Mye vil ha mer og Kari vil ha Per

Dyplæring er en læreprosess som brukes innenfor maskinlæring, og som går ut på å «trene opp» såkalte «dype kunstige nevrale nettverk». Dette er en sentral metode innen maskinlæring – hvor det er et prinsipp at datamaskiner skal tilegne seg kunnskap (lære) om noe den ikke vet eller kan fra før.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Vi kunne naturligvis sagt at vi bruker dyplæring til å trene opp mennesker også, men vi liker ikke å snakke om disse tingene. Det er ikke komfortabelt. En slik dyp lærdom kan for eksempel være hvordan det offentlige er vår uvenn fordi det nekter oss å gjøre ting vi har lyst til, mens det private er vår venn fordi det bringer oss ting vi har lyst på. Vi kan snakke om disse tingene på mange vis, men dette prinsippet er en “dyp” plattform for delt realitetsopplevelse som vi tar for gitt. Byråkrati er det onde. Privat initiativ er det gode. Man “tenker” ikke slik i noen bevisst forstand, men dette er det fundamentet som mer avansert billeddannelse hviler på.

Livssyn, livsanskuelse, mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening. Betegnelsen brukes noen ganger synonymt med moral. Begrepet brukes også om trossamfunn.

(Store norske leksikon)

Fenomenet tro sitter ofte ganske dypt hos folk. Det er ikke nødvendigvis faktabasert, men det er alltid basert i “forventninger”. Vi tror at A vil medføre B, som igjen vil medføre C, og så videre, i en relativt ryddig algoritmisk sekvens, fordi dette er hva vi forventer. Det er hva vi har lært der nede i dypet. Dovenskapen vil få sin straff. Hver gang noen sier noe som resonnerer dypt inne i oss slik at det fremstår som “sannhet” så er det fordi utsagnet trigger dyplæringen vi har fått på det ene eller det andre viset. Dette er ikke “virkeligheten” i noen meningsfull forstand, men det er det vi har blitt trent opp til å tro på. Det er ekstremt vanskelig – men ikke umulig – å bryte dette “indre glasstaket” av dyplæring som ofte regulerer hva vi tror er mulig og umulig i dette livet. Folk gjør det forsåvidt hele tiden, vi hører jo diverse historier om de som har utrettet store ting i forhold til å bryte egne grenser og finne ukjent potensiale i seg selv, men de fleste går for det kjente, trygge og sikre; selv om det eventuelt er et selvdestruktivt mønster over langen. Det føles alltid bedre å følge programmet enn å riffe rundt i et psykologisk hackerland hvor man selv skriver koden for “realitetsopplevelsen”. Det sistnevnte er jo veldig risikabelt. Folk mister noen ganger vettet når de begynne å tukle med elementene i sin egen dyplæring. Det vi kaller “faste holdepunkter i tilværelsen” er ikke noe man uten videre kan oppgi på ustraffet vis, ihvertfall ikke uten at man har noe som er like “heavy” å erstatte dem med.

Vi vet allerede at den verden vi observerer med sansene ikke er den “virkelige” verden — det er bare et lite utsnitt fra den kategorien av informasjon som er biologisk nyttig for oss (og som i tillegg er ytterligere customisert av vår individuelle dyplæring), hvilket utlagt betyr at informasjonen forsåvidt er korrekt, den er bare veldig avgrenset. Det er – mildt sagt – mye vi ikke ser, hovedsaklig fordi det ikke er relevant for oss som materielle skapninger med visse livsbehov (mens andre skapninger har helt andre behov og derfor opplever en helt annen verden enn oss). Virkeligheten opererer, som man sier i etterretningsmiljøene, på en “need to know basis”. Hjernen din har blitt trent – enten av deg selv eller av “noen andre” – til å presentere slik informasjon som du “etterspør” på bevisst eller ubevisst måte. Det folk pleier å si er at “man ser det man ønsker å se”, men de er ikke alltid klar over hvor mye rett de har i dette. Vi snakker om fysiologiske mekanismer som delvis overlapper med den individuelle psykologien (men bare delvis). Folk kan bokstavelig talt trenes opp til å se en helt annen verden. Det er ikke noe magisk eller mystisk med dette, det er bare biologi. Vi har visse evner og egenskaper, selv om vi ikke bruker dem, deriblant en noen ganger ganske vill fantasi som det generelt sett lønner seg å fange inn og disiplinere. Det er ganske vanlig å oppleve mange små øyeblikk, som regel flere ganger om dagen, når hele virkelighetsbildet liksom flimrer litt, eller stiller seg på skrå, kommer i ulage, det ene med det andre, poenget er at “hjernen spiller oss et puss” ved å foreslå en verdensforklaring som er helt koko. Teknisk sett kaller vi det hallusinasjon når man ser noe som ikke er der, og illusjon når man ser en ting som en annen ting. Det kan ofte være vanskelig å skille det ene fra det andre. La oss si det finnes “glidende overganger”. Dessuten er det et problem at bevisstheten og underbevisstheten bruker forskjellige kodespråk. La oss si – dog bare som en vag metafor – at den ene bruker Microsoft og den andre bruker Apple. De kan kommunisere med hverandre (og gjør det hele tiden), men det er veldig vanskelig å styre denne prosessen. Poenget er uansett at det er sånn underbevisstheten varsler oss om noe. Den sender et “bilde” som ikke stemmer med resten av bildet, så å si. Det var en litt pussig ting. Vi får beskjeden men det er ikke sikkert at vi forstår den, derfor vil den ofte komme flere ganger.

Det er ganske vanlig å tukle med underbevisstheten. Ganske grovt sett kan vi si at det er dette religioner gjør for (eller mot) folk. Det finnes en sone av uro langs kanten av det våkne selvet og “den man er mens man erfarer drømmesøvnen” som ofte er hvor folk oppbevarer angsten sin. Diverse “troll i eske” spretter opp til stadighet i denne skumringssonen av sinnet. Hvor skvetten man er av natur har mye å si for hva slags utbytte man synes man får av den religiøse fordypningen. Vi har alle sikkert møtt den typen praktisk fæling som ikke lar seg skremme eller forstyrre av noe og som bare fnyser, spytter og erklærer at religion er noe nevrotisk kjerringfjas. De tar ikke feil — men de har ikke rett heller. At noe ikke er relevant for deg betyr ikke at det er irrelevant for alle andre. Etter min mening er det av rent pragmatiske hensyn bedre om folk fordyper seg i en religion som gir dem slike “svar” som de synes at de behøver enn at de virrer rundt i en tilværelse uten mål og mening hvor den eneste følelse som virker logisk er vrede. (Og/eller depresjon.) Det er jo slik at alle kan føle at det finnes “noe mer” enn det hverdagslige menneskelivet, men de vet ikke engang hvor de skal begynne å utrede hva denne følelsen betyr, så de slår det fra seg som “nerver” og fortsetter med slike fornuftsoppgaver som de har på listen sin. Denne jobben må gjøres før vinteren kommer. Det er ingen mangel på eventyr, sagn og fortellinger om “sjelens fantasireise til en annen verden” hvor man møter et utvalg karakterer, blir vist og forklart ting, det ene med det andre, til slutt vender man tilbake dit hvor man kom fra, etter måten klokere enn man var før. Mennesker har diktet opp verdensforklaringer like lenge som vi har eksistert som egen art. (Det er imidlertid variabelt hva man anerkjenner som medlemmer av vår art, selv inkluderer jeg alt fra siden omtrent to millioner år, altså homo erectus og hele pakka, men det vanligste er å anerkjenne bare “moderne homo sapiens”, det vil si fra og med omtrent førti tusen år siden.) Det er i prinsippet ikke noen forskjell mellom det å dikte opp historier om Seinfeld, George og Elaine og more seg over alle forviklingene de havner oppi mens man samtidig reflekterer litt over “moralen i fortellingen” – i Seinfelds tilfelle ofte hva man gjør og ikke gjør i diverse sosiale situasjoner – og det å dikte opp historier om Odin og Tor som vandrer på jorda og opplever ting. Poenget er uansett å lytte til historiene og trekke slik lærdom ut av dem som man synes man behøver, noe som har en tendens til å variere ettersom man passerer gjennom forskjellige stadier av livet.