Hvordan kan man bevise om påstanden i overskriften er sann eller usann? Den er et improvisert paradoks hvor problemet er omtrent slik: Hvis den er sann så er den usann og hvis den er usann så er den sann. Følgelig er den meningsløs, bortsett fra at den illustrerer et poeng, nemlig at språk er kode. Når språket fungerer omtrent som det skal vil det transportere et for det meste identisk meningsinnhold mellom sender og mottaker, Dette forutsetter imidlertid at begge bruker den samme kodenøkkel, som i dette tilfelle består i at ordene vi bruker betyr det samme for alle deltagere i konversasjonen. Hvis jeg sier ordet “hest” og det bildet som kommer opp i hodet ditt er “hund” vil vi jo snakke litt forbi hverandre, vil vi ikke? Du vil ikke skjønne hva jeg mener når jeg snakker om vanskelighetene med å sitte på en hoppende hund og jeg vil ikke skjønne hva du mener når du sier at du lekte ball i parken med hesten din — men vi vil begge fantasere frem noe slags bilde av hvordan dette kanskje kan ha foregått i praksis. Kanskje vil vi begge bare smile og late som om vi forstår hverandre, men tenke hva fanden prater de om? Dette er ikke utypisk for typisk menneskelig kommunikasjon.
Det er sant som de sier: antagelser er feiltagelsenes fortropp. Dagens antagelse er morgendagens feiltagelse. Hvis jeg “antar” at jeg har forstått en beskjed – uten å forsikre meg om at jeg faktisk skjønner hva som ble sagt – så har vi jo en feiltagelse som ligger der og bare venter på å materialisere seg, har vi ikke? Det er ikke likegyldig om jeg bringer med meg en hund eller en hest hvis vi skal ut i skogen og slepe tømmer (men en litterær Quentin Tarantino ville kanskje laget en ti minutter lang dialog over misforståelsen). Det vi skal frem til her er at språket kan aldri bli bedre enn den forstanden som bruker det — fordi forstanden er jo den mentale redskapen vi bruker til å “forstå” ting, er det ikke? La oss for våre formål her og nå anta at det er slik. Vi bruker forstanden når vi forstår noe, men vi misbruker den når resultatet er en misforståelse. Hva består forskjellen i? Etter min mening den samme gamle leksa om dårlig kommunikasjon. Hvor mange ulykker og alskens annen elendighet kan spores tilbake til dårlig kommunikasjon? (Dessuten tror jeg neppe det finnes noe voksent menneske som ikke vil nikke bekreftende til at “dårlig kommunikasjon” er det største problemet i enhver type romantisk affære.) Det er egentlig et mindre problem når folk helt opplagt lyver og bløffer – da kan man jo i det minste ta tak i det som fenomen i seg selv – enn når de bare ikke forstår hva som blir sagt til dem, de bare “antar” noe, og så ender de med å snakke usant basert i “misforstand”. Hva gjør man med sånt? Fordi vedkommende “mener det godt” og det ene med det andre, de bare har for vane å føkke opp alt de får mellom fingrene, har man jo et veldig begrenset register av tiltak man kan sette inn for å rette opp situasjonen. Man må jo bare kvitte seg med dem. Gi dem sparken, holde seg på avstand fra dem, blokkere nettprofilen, slå opp det romantiske forholdet, hva som enn er nødvendig ut fra konteksten.
Som en generell betraktning om livet og den menneskelige tilstand kan vi si at jo mer uvitende noen er, jo mer selvsikre vil de være i forhold til det lille de vet. Sånn fungerer begrepet “ekspertise” i den moderate enden av intelligensskalaen (som sannsynligvis også er grunnlag for den utbredte skepsisen til “ekspertise” hos den samme gruppen). Hvis noen behøver bevis for denne påstanden tilbyr jeg dem internettet. Her vil du finne alle svar du ikke ønsker å høre på alle spørsmål du ikke bør stille. Samt et variert utvalg av andre knask og knep. De som allerede vet hva begrepet kritisk tenkning betyr er allerede beskyttet, men de som ikke klarer å skille mellom god og dårlig informasjon er som harepus alene i en mørk skog befolket av rev. Eller sagt med andre ord: de er mat. Prøv og gjett hvor i denne verden man vil finne det største antall svindlere samlet på et knappenålshode. Svaret er naturligvis der hvor de finner maten sin. De kaller det oppmerksomhetsøkonomien fordi kommersialiseringen av internettet har medført at “oppmerksomhet” er den varen alle transaksjonene handler om (selvsagt bortsett fra alt sånt som er direkte kjøp og salg av fysiske produkter). Reklamepenger tilfaller de som har så og så mange lesere, lyttere, følgere; poenget er uansett at de representerer en ferdig profilert demografisk gruppe som reklamekjøperne ønsker å eksponere produktene sine overfor. Si for eksempel hvordan det på YouTube finnes hvos mange kanaler som helst som handler om diverse håndverksmessig selvhjelp i hjemmet, som ofte har mange millioner følgere hver seg (samme gjelder forresten ofte mat, interiørdekorasjon, hage og ellers alt annet som er orientert mot “hjemmet”). Det er jo veldig verdifullt å reklamere på sånne kanaler for de som selger elektrisk håndverktøy og annet som en hjemmets tapre arbeidshelt behøver for å få ting gjort. Det blir fort seriøse penger av det.
Er det et problem at folk misforstår ting? Det kommer an på tid, sted og sammenheng forøvrig. En profesjonell innstilling er naturligvis å anta at man misforstår inntil man føler seg rimelig sikker på at man er på bølgelengde med alle andre som er involvert i saken, slik at alle i det minste misforstår de samme tingene på den samme måten, dermed vil man være “uten skyld” — selv om det egentlige problemet er at man var uten forstand. Det er som regel vanskelig å se forskjell på forstand og misforstand før ting har kommet så langt at det er for sent å legge om strategien på noen helhetlig måte, man må bare fokusere på skadebegrensning. Hvis det var enkelt ville jo alle gjøre det hele tiden. Det er ikke nok at noe er “oppfattet” for at det skal være forstått. Ble det oppfattet med forstanden eller misforstanden? Hvis man for eksempel prøver å avtale tid og sted for et møte er det jo et problem hvis man bommer med et par kilometer eller et par timer. (Kanskje noe mindre hvis man bare kan ringe hverandre på mobilen for å synkronisere nærmere så snart man oppfatter at den forrige oppfattelsen faktisk var en misoppfattelse.) Små feil i kommunikasjonen er alltid enklest å rette opp før man beveger seg til en utførelsesfase hvor feilene får et stort spillerom slik at de kan vokse seg ut av kontroll. Alle husker filmen “Spinal Tap” hvor bandet skal få laget en scenedekorasjon som ligner på Stonehenge, problemet er bare at arbeidstegningene var oppgitt i meter mens de som laget dekorasjonen utførte den i tommer, så resultatet ga ikke akkurat det “mektige” inntrykket som bandet hadde sett for seg, kan man si. (Ifølge ryktene er denne vitsen basert på en sann historie, bare at det var det motsatte problem, jeg tror det var Led Zeppelin som leverte en tegning i tommer til et fransk firma som utførte jobben i meter, slik at det allerede i overkant store Stonehenge ble så idiotisk stort at det i praksis var ubrukelig på scenen.)
