Er du kinofil? Man kan spotte sånt i folk på at de snakker mer om regissører de liker enn skuespillere. De synes kanskje det er interessant at stjerner sånn og slik spiller i en film, men det er regissørens navn som tiltrekker dem. Særlig når det gjelder gamle ting. Jeg mener, vi snakker jo om Akira Kurosawa-filmer, men ikke så mye om Toshihiro Mifune-filmer (selv om det noen ganger betyr det samme). Uansett, poenget er at når en kinofil person ser overskrifter som min her og nå, så vet de at de kommer ikke til å være enig. Det beste de håper på er ti akseptable filmer blant sikkert mange hundre som man måtte ha listet opp for å gi et ærlig svar. Selv kan jeg sikkert oppgi navn på “de ti beste filmene jeg vet” men da må jeg ta det forbehold at svaret mitt nå i dag sannsynligvis vil være et annet om tre måneder.
Når det er sagt så er hensikten min her og nå å peke på “ti filmer som alle bør se”, men også her er det et forbehold: Det er jo bare min mening om saken. Andre – for ikke å si alle andre – vil sikkert mene noe annet. Smaksspørsmål er jo aldri lett å danne enighet rundt — og hvem fanden gidder å forholde seg til en teknisk definisjon av hva som er en bra film? Vi går jo og ser film på grunn av den litt udefinerbare “filmopplevelsen”, som sannsynligvis bør sorteres under det litt utskjelte begrepet kos. Eller i det minste nytelse på et rent personlig grunnlag. Selv nyter jeg for eksempel filmer som den foran nevnte Kurosawas Ikuru eller Yojimbo. De er estetiske mesterverk som også forteller en gripende historie. Jeg stiller meg på parti med de som sier at en kinofil person vil alltid ende opp med å se alle Kurosawa-filmene, eller i det minste ønske det. Hva eksakt er det som gjør en film til et mesterverk? Det er vanskelig å definere på noen nøyaktig måte så det alle ender med å svare er “regissørarbeidet”. Fra start til slutt, og med alt som kommer imellom.
- Touchez pas au grisbi. (“Ikke rør byttet”) Jaques Becker, Frankrike, 1954. En “hardkokt” film noir om svik blant kjeltringer. Criterion og diverse andre selskaper som gir ut klassikere har den i katalogen sin. Kan man fransk er det en no brainer men hvis ikke må man finne et tekstespråk man forstår. Min utgave er tekstet på engelsk. Jeg vet ikke om den foreligger med norsk tekst, men jeg gjetter ja.
- L’Armèe des ombres. (“Skyggehæren”) Jean-Pierre Melville, Frankrike, 1969. Dramatisk og nådeløs film om andre verdenskrig og franske motstandsfolk. Melville presenterer hva man kaller et “usminket bilde” av realitetene i det som foregikk den gangen. Forøvrig gjelder det samme som ovenfor.
- Deus e o Diabo na Terra do Sol. (“Gud og djevel i solens land”) Glauber Rocha, Brasil, 1964. Av årsaker jeg ikke forstår bærer denne filmen (min utgave) engelsk tittel “Black God, White Devil” som man nesten mistenker folk for å ha kommet på bare for å appellere til de performativt antirasistiske typene som gjør seg til og later som om de er bedre mennesker enn de er. Jeg liker ikke sånt. Uansett, filmen er en slags allegorisk fabel som på overflaten handler om bondeopprør på 1940-tallet – med diverse religiøse overtoner – men vi bommer ikke helt hvis vi sier at den handler egentlig om den umenneskelige brutaliteten i selve landet Brasil.
- Fellini Satyricon. (Uoversettelig) Federico Fellini, Italia, 1969. Løslig basert på boka Satyricon av Petronius Arbiter, som befant seg ved hoffet til Romas keiser Nero. Dette er en temmelig surrealistisk fabel som jobber mer med å fange en slags “stemning” av antikkens Roma enn å gi noen korrekt historisk avbildning. Det er noen temmelig ukristelige greier, kan du si, som sikkert sjokkerer noen, men vi som liker film elsker sånt. Eller omvendt.
- The Wicker Man. (Uoversettelig) Robin Hardy, Storbritannia, 1973. OBS: Denne filmen ble nyutgitt i en amerikansk versjon fra 2006 som man bør unngå. Dette handler om et gammelt druidisk rituale som vi kjenner fra romerske forfattere, men ikke fra selve originalkilden, så man bør ha det i bakhodet. Ellers er det en “skrekkfilm” helt uten blod og sjokkeffekter, den tar deg på helt andre ting. Det er noe fremmedartet og grufullt med hele stemningen i filmen, og det ender da heller ikke bra, men noe mer skal jeg ikke røpe.
- Hrafninn flygur. (“Ravnen flyr”) Hrafn Gunnlaugsson, Island, 1984. Vi kan trygt fastslå at den som skrev manuset til denne filmen har lest de islandske ættesagaene. Den minner vagt om Kurosawa-filmen Yojimbo (som jeg nevnte ovenfor), noe mange har lagt merke til, men sannheten er vel snarere at det var Kurosawa som hentet inspirasjon fra Island enn omvendt, for dette er Njåls saga og et antall andre blandet sammen og resirkulert som en ganske tight “hevn-historie” som skapte memet thungur hnifur tyve år før noen visste hva memer var. Jeg sier ikke mer.
- Relatos salvajes. (“Ville fortellinger”) Damian Szifron, Argentina, 2014. Dette er bent frem sadistisk humor om folks toskeskap som bare baller på seg og blir verre og verre. Det går ganske hardt for seg til tider — men samtidig klarer man vel ikke annet enn å le av hvor kunstferdig idiotisk alt utspiller seg.
- Solyaris. (Uoversettelig) Andrej Tarkovskij, Sovejetunionen, 1972. OBS. Denne filmen ble nyutgitt i en amerikansk versjon fra 2002 som man bør unngå. Debatten pågår den dag i dag om det er Solaris (standard norsk og engelsk tittel) eller 2001: A Space Odyssey (Stanley Kubrick, 1968) som er “verdens beste science fiction-film”, men jeg vil ikke velge. Når jeg likevel fremhever Solaris så er det mest på grunn av filmens drømmeaktige kvaliteter, mens 2001 er mer “psykologisk” vinklet. Uansett bør folk både se Tarkovskij-filmen og lese boka av Stanislaw Lem.
- Touch of Evil. (Vanskelig oversettbar dobbeltbetydning, betyr både “berøring” og “personlighetstrekk”) Orson Welles, USA, 1958. Noir-filmen over alle films noir hvor “den onde sheriffen” verken før eller siden har vært ondere og alle driver med noe kriminelt. Dessuten spiller Marlene Dietrich en slags heks. Jeg sier ikke mer.
- Black Narcissus. (Det er en blomst) Michael Powell & Emeric Pressburger, Storbritannia, 1947. Storslagent drama om de siste dagene av britisk kolonitid i India, mens det foregår “noe mystisk” i et nonnekloster langt borte et sted i Himalata-fjellene. Hva skal man si? Erotisk-psykologisk thriller? Med svimlende utsikt.
Som sagt, dette er bare noen anbefalinger. Ta det som du vil.
Vi avslutter med tysk tekno, hvor de bruker klipp fra filmen Le Samourai (Jean-Pierre Melville, 1967).
