Bildet ovenfor er knipset den 12. april 1934, da Adolf Hitler var på cruise i Sognefjorden. Det var imidlertid ingen lysttur, poenget med reisen var å gjennomføre en serie møter og forhandlinger med toppledelsen i den tyske marinen. Det handlet om både kommandostrukturer og oppbygging på materiellsiden, men detaljene fra denne turen er dårlig kjent. Det hele er litt mystisk — men vi vet jo at disse typene var veldig raseorienterte og betraktet Norge som noe slags “åndelig hjemland”, en tanke som fortsatt svever rundt i det nazistiske tankeuniverset. Man får mye gratis i slike miljøer bare fordi man er norsk, siden “alle” tenker på Norge som et veldig hvitt land, noe vi har til felles med Irland. Noe annet vi har til felles er at bortimot en fjerdedel av befolkningen i begge land utvandret til Amerika i løpet av 1800-tallet. Ingen andre land har like stor prosentvis andel av utvandrere på den tiden da det å etablere seg i USA var noe man gjorde. På den annen side hadde ingen andre europèiske land like mye fattigdom og nød på den tiden som Irland og Norge. Helt frem til det begynte å boble i oljerikdommen var vi nærmest et U-land i økonomisk forstand. En netto råvareleverandør uten selvtendig kompetanse på teknologisiden.
Gjennom årenes løp har jeg lest noen bøker om nazismen generelt og personen Adolf Hitler spesielt. Som mange har påpekt, det kunne ha vært noen annen som tok føringen over den populistiske og radikale bevegelsen som oppsto i Tyskland etter Den første verdenskrig, men dette er bare et gyldig poeng i den grad det understreker at nazismen handlet ikke bare om Hitler, “noe lignenede” ville ha oppstått også uten ham, fordi dette var noe i tiden, det handlet om hva slags fremtid folk drømte om — og til en stor grad fortsatt gjør. Nå er det imidlertid slik at Adolf Hitler ble rikskansler – hans formelle tittel – i Tyskland den 30. januar 1933. En måned senere brant Riksdagen og nazistenes kampanje for å ta til seg all makt brukte denne hendelse for alt hva den var verdt, pluss enda litt til. Problemet den gangen var det samme som det er den dag i dag. Disse typene lekte ikke butikk. Imidlertid tok ikke folk dem på alvor før det var for sent. Også i Norge. Den senere ministerpresident ved Guds nåde Vidkun Quisling var generelt sett betraktet som en litt patetisk skikkelse før krigen kom. Han var forræder til fingerspissene. Han reiste til Tyskland og ba om deres støtte til å gjennomføre statskupp i Norge, men Hitler ville ikke det. Han ønsket et nøytralt og stabilt Norge, først og fremst fordi Tyskland hentet jernmalm fra Kiruna via Narvik og ønsket ro rundt dette, men så skjedde Altmark-affæren i Jøssingfjorden og dermed skiftet Hitler mening. Han bestemte seg for å ta Norge før britene gjorde det.
Det er vanlig – og slett ikke urimelig – å beskrive Hitler som en demonisk skikkelse. Jeg tror ikke folk typisk tenker på ham som “et vanlig menneske”. Det er noe mer. Noe annet. Var han gal? Livsstilen han hadde i Wien før han reiste til Tyskland og vervet seg til Den første verdenskrig lignet litt på det hovedpersonen i “Sult” av Knut Hamsun gikk gjennom, til og med slutten er en lignende idè. I noen år var den unge Hitler en sultende kunstnerspire som hadde problemer med å skrape sammen nok til å betale for mat og ly, intet med noen slags rimelig standard. Han var en fattig stakkar. Han ble ikke respektert, ikke engang lagt merke til. Men vi vet at han tilbrakte en god del tid på biblioteket, hvor han leste det som gikk for å være populærvitenskapelig litteratur på den tiden. Han hadde intellektuelle interesser og kunstneriske ambisjoner, men han lyktes ikke med noe av dette. Ingen muligheter åpnet seg for ham. Slik sett lignet han på gudene vet hvor mange “lidende unge kunstnere i storbyen” til alle tider (bortsett fra at han aldri rørte alkohol) helt frem til han dro i krigen. Det var da han skjønte hvor han hørte hjemme. Er det noe galt med deg hvis du ikke er redd når du er i krigen? Sannsynligvis. Du befinner deg jo i dødelig fare til enhver tid og sånt vil typisk slite på nervene hos normale folk. Men Hitler utviste visstnok eksemplarisk mot, om ikke direkte dødsforakt. Han fikk ihvertfall medalje for tapperhet. Og etter krigen ble han vervet av etterretningen for å holde et øye med “kommunister” og annet som rørte seg blant alle de tidligere soldatene og ellers i samfunnet.
Det går ikke an å si annet enn at Hitler var en helvetes dyktig politiker. Han gikk rett i strupen på folk med budskapet – i den grad det var noe slikt der – og appellerte uten skam eller blygsel til primalraseriet i folk. Altså det følelseskomplekset som når det organiserer seg spontant kan bli til for eksempel en lynsjegjeng eller en mobb som gjør skadeverk på eiendom, men som når man får den inn i marsjerende geledd blir en nærmest ustoppelig krigsmakt. Naziårene i Tyskland er et bemerkelsesverdig historisk avvik fra det normale i denne stormakten innenfor kultur og vitenskap. Folk ga rett og slett opp fornuften til fordel for et på alle måter vanvittig politisk prosjekt. Samtidig var det ikke akkurat noen mangel på folk som så hva som skjedde og sa ifra både høyt, tydelig og mange ganger, men det var jo fremgang i økonomien, gode tider for de ambisiøse og det ene med det andre, folk ønsker ikke typisk å lytte til en festbrems. Det var entusiastiske tider. Flagg og opptog, stor stas for hele befolkningen — vel, bortsett fra “de uønskede”. De smarte blant dem rømte landet, mens de mer urealistisk optimistiske prøvde å holde lav profil og vente på bedre tider, som imidlertid aldri kom. Det ble bare verre. Sett på lang avstand i tid og rom er det lett å se at hele naziprosjektet var suicidalt. Det kunne ikke ende på noen annen måte enn med fullstendig undergang. “Seier” er aldri noe aktuelt alternativ når du gjør virkeligheten til din fiende, da snakker vi bare om litt varians i graden av katastrofe. Men folk trodde på greia mens det sto på. Det gjør de ennå, mer eller mindre. Hva er nazisme? Det er når høyrefolk begår væpnet revolusjon. Og det ender alltid med at alle dør, som er hva som typisk skjer når man fornekter realitetene: Det går ikke an å styre mennesker med tvang. Man kan skremme dem for en stund, men snart venner de seg til dette også og da har man ikke noe mer å komme med. Revolusjonen spiser sine barn.
Det går an å spinne mye ull rundt definisjoner, men det gidder jeg jo ikke. Fascisme, nazisme, falangisme, peronisme — det er uansett “autoritær høyrepolitikk” vi snakker om. Nazi burde egentlig være et verb. Det er noe degenerativt som skjer med borgerklassen når de blir engstelige nok. La oss si hvis de for eksempel opplever “familiens stilling i samfunnet” som truet. Eller “retten til privat eiendom” og alt det andre som er typiske politiske kjepphester hos høyrepartier. Kommunisme var lenge et ord som skremte pisset ut av folk sånn sett. Det var imidlertid alminnelig enighet om at Sovjetunionen ikke egentlig hadde noe beundringsverdig å komme med, så dette var aldri noen realistisk trussel i Norge. Litt verre var det en stund med de som digget Kina, de var ganske ustabile, si for eksempel sånne som han Pål Steigan. Hva holder han på med nå for tiden mon tro? Sikkert noe trollete. Who cares. På den tiden jeg vokste opp var Kinakommunistene litt fryktet. De ble ikke regnet som helt i vater. Væpna revolusjon? Herregud. Nå i våre dager har vi imidlertid nazibloggere. De gjør alt de kan for å hisse opp folk. Hva kan vi skremme dem med? En av hjørnesteinene til naziene har alltid vært antimarxisme, ofte med et voldelig uttrykk. En annen hjørnestein er rasisme, tidligere i form av jødeskepsis, nå i form av islamkritikk. Det føles veldig sant! Ikke sant? Kombinasjonen av disse er “erstatningsteorien” (best formulert av Jean Renaud Camus) som kort fortalt handler om at “konspirasjonen” prøve å skifte ut den innfødte europèiske befolkninger – det vil si de hvite – med alskens svartinger som de særlig importerer fra muslimske land. Ikke særlig originalt, men det funker fortsatt på de som like å høre denslags historier. Vi andre kan bare riste på hodet. Hva skal man si?
Det neste hjørnet av nazismen er det heterofile monogamiet som institusjon. Seksuelle avvik tolereres ikke. Man får eventuelt klare seg uten og leve som enslig. De som tror noe annet har røyka sokkene sine. Det er ikke snakk om annet enn at den alliansen som er nødvendig å bygge for å vinne frem med autoritær høyrepolitikk er nødt til å inkludere “de ekstremkristne” — og de skal ikke ha noen slags homofili eller abort eller noe av denslags. De homofile som gruppe representerer ikke noe stemmetall som veier tyngre enn kristenfundamentalistenes tusener på tusener av hardbarkede moralister, derfor kan man ofre homsene for å vinne kristengunsten. Sånn er politikken. Sånn var det forresten forrige gang også. Ernst Röhm, sjefen for Sturm Abteilung (SA), som var Hitlers gatesoldater helt frem til han ble rikskansler, da ble de ikke bare overflødige men direkte brysomme, så han fikk de mye mer organiserte og disiplinerte Schutz Staffeln (SS) til å drepe alle lederne av SA og spre røkla for alle vinder — men altså, det poenget jeg skal frem til er at Röhm var homo, på en sånn der hårete mann med ridestøvler og pisk type måte. Det var faktisk påskuddet Hitler brukte til å ta dem med. Uansett, nazismen som bevegelse var mildt sagt på familiens side i den store kulturkampen. Uansett hva slags status som “gamle venner” de hadde så ble alle avvikere systematisk ryddet unna med alle midler. Ren rase, rent samfunn. Målet var alltid krystallklart. Metoden var ekstase og narkotika. Både Hitler selv og bortimot hele hæren gikk på Petrivin, det vi nå kaller metamfetamin, men den gangen var navnet Stukapiller. De holdt deg gående — og dette er hele hemmeligheten bak det umenneskelige tempoet tyskerne hadde med sin blitzkrieg type fremrykning. De sov jo ikke på ukesvis.
Hvordan kan man jobbe for nazistene nå i dag? Vel, man kan for eksempel jobbe med propaganda. Fiendebilder og slike ting. Antivitenskap. Det finnes mye å ta tak i. Poenget er å hisse opp folk og få dem til å stemme på høyrepartiene, helst de ekstreme. Det er alt. Dette er hele planen. Short and sweet. Det beste våpenet de har er “innvandrere” — som naturligvis er en meningsløs kategori, men det er det man må si hvis man ikke har lyst til å si svartinger, og det kan man jo ikke gjøre. Borgernorge har sine grenser. Men alle forstår hva som blir sagt. Så langt har det ikke vært noe særlig klima for å gå til angrep på “LHBT-personer” (eller hele “bevegelsen” som sådan) i Norge, men vi ser at dette er etablert praksis blant høyrebevegelsene i andre land, særlig i USA (som mange norske nazibloggere åpenbart henter mange ord og uttrykk fra, i tildels klein oversettelse). Det lukter litt svovel av Kristelig Folkeparti noen ganger, men de norske høyrepartiene har valgt å holde hva vi må kalle en sosialliberalistisk linje. Så langt. Så får vi se hva slags politisk hestehandling som blir nødvendig senere. Men det er liten grunn til å være optimistisk — den nyliberalistiske politikken er ikke bra for andre enn en håndfull rike mennesker og tjenerkorpset deres, men dette er en ideologi som ser fin ut på papiret — ikke minst fordi det er en salgbar form for pragmatisk antimarxisme, hvilket er et viktigere poeng både for ideologene og de nyttige idiotene deres enn om det er en økonomisk politikk som faktisk er bra for dem selv. La oss slippe markedskreftene løs! Hvor galt kan det gå?
