Greia med meg er at jeg skriver fordi jeg liker å skrive. Noe mer er det ikke. Jeg har ingen agenda, kanskje bortsett fra å oppfordre alle til å “tenke mer” uansett hvor mye de tenkte i utgangspunktet, eller kanskje “tenke bedre” blir mer korrekt å si. De som eventuelt ikke liker denne bloggen – sikkert flertallet av alle mennesker – vil finne det mulig å rett og slett bare la være å lese den. Jeg praktiserer selv den samme metoden i forhold til slikt som jeg ikke opplever som interessant og jeg er jo verken bedre eller smartere enn noen andre. Derfor burde det fungere fint for dem også. Hvor vanskelig kan det være å ikke gjøre noe som ingen allikevel tvinger deg til? Det er kanskje her vi bør snakke om psykiatriske tvangsforstyrrelser. Si for eksempel hvis man befinner seg i en slik sinnstilstand at man bare må folge med på – og engste seg over – situasjonen i Gaza og alt det underlige folk sier om disse tingene. La oss ta Julia Hartley Brewer som er en britisk programleder og som nylig “tenkte høyt” (som sjelden er en smart ting å gjøre) om at etnisk rensking kanskje ikke er det verste som kan skje. Det har jo fungert fint mange steder, tenker Julia høyt. Siden uttaler hun at dersom Libanon, Iran og alle disse landene er så bekymret for palestinernes ve og vel så kan jo de ta imot dem, for Israel ønsker ikke at Gaza skal ligge der som noe annet slags åpent sår og Israel er en moderne og demokratisk stat som bør være et eksempel for alle i regionen, ikke den alle hater på grunn av noen terroristers ondsinnede propaganda.
Julia vet sikkert ikke at dette var et argument selveste Adolf Hitler brukte gjentatte ganger i forhold til jødene. Vi vil ikke ha dem i Tyskland sa Hitler, men det virker ikke som om noen andre vil ha dem heller. Jødiske flyktninger fra Tyskland og omegn på den tiden ble jo typisk nektet adgang i USA, Storbritannia og andre land som i disse dager har høy kølleføring i forhold til “palestinerproblemet”. Ble ikke familien til Anne Frank sendt tilbake til Europa da de forsøkte å emigrere til Amerika? Jeg tror det (men ikke siter meg på det). Slik dette bildet fremsto i etterkant av Den andre verdenskrig er det vanskelig å klandre jødene for at de ville ha sin egen stat, selv om mye stygt skjedde i løpet av den jødiske statens etableringsfase og mye stygt pågår den dag i dag. De er jo mennesker — og vi mennesker er universete styggeste dyr. Sånn er det og det må vi bare leve med. Den som forventer gode ting fra mennesker risikerer å ende som en bitter og skuffet person. Det kan selvsagt hende at de har flaks og i hovedsak møter “ærbare individer” som ikke utnytter tilliten og naiviteten deres, men dette er ikke det mest sannsynlige. Det folk typisk gjør er å gyve på og ta for seg av alt de kan slippe ustraffet unna med, tilsynelatende blottet for skamvett. Eller har du kanskje en annen erfaring fra livet? I så fall har du vært heldig.
Jeg skal nå nevne en personlig livserfaring som jeg finner “ganske ironisk”. Jeg opplever meg selv som politisk venstreorientert, men på et delvis marxistisk og delvis freudiansk grunnlag – hvilket vel er skolebokdefinisjonen av “kulturmarxisme” – mens jeg prøver ikke engang å etterleve det jeg oppfatter som fjollete skjønnhetsidealer blant de vestreorienterte. Er det bare meg, eller har også andre lagt merke til at “venstrepolitikk” handler mindre om økonomiske samfunnsforhold i disse dager, og mer om å “se bra ut” i forhold til hva de sier og hvordan de presenterer seg på sosiale media? Og jeg har ennå ikke kommet til det virkelig ironiske som er at “høyresiden” ville omtrent ha betalt alle sparepengene sine for å få meg med på deres side, som imidlertid aldri kommer til å skje. Jeg er ikke sånn. Riktignok vet jeg at jeg er ikke et hår bedre enn en hvilken som helst annen priviligert, hvit hetero-mann som ikke behøver å “frykte” mye i denne verden, så jeg gir meg ikke ut for å være “de svartes spesielle venn” eller noe slikt. Jeg prøver ikke å forstå andres problemer, jeg prøver å jobbe for et samfunn som praktiserer sunnere sosialøkonomiske prinsipper i forhold til “likestilling” og det ene med det andre. I mellomtiden er jeg jo en fæl drittsekk i forhold til å si sånne ting som ingen ønsker å høre, men dette er egentlig mitt eneste gode argument for “hvorfor jeg er”: Jeg jobber med min egen bevissthet og dens rekkevidde. Mer kan jeg ikke gjøre. Jeg kan jo ikke bli noe jeg ikke allerede er — saken handler om å utvikle mine såkalt gode sider – i den grad de eksisterer – innenfor de sosiale rammebetingelsene som foreligger: Verden er som den er, ikke slik som jeg skulle ønske at den var. Jeg vet ikke engang om “mine idèer” er smartere enn hvem som helst annens, jeg vet bare at jeg opplever det som støtende at det finnes grove økonomiske ulikheter i et samfunn som har makt og råd til å etablere et helt annet politisk program. Men intet av dette er “min feil” så jeg har ingen planer å be noen om tilgivelse fordi jeg er meg eller tillatelse til å praktisere min egen individualitet, og det synes jeg ikke at noen andre bør gjøre heller.
