Delirium tremens er en forvirringstilstand utløst av alkoholabstinens hos alkoholikere, det vil si opphold eller betydelig reduksjon i alkoholinntak etter langvarig og intens drikking. Søvnmangel antas å være en viktig årsak til abstinenspsykosen. Tilstanden er kjennetegnet av skjelvinger, rastløshet og angst, samt hallusinasjoner.
(Store medisinske leksikon)
Jeg vet lite om detaljene i bildet, men jeg antar det finnes en terskeldose, altså et minimum for hva som fungerer som “medisin” for de som er avhengige av alkohol, og jeg antar at denne dosen er større enn myndighetenes anbefalte maksimum for daglig alkoholinntak. Verdens helseorganisasjon (WHO) har presentert tallene tre og to “alkoholenheter” for henholdsvis menn og kvinner (den ulike kroppskjemien gir ulik toleranse for diverse stoffer). Mer enn dette som daglig inntak og man beveger seg inn i et medisinsk fareområde. Alkohol er uten tvil det hardeste av alle harde stoffer menneskene kjenner til — og er vesentlig mye farligere enn for eksempel heroin. Likevel er det umulig å bli kvitt jævelskapen. Samfunnet er fullstendig gjennomsyret av institusjonell alkoholisme – som er noe annet enn personlig avhengighet – fordi stoffet egner seg så godt som kjemisk slavelenke. Folk vender jo alltid tilbake til skjenkestedene.
Om vi betrakter forbudstiden i Norge – årene 1916-1927 – som et sosialt eksperiment i stor skala, legger vi merke til at stoffet “trenger seg gjennom” selv de mest robuste barrièrer det i praksis går an å stille opp. Smugling, hjemmelaging og det ene med det andre. Uttrykket rumpesprit er ennå i bruk, med litt varierende betydning, men opprinnelig betegnet det “medisinsk alkohol” som ble skrevet ut på resept under forbudstiden. Vi observerer en kraftig økning av slike resepter i den samme perioden. Hvis behovet hadde vært legitimt ville det ikke falt såpass mye igjen etter at staten måtte gi opp denne strategien. Alle skjønner dette. Det eneste man “oppnår” med forbudspolitikk er jo gode økonomiske muligheter for kriminelle. Vi ser dette nå i dag på fenomenet narkotika hvor tidligere tiders “skremselstaktikk” har slått tilbake med enda større ødeleggende kraft enn selv de mest dystre spådommene fra kalde hoder på 80-tallet, da det begynte å avtegne seg ganske tydelig hvilken vei det bærer. Idiotene står på sitt den dag i dag. Det virker som om de oppriktig tror at et rusfritt samfunn er noe som lar seg gjennomføre. De undervurderer i katastrofal grad hva slags balletak rusmidlene har på folk.
Pragmatikere innser imidlertid at vi ville ikke engang hatt noe samfunn – slik vi forstår dette begrepet per i dag – hvis det ikke var for alkohol. Ingen ville godtatt dette evneveike opplegget hvis det ikke var for fylla. Dette er ikke en mening. Dette er en observasjon. Hvis man skal argumentere mot det jeg sier nå må det i så fall handle om at jeg hallusinerer. Jeg ser syner. Eventuelt så misforstår jeg rusmidlenes rolle i menneskeliv og samfunnsdannelser: Det handler dypest sett om å tukle med bevisstheten for å oppnå “en alternativ virkelighetsopplevelse”. Si for eksempel “slappe av og hygge seg” som er en vanlig forklaring på hvorfor man drikker. Selv er jeg ingen spesialist på rusopplevelser, men jeg er imidlertid en sånn som folk synes det er “lett å prate med” – selv om jeg er en jævel – så jeg hører mange historier. Mange synes at jeg er bent frem gal – altså en slags psykiatrisk avviker – fordi jeg har så liten respekt for deres “darlings” – altså favorittidèene – og avviser det meste som evneveikt vrøvl. Men saken er bare at jeg ikke lyver dem rett opp i trynet. Jeg forteller dem akkurat hva jeg tenker når de spør om noe, uten tanke på hva som er “smart” eller fordelaktig for meg selv. Jeg beregner ikke mitt publikum – eller “dummer ned” som det heter med en postmoderne anglisisme – men snakker på den samme måten til alle, uansett hvem de er.
Hvor dypt ønsker du å skjære? Håvamål sier at ovklok bør ingen være fordi dette er en forferdelig skjebne. Du vet. Når man ikke klarer å “late som ingenting” og fokusere på sitt eget syssel. Barnets verden er magisk og eventyrlig, men de voksne er nødt til å forholde seg til at det blir nesten aldri sånn som man vil, eller håper. Tilværelsen er full av mannskit som man må forholde seg til enten man er klar for det eller ikke. På den ene siden blir det aldri så bra som optimistene tror, men på den andre siden blir det også sjelden så jævlig som pessimistene frykter. Verden sjangler for det meste videre nokså uanfektet av hva noen av oss ønsker. Det klokeste noen kan si er sannsynligvis at man må bare ta det som det kommer og gjøre så godt man kan med det man har. Alle som noensinne har prøvd seg på “plan og styring” vet jo at det finnes ingen plan – uansett hvor godt gjennomarbeidet – som overlever sitt første møte med virkeligheten. Behovet for jenk og justering melder seg umiddelbart. Filosofisk sett har dette over tid medført et litt unaturlig skille mellom tanke og handling. Mange kan føle at ting er dårlig synkroniserte slik sett. Det er “noe galt med bildet”, men de finner ikke noe berøringspunkt. Ikke noe de “kan sette fingeren på” om du vil. Vi kaller dette vuca-problemet, hvor VUCA er et akronym som består av ordene volatility, uncertainty, complexity, ambiguity. På norsk blir det ustabilitet, usikkerhet, kompleksitet og tvetydighet. Essensielt sett meningsinnholdet i begrepet krigståke. Man er nødt til å fatte raske beslutninger i et miljø preget av mangelfull informasjon og dårlige muligheter til å gjenopprette eventuelle feil som man begår. Ikke desto mindre er man nødt til å gjøre noe. Generell beslutningsvegring medfører at folk typisk vender seg mot “ledere” med forventning om at de skal ta ansvar og vise vei, slik at de selv slipper. Og resultatet? Folk får de politikerne de fortjener.
Det finnes ikke noe mer evneveikt enn tro. Det er så å si intelligensens fullstendige kapitulasjon foran psykopatiet. Realistisk sett betyr det nylig nevnte vuca-problemet imidlertid at man er nødt til å tro, fordi man vet aldri nok om noe slik at man må fylle igjen hullene med “noe” i en tilstrekkelig grad til at man klarer å omsette plan i handling. Dette går tildels på autopilot. For eksempel virker sansene våre slik. Alt vi innhenter av data er det vi kan kalle “trigonometriske orienteringspunkter i tid og rom” så fyller hjernen automatisk inn resten i henhold til hvordan vi er trent, slik at vi ender opp med et bilde av virkeligheten. Dette er ekstremt viktig å huske. Vi er ikke i stand til å observere “verden slik den virkelig er” – det filosofene kaller ding an sich, altså “tingen i seg selv” – bare det vi hehøver for å fungere på et gansle lavt nivå, eller som dyr om du vil. Dette sammenfaller med den psykiatriske minimumsstandarden for “friskhet”. Er pasienten i stand til å ta vare på seg selv? Klarer de å kle på seg, stelle hjemme, skaffe mat og så videre? Javel, men så er de også klarert for selvstendighet. Samfunnet forlanger ikke mer av deg. Eller rettere sagt: Det forventes selvsagt at du skal stille deg disponibel på markedet for kjøp og salg av slaver, eller “arbeidskraft” som mange foretrekker å si. Det høres jo finere ut. Som alle vet kommer ordet “kapitalisme” fra det latinske ordet caput, som betyr hode, eller i overført betydning “selveierskap”, altså at ingen kan eie noen andre. Man kan bare lease over langen, eller leie på mer kortsiktig og oppkommende behovsbasert basis. Dette er kapitalismens grunntanke. Alle mennesker eier seg selv. Ikke fordi dette er mer edelt eller moralsk høyverdig, men fordi det er mer lønnsomt slik. Hvis man eide et annet menneske omtrent på den samme måten som man eier en hund, ville man jo måtte ta alt ansvar for alle livsbehovene deres på tilsvarende vis. Dette er både kostbart og ubekvemt, fordi folk er folk og man utvikler komplekse følelser rundt hva enn det er som foregår. Kjærlighet, hat, og alt innimellom. Arbeidsmarkedet virker på den samme måten som “hundeutleie” ville gjort, hvis det fantes leiehunder som man kunne betale for å gå i parken og leke med i en times tid før man leverte dem tilbake igjen. Selveierskap handler om begrenset ansvar for de som kjøper opp menneskelig levetid, ikke om frihet og fest for deg. Som alle vet er jo hele livet dominert av jobben, hva enn det er man driver med. I beste fall noe man liker. Alt er spaltet opp i et sett med inkrementer. Arbeidstid, fritid, sovetid. Hverdag, helg og ferie. Det er det. Sic transit gloria mundi.
