Jeg har veldig liten tålmodighet med mennesker. Du får typisk fem sekunder på å forklare deg — og hvis du ikke har kommet opp med noe interessant innen fristen er ute er du ferdig. Værsågod neste. Dette skjer ikke bare èn gang, dette skjer hver dag, hele tiden. Sånn er livet for de som befinner seg i “min krets”. Imidlertid var det ikke jeg som giorde dem slik, de var allerede sånn. Jeg også (jeg lever under de samme kravene). Det er noe mentalt. Enten har du det eller så bør du gå og finne deg noen andre venner. Dette er ikke for deg.
Nærmere bestemt, hvis du ikke virkelig føler – fra beinmargen og hele veien ut – at du er en skapning som skal dø, vil vi sannsynligvis ikke kunne kommunisere særlig godt. Jeg trives dårlig sammen med de udødelige Det er noe med prioriteringer. Hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Hvis jeg må forklare dette kommer du ikke til å forstå poenget. Bare de som vet at de skal dø forstår hva jeg mener. Det gir hele livet en helt annen form for vemodig sanselighet. Mer tekstur. Penere farger. Sånne ting.
Som regel gidder jeg ikke å forklare noe. Les Carl Jungs psykologi, siden snakker vi. Det er ikke mitt problem om du er idiot — og uansett hva det var som gjorde deg slik så var det ikke meg. Uansett hva slags tragisk dustehistorie du kommer med så vil jeg sannsynligvis bare legge hodet på skakke og fnise. Dette er fremmedlegionen. Jeg bryr meg ikke om hvor du kommer fra. Navnet ditt betyr ingenting. Kan du gjøre jobben? Det er alt som betyr noe. I dette rommet er det ingen som er noen.
