Evneveik er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Evneveik ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.
(Store norske leksikon)
Hermeneutikk er et sett med teorier som omhandler prosessen å fortolke en tekst eller et budskap og å skape mening av denne. Hermeneutikken søker å bevisstgjøre denne prosessen og foreslår fremgangsmåter for tolkning. Hermeneutikk brukes også om selve handlingen å fortolke en tekst for å skape mening ut av denne. Det kan også kalles fortolkningskunst eller forståelseslære. Hermeneutikken er i tillegg en filosofisk retning som blir omtalt som historiefagets vitenskapsmetode og blir brukt som en personlighetsutviklende, mental øvelse.
(Wikipedia)
Bayes-analysen består i å utlede sannsynlighetsfordelingen til ukjente størrelser i lys av data. Ifølge det Bayesianske synspunkt betraktes alle ukjente størrelser som man er interessert i å trekke slutninger om (basert på innsamlet materiale) som verdier av stokastiske variable; det vil si at usikkerheten omkring ukjente størrelser beskrives ved hjelp av en statistisk sannsynlighetsfordeling.
(Store norske leksikon)
Selv bruker jeg begrepet evneveik om dekadente mennesker, som har så å si all viten om alle ting innenfor rekkevidde, men de gidder ikke å anstrenge seg mer enn de absolutt må for å forbedre den skammelige tilstanden sin. Dette fenomenet kan også kalles “intellektuell latskap” og det går på kryss og tvers av alle andre skillelinjer som vi opererer med i samfunnet; som kjønn, klasse, generasjon og så videre. Satt på spissen kan vi si at evneveike mennesker opplever livets mening som kos, ikke opplysning eller erkjennelse. Strategien deres – bevisst eller ubevisst – handler følgelig om maksimering av hva de enn opplever som koselig. Man ser for seg noen slags attraktiv “lykketilstand” – eventuelt reduksjon av for hånden værende ubehag – som motiverer alle deres taktiske valg fra øyeblikk til øyeblikk gjennom livet. På norsk betyr ordet lykke i dag noen slags form for lavintensiv hverdagsekstase – som i det engelske ordet “happy” – mens det inntil ganske nylig bare betød flaks, som i det engelske ordet “lucky”. Som vi ser er det fortsatt en udiskutabelt attraktiv egenskap å ha med seg i livet, men distinksjonen mellom den nye og den gamle tolkningen av begrepet lykke er kategorisk. Flaks er noe man “bare har” (eller ikke har), mens lykke er noe man kan oppnå hvis man jobber for det. Ser du hvor dette bærer hen?
Som god hedonist har jeg selvsagt ingen motforestillinger overfor nytelse og ekstase, men jeg oppfatter ikke slike ting som belønninger sett i lys av en metafysisk verdensforklaring, mer som nominelt vellykkede resultater av en kunstnerisk anstrengelse — og jeg er mer opptatt av meningen med ordboka enn meningen med livet. Jeg bruker selv ikke lenger ord som vinnere og tapere, men mens jeg ennå gjorde det – særlig under det ufyslige 80-tallet – pleide jeg å definere vinnere som sånne som typisk sier “det var flaks” selv om de vet at det ikke var flaks, mens tapere er sånne som typisk sier “det var uflaks” selv om de burde forstå (og innrømme) at det ikke var uflaks. Likevel er det fristende å karakterisere dem som tapere når folk ikke finner mer anstendig livsmening enn kos og lykke. Noen ganger får jeg en litt paranoid følelse av at folk ønsker seg frihet fra konsekvensers materielle ansvar innenfor en meningshorisont som ikke er realistisk. Folk kan være så “åndelige” de vil men man behøver bare å tråkke barføtt på en skarp småstein for å erfare materiens reaiteter. Hvor lønner det seg å feste blikkfokus? Dette er ikke bare et retorisk spørsmål, det handler om strategiske livsvalg. Alle er nødt til å skaffe seg en virkelighetsoppfatning som de kan bruke til å navigere seg gjennom verden. “Galskap” er jo når man ikke kan eller vil gjøre dette. To metoder for å danne realitetssans er henholdsvis å “tro på det folk sier” og siden ta ting videre derfra, eller å utvikle kritisk sans og siden benytte hermeneutikk og Bayesisk statistisk metode for å ekspandere kunnskapsfeltet. Selv mener jeg åpenbart at det å “tro på det folk sier” er evneveikt. Forstår folk engang hva de selv sier? Som regel ikke. Alt de har er rykter og vage følelser, intet ordnet og etterrettelig datagrunnlag som de kan fremlegge på oppfordring.
Språket er sannsynligvis vårt viktigste verktøy for meningsdannelse innenfor det sosiale felt. Hva hjelper det å vite alt hvis man ikke kan kommunisere noenting? Freud, Marx og Nietzsche regnes vel av de fleste som de mest innflytelsesrike skeptikerne innenfor det vi kaller den vestlige kulturkrets; henholdsvis orientert mot psykologi, økonomi og filosofi. De skapte ihvertfall store ringer i vannet på hvert sitt vis. Dette kan ingen benekte, uansett hva man ellers måtte mene om disse historiske personlighetene. Nå for tiden spiller jeg bare musikk når jeg kjører bil – og er i grunnen fornøyd med det – men på den tiden da NRK fortsatt drev med analoge radiosendinger pleide jeg å gravitere mot P2 med alle sine prateprogrammer. En dag erfarte jeg en epifani – eller en aha-opplevelse om du vil – mens de snakket om det tyske språket, nærmere bestemt hvordan “høytysk” skal brukes i alle læringssammenhenger uansett hva slags dialekt man bruker hjemme. Det er meningen at man skal gjøre så godt man kan i forhold til høytysk; ikke “beherske” det, for det er det jo strengt tatt bare poeter og filosofer som kan, men “snakke det godt nok” til at det foreligger tydelighet i all kommunikasjon. Akkurat der og da skjønte jeg hva som er “spesielt” med Tyskland. Jeg har jo vært der. Jeg har sett tyskere på nært hold, i sitt naturlige habitat. De er ikke verken klokere, penere, dyktigere eller noe annet innenfor denne kategorien av egenskaper. Alt de har er dette opplegget med “høytysk” som er en helt egen kategori av flid og anstrengelse. Og det er en praktisk greie som virker umiddelbart inn på det å forstå og bli forstått innenfor det sosiale felt — som åpenbart må ha noen slags sammenheng med såkalt “tysk effektivitet” som folk stadig henviser til når de skal forklare hvorfor merkeleppen “Made in Germany” har mer kredibilitet enn for eksempel “Made in China”, eller hvorfor det er så påfallende mange tyskere blant “store filosofer og viteskapsmenn”. Vi kan sikkert godt regne med Darwin og mange andre innflytelsesrike tenkere sammen med de tre som nevnes ovenfor, men Darwin var jo en logisk positivist og ikke egentlig noen skeptiker i den forstand. Man kan skrive seg inn i det internasjonale grunnlaget for filosofi og vitenskap på forskjellig grunnlag så å si.
Situasjonen her hjemme er at vi har ikke noe uomstridt “høynorsk” som alle strever etter å mestre som best de kan. Offisielt har vi bare to skriftspråk; bokmål og nynorsk, men i praksis har vi også riksmål og diverse dialektbasert friform. Poenget er at vi forstår hverandre, som folk ofte sier, ironisk nok tilsynelatende uten å selv forstå poenget. Korrekt språk er viktig for meningsdannelsen, særlig når våre behov for språk begynner å bevege seg i retning av det presise. Du vet. Når konsekvensene av å misforstå eller ta feil begynner å bli alvorlige. Hva slags språksyn er vanlig blant folk? Hvordan (og hvorfor) bruker de språket? Er språket bare et av mange mentale verktøy som folk har i kassa og som de bruker for å “oppnå lykke” — eller i det minste finne seg behagelig til rette i en tilstand av kos? Da de såkalte grunnlovsfedrene i USA formulerte de amerikanske statspapirene nevnte de eksplisitt som fundamentale rettigheter de tre tingene “liv, frihet og jakt på lykke” (life, liberty and the pursuit of happiness), men dette var jo det de landet på til slutt. Først vurderte de “jakt på eiendom” (the pursuit of property), uten at dette nødvendigvis ville ha medført at Amerika ville sett noe annerledes ut, for med “lykke” virker det jo som om amerikanerne mener “en materielt fordelaktig posisjon i samfunnet” som medfører både luksus og fritid nok til å nyte den. Etter min mening er det uansett frivolt å fremsette lykkejakt som sosial formålsparagraf i samfunnet. Den gamle norske livserfaringen sier typisk at man kan ha lykken med seg eller mot seg, alt ettersom, men man kan aldri eie lykken. Den er bare på besøk. Siden reiser den jo videre men den kommer som regel tilbake igjen, slik at man bør ikke bli alt for opphisset over verken å ha den eller å ikke ha den. Det er bare en flyktig tilstand som strengt tatt ikke har noe å gjøre med livets daglige arbeid. Norsk mentalitet tilsier typisk at det å jakte på lykken ligner på det å fly rundt i blomsterenga og jakte på røykdotter med en håv. Eller sagt på en annen måte; det ligner toskete og barnslig atferd sett utenfra, selv om den som er engasjert i aktiviteten eventuelt opplever den som meningsfull.
