Hva slags forhold folk har til seg selv preger hva slags forhold de har til andre. På seg selv kjenner man andre. De som er kjipe og sadistiske mot andre har ofte også et problematisk forhold til seg selv. De som har et avslappet forhold til egne feil og svakheter er også mer tolerante overfor andres. Dette er ikke astrofysikk, det er elementær psykologi. Det er ikke vanskelig å forstå. Alt som finnes i personligheten har ved et tidspunkt havnet der av noen slags årsak, ofte hinsides individets egenkontroll, kanskje til og med hinsides bevisstheten deres. Et vanlig terapiopplegg handler om å kartlegge disse tingene og bringe en strukturert orden inn i hva pasienten selv opplever som kaotisk.
Når vi snakker om terapi ser vi for oss en prosess som handler om å avvikle det uønskede og bevege seg i retning av det ønskelige. Man går fra tilstanden syk til tilstanden frisk, via et behandligsopplegg som tjener dette formålet. Eller sagt på en annen måte, terapi er “noe man gjør”, det er ikke noe som bare skjer av seg selv. Behandling er et verb. Imidlertid er alle helsespørsmål notorisk vage, særlig de mentale. Hva er det man prøver å oppnå? “Helseproblemer” er et ord som ikke egentlig sier noe som helst. Hele livet er jo et helseproblem. Det man typisk opererer med som sunnhetsmålestokk innenfor vår kulturkrets er om man fungerer — altså i hjemmet, på jobben, innenfor kretsen av familie og venner, og så videre. Hvis man ikke klarer seg på egen hånd er man per definisjon behandlingstrengende.
Jeg kjenner personlig et antall individer som er hva man kaller “sosialt vellykkede”, ihvertfall tilsynelatende. Problemet deres er imidlertid at de får angst av å være alene med seg selv. Opplegget deres handler om “høy aktivitet” med mange jern i ilden og liten tid til å tenke særlig dypt eller lenge gjennom “filosofiske spørsmål”, de er alltid på vei et eller annet sted, utrustet med en liste over ting de behøver å gjøre, og slik går dagene for dem. De forteller meg mer eller mindre rett ut at det verste de kan tenke seg er å bli “fanget” i en alenesituasjon uten ting å gjøre, si for eksempel om de ble arrestert og plassert i isolat (eller en hvilken som helst annen variasjon over dette temaet). Dette er etter min mening et veldig interessant fenomen. Innledningsvis tenkte jeg at de kanskje ikke egentlig liker seg selv. Det er lett å forstå hvorfor. De er overfladiske mennesker som skjuler sin eksistensielle tomhet bak en støvsky av “aktiviteter”. Det er opplagt at de vil bli svar skyldig hvis situasjonen fremkaller “selvransakelse” — men etter å ha tenkt gjennom saken èn gang til har jeg landet på en annen konklusjon. Jeg tror at de rett og slett ikke kjenner seg selv og at de er redde for hva de vil finne dersom de begynner å grave i sjelen.
Noen skrev noe her på blogg.no om den klassiske fjernsynsserien Twin Peaks — som gjorde et tildels dypt inntrykk på ganske mange, over hele verden, ikke minst på grunn av karakteren Bob, som var et av fjernsynsseriens mange geniale fortellergrep. Bob var jo Lelands alter ego, altså far til Laura Palmer, slik at det vi kan hale på land i andre enden av den surrealistiske fortellingen virker å være en tragisk historie om incestuøst seksuelt misbruk som etterhvert endte med drap, plassert i en større kontekst av klassisk småbyondskap. For å låne litt fra Twin Peaks: Jeg postulerer at folk er redde for å være alene fordi da kommer Bob. Altså det Carl Jung kalte skyggen, som er de deler av selvet som man ikke vil ha noe med å gjøre, så man transporterer disse egenskapene over på den ytre verden gjennom projeksjon. Men som mange stadig påpeker – omatt og omattatt – det går ikke an å se noe “der ute” som ikke allerede befinner seg i vårt eget indre. Det er ikke de andre som er onde, det er du. Dette er hva Bob handler om. Leland Palmer hadde kompartementalisert skyggen sin så grundig at han opplevde den som en utvendig person, et slags overnaturlig fantom som stadig dukket opp for å plage ham og true hans ellers stabile identitet som respektabel besteborger i småbyen. Klassisk David Lynch sier “alle” som allerede var en fan av denne regissørens arbeid.
Vi lever i nyliberalismens storhetstid, hvor folk blir perverst rike på å drive med hva som essensielt sett bare er fjas og tull. Globalisering av økonomien har medført den såkalte “elefantgrafen” over hvem som har tjent mest (og minst) på dette. Det ser ut som en halvsirkel som buler oppover fra del laveste nullpunktet – fattige mennesker i allerede fattige land – via “ryggen” av elefanten som utgjøres av middelklassen i de voksende økonomiene – for eksempel “BRIK” landene — Brasil, Russland, India, Kina – som har profitert enormt på opplegget. Aldri har så mange blitt “løftet ut av fattigdom” som i løpet av de siste tyve årene. Men så kommer “snabelen” der hvor kurven dupper nedover mot bunnen igjen, før den stiger brått. Disse to siste bevegelsene representerer henholdsvis de lavtlønte klassene i det som allerede var rike land, og til sist de aller rikeste — slik at de største taperne i globaliseringsspillet er det som pleide å være arbeiderklassen i industrilandene, for jobbene deres har blitt eksportert til “land med lavere lønnskostnader” og de er ikke mentalt forberedte på det som er nødvendig for å hevde seg innenfor “den nye økonomien”, de vil at alt skal bli slik som det engang var, men det kommer jo ikke til å skje, slik at de står fast i en forbitret posisjon preget av følelser rundt hvordan noen slags konspirasjon har ødelagt livsgrunnlaget deres — de har selv ingen av alle de mulighetene for sikker jobb med bra lønn som tidligere generasjoner opplevde som normalt. Hvem har skylden for dette? Her kommer et antall agiterende nazibloggere straks på banen og peker på “innvandrerne” og andre syndebukker som høyrepolitikerne liker å skylde på, for det kan jo aldri være markedskapitalismen som er problemet. Og ihvertfall ikke dem selv. De er jo uten synd. De gjør så godt de kan.
