For å bruke noe trenger man kompetanse, men for å forstå hvordan noe virker trenger man forstand. Jeg “forstår” i grove trekk hvordan en bil virker og kan kjøre den bra nok, men jeg vil ikke karakterisere meg selv som kompetent i forhold til diagnose og reparasjon av tekniske problemer i motoren eller det elektriske anlegget. Det samme gjelder til en viss grad min egen kropp. Som alle andre befinner jeg meg selvsagt i en fremskutt posisjon i forhold til å observere min egen allmentilstand, slik at jeg kan svare på legens spørsmål og så videre, men dette betyr jo ikke at jeg har medisinsk sakkunnskap. Alt jeg kan si noe om er hvordan jeg “føler meg” — som ikke nødvendigvis er relevant informasjon for legens rolle i bildet, ihvertfall ikke i noen veldig detaljert grad. Jeg er til enhver tid og i enhver sammenheng mest interessant for meg selv. Fra legens synsvinkel er pasientens “personlighet” enten normal/nøytral eller problematisk. En medisinsk undersøkelse er jo strengt tatt ingen sosial situasjon, selv om det er minst to mennesker tilstede når det skjer. Legen er interessert i kroppen min på samme måte som mekanikeren er interessert i bilen min. Dette er jobben deres. Min egen interesse er en helt annen form for interesse.
For de veldig spesielt interesserte kan det nevnes at jeg ser “systemisk paritet” mellom Platons syn på idèene og Bohm-Broglies tolkning av kvantemekaniske fenomener gjennom “pilotbølger”. For alle andre sier jeg bare at det virker som om universet har visse “holografiske” tendenser i manifestasjonene sine, basert i hva vi kan observere både i stor og liten skala, både i materiell og mental forstand. Dette gir mening basert i selve hjernens struktur, som ligner hypertekst i den forstand at man kan “klikke på et ikon” så vil et nytt bilde åpne seg, man kan fritt “zoome” ut eller inn av strukturelle noder i bevisstheten — men vi kaller det tvangstanker når det virker som om man ikke styrer sine egne mentale prosesser med sin egen vilje, det er “noe” som “fremtvinger” spesielle assosiasjonsrekker, som igjen trigger følelser som kan bli hvor sterke som helst, og vi kaller det psykose når man lider under dette mentale komplekset over tid. Psykiateren Karl Pribram har gjort et stort nybrottsarbeid i forhold til menneskehjernens holografiske egenskaper, men forskningen hans ligger tett opptil metafysikken på det samme vis som Ukraina ligger tett opptil Russland. Det er noen ganger et vanskelig naboforhold å ha, men det er det man har. Mennesker har jo en enorm villmark i sitt indre – det vi kaller underbevisstheten – som er dårlig utforsket, mangelfullt forstått og ikke kartlagt i noen særlig annen grad enn at noen har skrevet “her finnes monstere” på det blanke arket. Det å studere metafysikk handler etter min mening mest om å studere de enkelte metafysikernes forhold til sin egen underbevissthet og er slik sett ikke uinteressant men det er heller ikke universielt gyldig, uansett hvor sensasjonelt det de har funnet måtte være. Platons syn på idèene sier noe om Platon, men lite om idèene. Mennesket er en absurd skapning. Vi er på den ene hånden biologiske skapninger som lever i en materiell virkelighet, med alt hva dette innebærer, men samtidig er vi på den andre hånden “mentale strukturer” som lever i en drøm.
Når en assosierer noe, kobler en det sammen og det blir en ny helhet. Når en dissosierer, frakobler en seg fra følelser, fra kroppen og fra tankene. Konsekvensene av dissosiering over tid kan bli amnesi; en opplevelse av identitetsforvirring og identitetsveksling. Amnesi innebærer en fremtredende glemsel for ulike hendelser i nåtid og fortid: opplevelse av hull i hukommelsen en ikke vet en har. Det er heller ikke uvanlig å oppleve andre dissosiative symptomer som en følelse av uvirkelighet, at omgivelsene virker ukjente og en forstyrrelse i tid og rom (derealisering) eller en følelse av fremmedhet, ikke kjenne seg selv igjen, en utenfor-kroppen-opplevelse, kjenne seg som en robot, følelse av å være i en drøm og følelsesmessig nummenhet (depersonalisering).
(Store medisinske leksikon)
Tvangstanker medfører “implisitt dissosiativ sinnslidelse” – vi kan si det er en bivirkning – i den forstand at når man gjør det ene, gjør man samtidig ikke det andre; man mister sin frihet i forhold til “mental bevegelighet”. Uansett hvilke dører man åpner havner man alltid i det samme rommet. Trikken må gå dit skinnene går, den er ikke fri til å ta noen alternativ rute. På det samme vis opplever pasienten at de har noen slags “skinnegang” i sitt indre, at uansett om de eventuelt ønsker å gå en annen vei så må de gå dit skinnene går. Det er selvsagt en stor og svært vag gråsone mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, slik at det er ikke normalt å bruke tvang mot de som har mentale lidelser med mindre de er direkte farlige, man venter til pasienten selv oppsøker behandling. Vi kan jo vanskelig karakterisere de typiske menneskelige problemene i forhold til metafysikken og de eksistensielle angstområdene som sinnslidelser med mindre pasienten selv opplever det slik. Når det gjelder “ren medisinsk somatikk” er det også et høyst relativt fagområde, for eksempel er det å ha “smerter” ikke noe som i seg selv nødvendigvis betyr noe, men samtidig kan det være et symptom på alvorlig sykdom (som ofte inneholder en fase hvor man erfarer et diffust smertebilde), mens det å bekymre seg fordi man føler smerte er en helt egen kategori av lidelse. I de fleste tilfeller hvor pasienten “har mye vondt” kan dette spores tilbake til et usunt bevegelsesmønster, kanskje også et usunt kosthold. Man “sitter fast i en rutine” som kroppen – og/eller underbevisstheten – ikke liker. Vi observerer paritet i fysiske og mentale tvangsmønstre, hvor det å bryte ut av det ene kanskje vil bevirke at man også bryter ut av det andre, uansett hvilken ende man begynner i.
Traumer er et interessant ord, ikke minst fordi ordet “Traum” betyr “drøm” på tysk, men i medisinsk forstand er traumer “en fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra” (sitat fra Store medisinske leksikon). I den senere tid har det fremkommet mye interessant forskning rundt bruk av sterke hallusinogener i traumebehandlingen, noe som tilsynelatende “rister løs” i forhold til den nylig nevnte skinnegangen av tvangstanker. Pasienten “ser nye veier” og føler seg fri til å velge en annen retning enn sitt tidligere og sykdomsfremkallende mønster. Imidlertid finnes det politiske problemer tilknyttet alle former for stoffer som på selv den mest vage måte kan være “morsomme” for pasienten. En stor andel av befolkningen synes at tvang må være helt greit å bruke, mens de har et problematisk – la oss si freudiansk – forhold til begrepet lyst. Et ganske interessant fenomen som det ikke er urimelig å karakterisere som “eksistensiell masochisme” — men også en reell politisk kraft som vanskeliggjør enhver form for positiv utvikling på de sosiale samfunnsområdene. Som alle vet er jo masochister som regel vesentlig mye mer sadistiske enn “rene sadister”. En masochist koser seg når folk – dem selv naturligvis inkludert – har det vondt og vanskelig mens en sadist vil stille seg likegyldig til saken. Det finnes mye grums i akkurat dette svømmebassenget. Mange idèer om “fortjeneste”. Skadefryd er jo noe vi som regel forklarer med at noen fikk det de fortjente, det handler aldri om vår egen ondskap. Det er alltid “de andre” som er onde, aldri oss selv. Jeg tror ikke at jeg noensinne har møtt noen – ihvertfall ingen såkalt normale mennesker – som identifiserte seg som ond, det folk typisk tror om seg selv er at de “egentlig” er gode, men at det er så mye ondskap i verden at de ikke klarer å leve opp til “dydens krav” og derfor havner de i et mønster av synd og anger. Men de prøver så godt de kan, hvilket selvsagt er løgn, bløff og selvbedrag hele veien hjem. Mennesker er onde. Ferdig diskutert. Vi gleder oss over andres ulykke fordi vi selv er emosjonelt forkrøplede monstere, ikke fordi dette gir mening i skjebnens regnskapsoppgjør. Dette siste er bare det vi “forklarer” vår egen onde nytelse med. De skyldige må få sin straff.
Alle har sine pappenheimere slik sett. Noen de hater og frykter — som i siste instans bare er en side ved seg selv. Bilder i hodet. Traumer. Det vi tror vi observerer “der ute” er i virkeligheten noe som finnes “her inne”. Det er ikke de andre. Det er du som er Satan. Den onde. Selve legemliggjøringen av det syke, det svake, det demente og det destruktive. Menneskenaturen er som den er. Vi er ikke rovdyr, vi er noe helt annet. Kleptoparasittiske åtseletere og kannibaler, med alt hva det innebærer av instinktliv. Hvis vi fjerner hele den mentale strukturen vi kaller “sivilisasjonen” (samt det teaterdramaet som er vårt eget liv innenfor denne konfigurasjonen) og ser bare på mennesket som biologisk skapning, så er dette vårt fremste kjennetegn: Vi kan spise nesten hva som helst. Andre dyr har ikke det samme brede registeret for variert næringsopptak, de er som regel veldig spesialiserte i forhold til en ganske smal nisje, mens vi kan fordøye det meste. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om redskapsbruk, som er mange hundre prosent viktigere for oss enn den mye oppskrytte intelligensen. Om hodet i det hele tatt betyr noe i et vanlig menneskeliv, så er det mer som problemgenerator enn som løsningsmekanisme. Som en hovedregel er folk helt latterlig uintelligente i forhold til hvor smarte de vurderer seg selv å være. Bare de mest disiplinerte individene blant oss klarer å rive seg løs fra sitt naturlige instinktliv og ta personlig føreransvar over både kropp og sinn. Det er ikke normalt å gjøre dette, og det er definitivt ikke naturlig. Det er en kunst, i ordets mest bokstavelige betydning. Altså noe kunstig, menneskeskapt, noe som “selve naturen” aldri ville ha frembrakt.
