Samuel Longhorne Clemens (1835-1910) er best kjent under sitt forfatternavn Mark Twain. Han kom opp med ganske mange kortfattede vittigheter i løpet av karrièren sin – ryktene om min død er betydelig overdrevne – og blir stadig sitert både her og der på grunn av sine skarpe observasjoner. Det var Mark Twain som ga rådet “skriv om det du kjenner” til de som lurte på hva slags innfallsvinkel man bør velge til et forfatterskap. Imidlertid brukte han også dette prinsippet som analytisk metode i forhold til bokverk og produksjoner hvor forfatterens identitet er ukjent eller omstridt; forfattere vil skrive om det de kjenner. Hva annet skal de vel skrive om? Det går naturligvis an å dikte opp en fullstendig fantasiverden og befolke den med gud-vet-hva, men det enkleste er å beskrive ting man selv har sett og følelser man selv har erfart. Dette gir en helt annen form for flyt som en godt utdannet leser raskt vil oppdage hvis den er der (eller ikke).
En annen skikkelse fra litteraturen som Mark Twain hadde visse problemer med var William Shakespeare. Det var “det vanlige”, nærmere bestemt det såkalte identitetsspørsmålet. Hvem var William Shakespeare? På èn måte er dette noe alle vet. På en annen måte er det noe ingen vet. De lærde strides. Mildt sagt. På den ene siden har vi “den offisielle historien” om mannen fra Stratford. På den andre siden står et knippe mer eller mindre velformulerte alternative teorier om hva som er hva, blant annet den historien jeg selv foretrekker, nemlig den om Edward DeVere, 17. jarl av Oxford. Det finnes flere forslag, men jeg bryr meg ikke om dem. De spesielt interesserte vil finne mer enn nok guggel om dette på nettet til å holde seg underholdt hvor lenge som helst. Tro meg. Det finnes mye. Naturligvis også mye vås, men dette med identitetsspørsmålet har vært blodig alvor helt siden mannen fra Stratford – som ingen benekter eksistensen av – ble gravlagt.
Når det gjelder produktet William Shakespeare så kan man forsiktig si at det pengebeløpet som hvert år genereres bare av turistnæringen til Stratford og Shakespeare-musèet er “betydelig”. Hvis vi legger Henrik Ibsen sammen med Edvard Munch og vikingene har vi et omtrentlig bilde av interessen for Shakespeare, blant tildels veldig kjøpesterke kulturmennesker. Alle vet at stratfordianerne hater oxfordianerne, samt selvsagt også alle andre ikke-stratfordianere, men særlig oxfordianerne, for de har den beste saken. Problemet med denne greia er at man skal ikke grave lenge i materialet før man skjønner at det er noe som ikke stemmer her. Etterpå går det ikke an å glemme det man har sett, slik er det med den saken, ihvertfall fra et rent fornuftsperspektiv. Problemet er ikke at det finnes noen “konspirasjon” i den forstand, bare så mange som har så mye penger og andre interesser investert i Stratford-historien at de ikke vil høre noe annet. Den historien de allerede har fungerer godt nok for dem, uansett hvor legitime argumenter oxfordianerne reiser. Og sånn går dagene.
