Bylivet har sine sider. Jeg ville likt det bedre hvis det var mindre fyll. Færre kjeltringer. Sånne ting. På den annen side, hvis man skal bo på landet er man i praksis avhengig av å ha bil. Uansett hva man skal, alt ligger “langt unna”. I den grad det finnes noe kollektivtilbud så er det av typen buss to ganger om dagen. Mjølkeruta kommer ifra Skomperud på heia. Alt er veldig utendørs på landet. Støvler er nødvendig. Det finnes ingen arena som innbyr til å trippe rundt i lakksko og bekymre seg for om slipset sitter rett. De som ikke liker natur og landbruksmiljø bør sannsynligvis ikke bo på landet. Jeg vil ikke egentlig anbefale det for de som har romantiske fantasier om landlivets idyll heller. De som vil ha et enkelt liv uten noe stress og strev bør velge et rolig strøk i en by. Et sted som har “fasiliteter”. Bare det å dra på butikken der jeg bor er et timeslangt prosjekt som ikke egentlig kan “tas på strak arm”. Alt er mer strevsomt og arbeidssomt på landet.
Når det er sagt, jeg liker å bo midt i natur og landbruksmiljø. Det var slik jeg vokste opp. Traktorene har blitt mer moderne men de gir faen i bilistene på samme måte som før. Jeg forstår mentaliteten til landbefolkningen, inkludert den sadistiske nytelsen de føler over å “disse” byfolk som kommer for å tilbringe tid på hytta og den typen ting. Ha ha for en dust. Riktignok bringer turismen penger, særlig for de lokale håndverkerne, men den bringer også kultursykdommer. Omstreifende tyver som jobber mot hyttemarkedet. Sånne ting. Det har en tendens til å spille over og medføre økt trusselnivå i forhold til innbrudd og hærverk i resten av lokalsamfunnet. Sånn er livet. Det blir sjelden så bra som man hadde sett for seg, men ganske ofte bedre enn man hadde fryktet. Ting går nå uansett sin skjeve gang, på den typisk trege måten som er helt normal på landet – ting tar tid, sånn er det bare – men som frustrerer ræva av byfolk. Alt beveger seg mye raskere i byen og man venner seg til et servicetilbud hvor pris og leveringstid presses nedover på grunn av konkurransesituasjonen.
Sannsynligvis jevner budsjettet seg ut mellom bylivet og landlivet. Boligen er i de fleste tilfeller vesentlig mye billigere på landet, men alt annet er dyrere. Det er også perverst dyrt å ha bil. Minst halve grunnen til at jeg eventuelt ville flytte til noe slags bymessig miljø igjen må være fordi det å ha bil ikke føles “nødvendig” — man kommer seg rundt og det går an å leie bil hvis man må kjøre langt av noen grunn. Da jeg bodde i byen forrige gang var det bare ned en trapp og tre minutters spasertur langs et fortau for å komme til det lokale supermarkedet. Enda ti minutter og man kom til et stort kjøpesenter. Selv om jeg hadde hatt privatbil den gangen ville jeg ikke brukt den mye på grunn av tett trafikk, parkeringsproblemer og det ene med det andre. Bare stress og mas med hele greia. Når det føles som om man bruker opptil flere timer hver dag på å lete etter en parkeringsplass har man helt klart gjort noen mindre intelligente livsvalg. Det er tyve år siden jeg bodde på Grünerløkka i Oslo, men sånn var det den gangen. Det har helt sikkert ikke blitt noe enklere siden da.
