Sentralisme, nasjonalisme og separatisme spilte en viktig rolle i Spanias historie. Et kompromiss ble inngått av de moderate politiske partiene som deltok i skisseringen av den Spanske Grunnloven fra 1978, siden man fryktet at separatisme skulle føre til ustabilitet og et diktatorisk uføre. Målet var å roe ned separatistgruppene og så desarmere den ekstreme høyrevingen. En veldig desentralisert stat var blitt grunnlagt, sammenlignet med både Francisco Francos regime og de fleste moderne territorielle arrangementer i de vesteuropeiske stater.
(Wikipedia)
Det fantes strengt tatt ikke noe “Spania” før den historiske prosessen de kaller reconquista ble fullbrakt i året 1492, som satte snøballen i bevegelse i forhold til “oppdagelsen av Amerika” med alt som fulgte. Både Spania og Nye Spania vokste så å si frem i parallell sanntid. Hva befant seg der før den muslimske invasjonen i år 711, som tok dem bare syv år? Bare ruinene som romerne etterlot seg, mer eller mindre kontrollert av vestgoterne. Det var jo ikke noe system på opplegget den gangen, så territoriet var ganske lett å ta. Verre var det imidlertid da de prøvde å krysse over Pyrenèene og inn i Frankrike. Her er en gåte: Hva er det som forbinder den norske religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal med den amerikanske filmskuespilleren Timothy Olyphant? Svaret er Rolandskvadet. Legenden om den gangen Karl den Store stanset de fremrykkende saracenerne i slaget ved Roncevaux i år 778. Sangen dukker opp omtrent samtidig med slaget på Stiklestad, og omhandler den tapre Roland; som bar sverdet Dyrendal og hornet Olifant. Han både fektet og spilte opp til dans, kan du si. De spesielt interesserte kan utforske saken på egen hånd. Vi andre fortsetter til den trilaterale avtalen som ble inngått mellom Karl den Store i Aachen, Harun al-Rashid i Bagdad og Offa av Mercia i York i året 792. Hva handlet dette om? Åpenbart grensene. De skulle holde fred og handel med hverandre så de inngikk en forsvarsallianse betinget av at alle tre står enten med hverandre eller mot hverandre. Ikke akkurat NATO men ikke desto mindre en legitim politisk avtale, inngått og forkynt i henhold til de standardene som gjaldt den gangen.
Året etter startet vikingtiden, til å begynne med som et militært angrep rettet mot “den hellige øya” Lindisfarne – som, enda viktigere, var Mercias “åndelige sentrum” – men så snart ordet begynte å gå om hvor mye bling det var mulig å stjele der nede i sør kastet jo alle alt de hadde i hendene og løp ned til båtene. Jeg vitset forsåvidt en gang i en “britisk” diskusjonssammenheng, om at stop the boats som politisk slagord – rettet mot såkalt illegal innvandring med småbåter over kanalen fra Frankrike – sannsynligvis har et slags historisk ekko grunnet i “vikingerfaringene” som de bygget opp den gangen. Vi vet fra historiske dokumenter at de var pissredd for vikingene. Hvem ville ikke vært det? Selv hjemmepublikummet var skeptiske til hærmenn, vikinger, slåsskjemper og alt det der. Det fremgår tydelig nok av sagalitteraturen. De følte stort sett det samme den gangen som folk gjør nå i dag. Det er bare helt andre forhold nå. De fleste territorier ligger under noen slags form for statsdannelse som ikke tillater private krigsherrer, og de som har løsere ordninger enn det er ikke populære reisemål. De som tenker at politikerne ikke tjener noe nytteformål i samfunnet – blant annet opptil flere individer som jeg kjenner personlig – bør se litt på hvordan det fungerer i samfunn som har kvittet seg med denne belemrelsen. Er ting noe bedre der? Jeg venter fortsatt på svar. Saken er at man bør betrakte moderne samfunnsdannelser som økosystemer og demokratisk valgte politikere som en nøkkelart. Hvis denne arten tas ut av økosystemet vil det medføre destruktive dominoeffekter i alle retninger. “Noen andre” vil jo i så fall måtte steppe inn og fatte typisk politiske avgjørelser etterhvert som behov melder seg. Hvordan vet man at de er noe bedre? Og fremfor alt: Hvordan blir man kvitt dem hvis de viser seg å være betydelig mye verre? Vi avholder jo ikke valg lenger.
Spanias nåværende grunnlov er – selvsagt – sterkt preget av erfaringene fra Francos dager. Jeg har skrevet noe om Franco før. Jeg gidder ikke å skrive mer. Han var jo en nærmest uutholdelig kjedelig person, men han var altså caudillo – det betyr sånn omtrent “fører” – i førti føkkings år. Ingen ønsker noe sånt en gang til. Derfor det litt tungrodde spanske systemet, som det er vondt å bli klok på. Han nåværende spanske statsministeren – Pedro Sanchez – virker som en ganske slu rev. Eller zorro som de sier på spansk. Det er jo ingen enkel kunst å samle et politisk flertall i Spania, men han har fått det til så langt. Til og med katalanerne støtter ham, om han er aldri så mye madrileño. Om å ferdes i Barcelona – veldig katalansk – er det ellers å si disculpame, pero solo hablo un poco castellano. Ikke si “epañol” i Katalonia. Det får dem til å rynke øyenbrynene. Det er ikke spesielt viktig fordi du er jo uansett en evneveik utlending, men det er akkurat som det snurrer og klikker seg til “triple bar” i den indre hjernerulletten deres når du på en likefrem måte demonstrerer i det minste noe kunnskap om det spanske samfunnets brokete natur. Kasiljansk var jo åpenbart språket som Franco insisterte på at alle skulle omtale som spansk. Selv der de fleste heller snakket katalansk. Og ikke engang snakk om baskisk. Det var et helvetes leven en stund, men nå har de stort sett fått opp gateskilt med både baskisk og “spansk” og den typen ting, så knurringen er ikke like intens som den en gang var. Dette er forhold som norske turister i det store og hele bryr seg lite om, noe som er helt greit for spanjolene. Ingen jeg har hørt om ønsker å diskutere interne anliggender med utenforstående. Mennesker er som de er. Imidlertid finnes det noe som kalles integrering, som vanligvis forventes av folk som oppholder seg lenge på et sted. I det aller minste at man lærer seg nok av språket til å kunne føre en elementær hverdagssamtale. Men også at man utvikler sensitivitet for lokale skikker og koder. Hilser på folk når man skal, og lar være når man ikke skal. Den typen ting. Det er enkelt å forstå. Hvis du uansett skal være en del av bildet der på stedet bør det helst ikke være som “permanent forstyrrelse”.
Har de gateskilt i Karasjok? Jeg vet strengt tatt ikke, men jeg antar det. Jeg antar videre at de står på både norsk og samisk. Noe annet ville jo sannsynligvis ha vært en greie. Du vet. Noe det snakkes om. For meg er begge deler, bare en av delene, eller ingen av dem helt greit, så lenge jeg vet hvor jeg befinner meg, Jeg er ikke kravstor. I verste fall blir det å skaffe seg kart og kompass. Eventuelt spørre noen om hva som er den mest hensiksmessige retningen i henhold til målet mitt, gitt at det i det hele tatt er noen på stedet. Karasjok er jo et tettsted, men man behøver ikke å reise langt derfra før ting blir temmelig ville. Finnmarksvidda er stor og øde. Det samme gjelder visse deler av Spania, som er et digert land, med svært varierende terreng. Norskinger er i det store og hele enten den typen som liker Madrid, eller så handler alt om kysten. Folk reiser liksom ikke til Valladolid eller Ourense hvis de ikke allerede kjenner noen der, eller har en annen form for spesifikt ærend. Det hender at folk legger ut på eventyr langs landeveien i en leiebil, som gir dem en viss følelse av varians, men det er selvsagt begrenset hva man kan få med seg under sånne forhold. Hvor lenge blir det aktuelt å stanse noe sted? Høyst en dag eller to, og selv da bare hvis det er et særlig interessant sted. Ferden går jo videre. Kjøreturen er hele poenget. Man ser forsåvidt mye på denne måten, men det er liksom halvt film og halvt virkelighet når man betrakter terrenget fra et bilruteperspektiv. Det hele blir ganske virtuelt, om du vil, og man klikker på alternativet for “nærmere IRL utforskning av sted” når man stanser kjøretøyet for å spasere litt rundt der. Hvorfor gjør man dette? Av individuelle årsaker. Noen vil se vinmarker. Andre vil se festningsruiner. Det finnes mye av begge deler i Spania. Hele tiden så lenge den muslimske staten Al Andaluz besto – altså i over syv hundre år – befant det seg alskens festningsverk løslig spredt rundt langs en like løslig opptrukket forsvarslinje mellom nord og sør i landet, pluss alle mulige slags periodiske “enklaver” innimellom. Og alle drakk vin. Hele tiden. Det folk typisk lærer på skolen er at Ferdinand og Isabella forente det spanske kongedømmet i 1492. Deretter finansierte de ekspedisjonen hans Christoffer Colombus. Du vet. Jorda er rund og det ene med det andre. Vestveien til India. Mye bra handel, vettu.
