svaret man kan forvente. Siden blir det vel mest et spørsmål om hva slags aktuelle alternativer de har. Du vet. Det koker ned til realisme. Ville for eksempel en glødende rasist som var i ferd med å drukne takke nei til en utstrakt hånd hvis den var svart? Jeg tror ikke det. Verdiene folk ellers skryter av har en tendens til å forsvinne når det står om livet. Det er sannsynligvis vanskelig på grensen til det umulige for noen som selv befinner seg på trygg grunn å forestille seg hva en som holder på å drukne tenker, føler, eller hva man nå legger vekt på i en slik sammenheng. Roper de på hjelp? Ber de om nåde? Det er ikke sikkert sånt gjør noen forskjell.
