Referansepunkt for begrepet “sannhet”.
De fleste som søker sannheten om ting går feil før de angang har kommet seg ut av startgropa. Feilen består i mangel på selvkritikk. Hva får deg til å tro at du er i stand til å forstå, kjenne eller være en del av “sannheten”? Etter min mening må vi starte med å kartlegge hva som motiverer deg. Hvorfor ønsker du dette? Når begynte du å tenke slik? Hvilke kriterier for “sannhet” opererer du med?
Alle kan (og bør) bli bedre informert — uten egentlig å sette noen horisont akkurat her, jeg mener i generell forstand, at man venner seg til å dobbeltsjekke ting, tenke èn gang til, utforske informasjonskildens motiver, og resten av menasjeriet som kjennetegner kritisk tenkning. Det er bra redskap å ha med seg. Problemet man står overfor er tofoldig. For det første har vi onde aktører som lyver med vilje fordi de har noen slags plan som sannsynligvis handler om å separere deg fra pengene dine, for det andre har vi troskyldige individer som sprer dårlig informasjon fordi de er dumme og ikke vet bedre. Begge deler er problematiske, men av forskjellige årsaker.
De som har oppdratt barn har lagt merke til at barnets fantasi kan gjøre noen ganske forbløffende kvantesprang noen ganger, med ganske komiske resultater. Dette kan vi si er et av de få frynsegodene småbarnsforeldre har. De får mange mystiske opplysninger fra barnemunn. Imidlertid er ikke fantasien en egenskap som “forsvinner” — den blir bare temperert av standardkrav for informasjonsbehandling som tilkommer etterhvert som man vokser til. Man lærer, som de sier, å “snakke sant”. Du skal ikke tro, du skal vite. Og hva skjer med det tidligere så aktive fantasilivet? Det blir rolig liggende der som “kosmisk bakgrunnsstøy” til den travle bevisstheten, med alle sine spørsmål, og fremkommer bare som drømmesøvn, eller den typen “bilder i hodet” som oppstår når man bare lar tankene vandre fritt i ellers rolige omgivelser. De dypeste delene av personligheten er jo de man etablerte som barn, før man hadde noe språk.
Et vanlig problem i menneskelivet er når man “ønsker å tro” noe — la oss for eksempel si at noen er forelsket i deg. Sånt kan utarte ganske kraftig, alt ettersom hvor sterkt man ønsker å tro det. Vi hører historier om stalking begått av amorøse individer som nekter å innse at dette ikke er gjensidige følelser. Farlige situasjoner har oppstått, foruten selvsagt at hele opplegget er veldig ubehagelig for de som utsettes for slikt. Vi skal ikke engang nevne alle komplikasjonene som kan komme i kjølvannet av et samlivsbrudd. Realitetssansen er ikke alltid like godt utviklet hos folk som viljen til å tro. Hva er det som skjer når folk blir “barnslige” i atferden sin? Å nekte å godta at virkeligheten ikke er slik du ønsker at den skal være kan vanskelig karakteriseres som annet enn barnslig, med mindre vi har en situasjon som er “psykiatrisk” av natur. Vi kan fritt bestemme hva vi skal “mene” om ting, men vi er ikke fri til å selv velge hva som er fakta og hvordan virkeligheten virker.
Hvor kommer idèene fra? Dette spørsmålet – som forblir ubesvart – må vel være det eldste av alle “klassiske” filosofiske spørsmål. Mange tenker på menneskesinnet som et “databehandlingsorgan” som er digitalt i vendinga, men jeg tenker på det som en analog billedgenerator, som noen ganger skifter ham og blir til en støysender. Folk har mange mystiske “tanker” som noen ganger til forveksling kan ligne på småbarnas fabulerende mentalakrobatikk. Jeg hadde egentlig tenkt å bevege meg i retning av vitenskapsteori – eller teori om teori hvis du vil – med dette skrivestykket, men jeg gidder ikke. Klokka går og jeg har andre ting å gjøre. Slikt å gjøre, slikt å føre. Det har dæven døtte meg kommet snø i natt. Det er nødvendig å måke. Jippi, liksom. Sånn er vinteren.
