Når vi snakker om hemmelige signaler og kodespråk mellom mennesker bør vi kanskje begynne med alles favoritt: Hvordan oppnår man samleie? I en svært relativ forstand ser problemstillingen fra posisjonen til en normalt pent utseende heterofil kvinne enklest ut. Hvor vanskelig kan det være å vekke den erotiske interessen hos en mann? Man får kanskje ikke “den man helst vil ha” men man får i det minste noen. Er det ikke sånn det mer eller mindre fungerer for kvinner? Jeg aner ikke. Jeg vet jo ingenting om kvinner. Ikke særlig mye om menn heller, viser det seg til stadighet, men det er uansett denne litt møllspiste sekkebetegnelsen jeg bruker om min egenutviklede og høyst personlige kjønnsidentitet. Jeg er mann. Uttalt på den litt selvfølgelige måten som folk før i tiden sa jeg er norsk når de bare spaserte rett gjennom passkontrollen på Fornebu med den største nonsjalanse. Sånt virker usannsynlig nå, som man omtrent må av med underbuksa for å slippe gjennom de turistreisendes mange nåløyne. Samfunnet har fått flere sjekkpunkter enn det pleide å ha. Passet må påskrives og skrevet må påpasses. Sånn skaper man jevn syssesetting for byråkrater på lavt nivå.
Kunsten å kunne lese ansiktsuttrykk virker til en viss grad å være medfødt. Sinne, glede, sorg og denslags medfører gjerne karakteristiske grimaser som er enkelt avlesbare på folk selv om man ikke ellers forstår det språket som snakkes. Dette fenomenet har selvsagt blitt utnyttet for alt hva det er verdt i alskens masketeater innenfor alle kjente menneskelige kulturer gjennom alle tider, men det er sannsynligvis også det som ligger til grunn for såkalt pareidoli – definert som “det kognisjonspsykologiske fenomenet at tilfeldige sanseinntrykk virker meningsfulle når inntrykkene likner på noe kjent” (Wikipedia) – når det fremkommer som det at man ser ansikter (og diverse andre kroppsdeler) i omgivelsene. Denne brødskiva smiler til meg. Noe vanskeligere er det imidlertid å forstå alle detaljer i alt folk mener å uttrykke når de blunker, geiper, smatter, kaster på hodet, beveger øyenbrynene og det ene med det andre. Særlig hvis det man lurer på er når tidspunktet kommer for å lene seg inn og kysse noen som man ikke allerede har denne typen forhold til (de gangene når dette er aktuelt). Alle vet at dette er en vanskelig vurderingssak. Konsekvensene av å gå for langt for tidlig er jo ofte at intet av alt man hadde sett for seg kommer til å skje. Finnes det er eget ansiktsuttrykk som sier “du kan godt kysse meg nå”? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror mange prøver å liksom gi noen hint noen ganger men at sånne opplegg ofte havner i kålåkeren. Det beste er sannsynligvis å bare si ifra.
Det jeg skal frem til her er naturligvis såkalt “inviterende ansiktsuttrykk” – eller vi kan kalle dem flørtende om vi ønsker det – og hvordan de blir brukt – eller misbrukt – innenfor reklame, markedsføring og andre sammenhenger hvor man “presenterer fjes” mot omverdenen. Særlig hvis man for eksempel er musiker eller skuespiller og skal avbildes på plateomslag eller filmplakater på en måte som “tiltrekker positiv interesse” for det produktet man selger. Kyssefjes er slik sett en form for grimase som bare unntaksvis betyr at man faktisk skal lene seg inn for å kysse vedkommende. Det er bare en av utallige enkeltfaktorer som skaper den konstante bakgrunnsstøyen av kognitiv dissonans som vi alle er nødt til å leve med i disse tider. Et annet eksempel kan være det å kle seg som noen slags dramatisk karakter fra pornografiens mystiske fantasiunivers og så siden klage over at man får uønsker seksuell oppmerksomhet fra tilfeldig forbipasserende på gata og ellers. Herregud. Hva er det folk forventer? Husk at pareidoli er ikke nødvendigvis bare er fjas og moro. Særlig for unge kvinner er det mulig å havne i alle slags problemer hvis de ikke passer ganske nøye på hva slags “signaler” de gir fra seg — i forhold til hvor evneveike unge menn (men også mange av de godt voksne) typisk er i forhold til tolkning av enhver kommunikasjonsform som ikke er fette åpenbar. En ting er hva man ser. Noe annet er hva man ønsker å se. Riktignok gjelder det ikke flertallet, men det finnes faktisk mannfolk som er så kørka at de tror det betyr at hun vil ligge med dem dersom en kvinne smiler til dem, for eksempel fordi blikket deres møtes tilfeldig eller noe sånt. Siden blir man fader ikke kvitt den amorøse kødden før man avviser dem på bryskt og uvennlig vis — som da selvsagt “bekrefter” overfor denne vedkommende at kvinner er “vanskelige”, umulige å forstå, og så videre.
