Ordet «nevrotisk» har røtter i psykoanalysen til Sigmund Freud, som brukte det for å beskrive en tilstand av indre konflikt og emosjonell ustabilitet. I dag brukes ofte et lignende begrep kalt «nevrotisisme». Nevrotisisme er et personlighetstrekk som henger sammen med hvordan individer reagerer på stress, uforutsigbarhet, og beskriver deres tilbøyelighet til negative følelser.
(Store medisinske leksikon)
Hva tenker folk er “typisk britisk”? Kanskje sånn som kisen på bildet over, med sin bowlerhatt og cuppa tea, men jeg har faktisk bodd der borte i tre år og man møter aldri noen sånne. Ihvertfall ikke noe oftere enn man ser en Smørbukk med østerdalslue og busserull i Norge. Eller en skotte i full mundur — utenom de der militære Pride-paradene som de noen ganger arrangerer sånn at soldatene får vist frem det fancy fotarbeidet sitt. Det typisk britiske er å være normal men også å si fuck veldig ofte. What a fucking wanker. Det fungerer som faen på norsk, som brukes mye mer i dagligtalen enn folk vil innrømme. Det er egentlig ganske udramatisk. La oss kalle det et emosjonelt adjektiv. Det finnes jo mange grunner til at man kan og bør si faen ganske ofte, hver dag. Faen ta de jævla greiene. Du vet. Få det ut før det biter seg fast og blir noe man plages med i en større og mer – hva skal man si – planmessig forstand.
Ordet nevrotisk er noe jeg bruker ganske ofte, som betegnelse på “subjektiv psykisk lidelse, men uten psykose” (altså brist i virkelighetsoppfatningen). Angst, uro, stress, bekymringer og denslags, til en sånn grad at det preger pasienten og fremkommer som personlighetsforstyrrelse. Alle har selvsagt alt mulig å stri med, men for noen blir det bare for mye noen ganger. Opplegget deres går først varmt, så skjærer det seg. Egentlig ganske forutsigbar mekanikk. Det finnes jo ingen supermennesker. Alle fungerer ganske likt, sånn at man kan strengt tatt “se det komme” når noen er i ferd med å gå inn i en nevrose. Så blir spørsmålet: Er man syk? Etter min mening er svaret ja, men jeg tenker annerledes enn de som bare ser på om pasienten er “arbeidsfør”. Om de klarer å jobbe. Kan de ikke bare ta seg sammen? Stå han av? Mange lar seg provosere av denne typen “følsomhet” og tenker at folk bare gjør seg til. De behøver bare å komme seg i aktivitet og ikke tenke så mye, så vil ting gå seg til og bli bedre etterhvert.
Det britiske samfunnet er på alle måter som virkelig teller ganske likt det norske, men det er generelt sett høyere “trykk” der borte. Mer sosial dramatikk. De hardkokte er mye hardere og de bløtlokte er mye bløtere. Dessuten har de klasser, på en måte nesten ingen andre har, ihvertfall ikke i Europa. Dette er ganske corny fra et norsk perspektiv, men jeg antar det handler om hva man er vant til. Pengene kan være både her og der, men om man tilhører eliten handler om hvem man er i familie med. Siden kan man jo være en svinepels som person – var det ikke noe med en av prinsene og han der amerikanske pedo-milliardæren som ble drept i fengselet? – men man er ikke desto mindre medlem av eliten. Som alle vet kan man jo bli mislikt og baksnakket men aldri “kastet ut” av sin egen familie. Blodsbånd lar seg ikke viske bort. Man kan filosofere – som mange da også har gjort – rundt om dette er en sosial fordel i et langsiktig perspektiv – altså over mange hundre år – men dette er strengt tatt blasfemisk innenfor en horisont av “moralsk individualisme”, altså at enhver må dømmes ut ifra sine egne forutsetninger. Familiebakgrunn og den typen ting skal ikke tas med i beregningen. De er ikke en del av individets karma juris, selv om de naturligvis har noe å si for den psykologiske profilen som man tar med i betraktningen når det kommer til straffeutmåling. “De elendige” skal jo i utgangspunktet behandles mildere enn de som har hatt gode sjanser, flotte privilegier og ellers ingen saklig grunn til å begå forbrytelser.
For meg er det ingen tvil om at Brexit koker ned til britisk sjåvinisme overfor “mindreverdige utlendinger” – som for eksempel polakker og portugisere – som kom til Storbritannia på jakt etter jobb og “økonomiske muligheter” i mer generell forstand. Som norsk opplevde jeg selv aldri noen trakassering eller diskriminering, men når skjer det noensinne med folk at de får pepper bare fordi de er fra Norge? Det forekommer sikkert, men jeg kan ikke huske å ha hørt om det. Nordmenn i utlandet som ender med å bli mislikt oppnår som regel dette på et personlig grunnlag, ofte at de var dritings og ute av kontroll. Den vanligste av de typisk norske feriesyndene — som vi forsåvidt deler med britene. De har et dårlig rykte i forhold til alkoholvanene sine. Når selv jeg – med mine vagt “spanske” toleransegrenser for folks alkoholmisbruk – synes at folk drikker for mye, så drikker de definitivt for mye. Det er for eksempel en veldig dårlig idè å drikke alkohol for å roe ned nervene. Det har en tendens til å virke mot sin hensikt innenfor en ganske kort tidshorisont. Imidlertid oppnår man på kort sikt selvsagt målet med å bruke dette rusmiddelet, som er et hurtig stemningsskifte. Alle vet hvordan opplegget virker. Etter et par drinker føler man seg som et helt nytt menneske. Du vet. Koble av, koble ut, skru på den indre festmotoren. Nå blir det liv. Rai rai. Pubkultur er ikke like aksentuert i Norge som i Storbritannia, men vi har den samme greia her også. “Stikke en tur på pøbben” er en ting, selv om man eventuelt – som jeg pleier – drikker bare kaffe mens man er der. Jeg liker ikke – men er likevel fascinert av – de personlighetsforandringene som inntreffer hos folk når de drikker. Det er jo på mange måter en indusert psykose som noen ganger får folk til å gjøre vanvittige ting.
Etter min mening bør man betrakte tendenser til rusmisbruk som et symptom mer enn som et problem i seg selv. Det er selvsagt åpenbart hvorfor alkohol er det vanligste middelet, men målet er det samme for alle. De vil “justere formen” på en etter måten billig, effektiv og ikke minst hurtig måte. Siden tilkommer en viss grad av klassebevissthet, hvor de som står nederst på rangstigen er de “tungt belastede gatenarkomane” som nærmest fyller den rollen de spedalske en gang hadde i samfunnet. Folk holder en viss skeptisk avstand til dem, tildels på et grunnlag av fryktbasert overtro. Du vet. Som om de er smittebærere på en mer akutt og livsfarlig måte enn de faktisk er. Jeg vet ikke i hvilken grad “en blodig sprøyte” brukes som truende ransvåpen nå i dag, men sånt hørte man om så å si hele tiden mens AIDS var “alle idioters dødelige skrekk” der ute. Hvordan jobber politiet? Jeg antar det er rutine å spørre om den anholdte har noe de kan stikke seg på i lommene sine før de ransaker dem? Noe annet virker jo uklokt. Hvilket bringer oss til spørsmålet om grunnlag. Hvem blir stanset og ransaket på gata, og hvorfor? La oss se bort fra alle “gamle kjenninger” som de omtrent er på fornavn med og vurdere bare sånne som “blir tatt ut til stikkprøve” basert i tjenestefolkets teft, eller noe, som kalles “berettiget mistanke”. Man bør jo minst ha såpass før man går til et så drastisk skritt som å “kroppsbeføle” dem via en ransaking. Hva slags kriterier bruker politiet som grunnlag? Går det an å for eksempel se om noen er en rusmisbruker? Ofte ja, men det er jo ikke de som står på gatehjørnet med full Kongsbergknekk i knærne og hengende hode som er problemet. Jeg mener, er det overhodet noe poeng i å jage sånne rundt omkring i byen? Jeg ser det bare ikke.
Jeg må sjekke dette tallet nærmere før jeg kan gå god for det, men jeg hørte nå i dag – fra seriøst og troverdig hold – at det er omtrent en halv million bostedsløse individer i Storbritannia ved dette tidspunkt, som ikke er den beste tiden av året å ikke ha noen egen bolig. Tallet virker veldig høyt. Hvis vi skal transportere det over til norske forhold så tilsvarer det noe i nærheten av førti tusen, mens et søk på antall bostedsløse i Norge bringer opp tallet 3325 regstrerte personer i denne kategorien (rop.no), så la oss anta at det virkelige tallet er dobbelt så høyt. Det er fortsatt langt igjen til “britiske” tall. Hva er det som har gått galt med den britiske velferdsstaten? Det korte svaret er selvsagt privatisering. Evneveike økonomiske parasitter som den henfarne Margaret Thatcher har rett og slett kræsjet hele flyet. Eiendomsbesittelse er et nærmest sakralt politisk prinsipp i Storbritannia, som også i Norge. Folk skal “eie sin egen bolig” og bidra til økonomisk vekst via alle kostnadene som kommer med dette konseptet. Teknisk vedlikehold, forsikring, kommunale avgifter og det ene med det andre. Det er dyrt å holde hus. Dessuten er det ganske absurd å “eie” for eksempel en leilighet som fysisk sett befinner seg i en struktur som eies av noen annen. En slags abstrakt, trigonometrisk festetomt, om du vil. Som å ha sitt eget rom selv om man fortsatt bor i foreldrehjemmet. Det ligger i selve navnet at en leilighet er et leieobjekt hvor man strengt tatt bare eier disposisjonsretten. Bare en grunneier eier i grunnen noe som har akseptabel fysisk representasjon i den faktabaserte virkeligheten. De andre er mentale. De har adkomstdokumenter, men de var ikke billige. Du kan bare glemme å finne en passende stor leilighet for et par i etableringsfasen for under en million på noe sted i Norge som folk ønsker å bo. Og i selveste Oslo? Herregud. Jeg aner ikke, men “to rom og kjøkken” koster sikkert tre millioner nå. Skal man leie noe sånt ryker det fort på 15-20.000 hvis det ligger i et “bra strøk”. Opplegget er perverst.
Om boligmarkedet er ille i Norge så er det enda verre i Storbritannia. Folk betaler idiotpriser for snuskete høl med mugg i veggene og det som verre er. Når du kan lukte muggen så har ting blitt prekære i forhold til forsvarlig vedlikehold, men sånt koster jo penger og en typisk britisk landlord har ganske bestemte idèer om hvilken vei pengestrømmen skal gå. Hvorfor skal de gjøre noe? De vet jo at de uansett får leid ut mannskiten. Boligmangelen er lukrativ for de som har noe de kan leie ut, uansett standard, og politikerne som skal regulere denslags kommer jo selv typisk fra den klassen som sitter på eiendom, så da så. Det var noe snusk med en Labour-politiker som hadde et titall “utleieobjekter” med tvilsom standard i London, men jeg fulgte ikke med på saken. Jeg bare noterer meg at Charles Dickens er ennå ikke død. De har fortsatt noen aldeles latterlige karikaturer av korrupte kjeltringer der borte. Sikkert i Norge også, men jeg innbiller meg at folk som leier bolig på kontrakt i Norge har et bedre forbrukervern enn hva det virker som de praktiserer i Storbritannia. Selv har jeg hva man må karakterisere som et “alternativt opplegg” som koster meg lite i rene pengeutlegg, men jeg har til gjengjeld et visst ansvar for ettersyn og vedlikehold som ikke normalt påhviler en leietager. Det er imidlertid hva man på godt norsk kaller nema problema. Jeg er jo kompetent. De fleste vet lite om byggearbeid, men mange opplever en bratt læringskurve når de kjøper noe som er både dyrere og dårligere enn hva de var forberedt på. Bruktbildilemma er når man seriøst vurderer om skroting er bedre enn (enda mer) reparasjon – og svaret ligger som regel i pengene – mens den beryktede boligklemma er et sted man kan stå fast fordi man ikke har råd til å selge seg ut. Eller kjøpe seg inn, for den saks skyld. Det finnes jo ikke noe i den prisklassen de kan hanskes med. Hva koster et boliglån? Jeg har inntrykk av at man ender med å betale minst det dobbelte av hva boligen opprinnelig kostet, regnet over hele låneperioden.
Det snakkes en hel del om behovet for utleieboliger, men mye av det høres ærlig talt ut som når notoriske hasjrøykere sitter og fantaserer om alt de skal gjøre en vakker dag, kanskje allerede i morgen, så det er omtrent på det nivået jeg har lagt mine forventninger til håndfast handling. Det vil forbause meg om noe overhodet skjer. Hvor er den politiske viljen til sosial boligbygging? Å ja det stemmer. Alt er jo privatisert nå, fordi dette er angivelig så mye bedre. For de som lurer på hva ordet privatisering betyr så handler det om hvem som skal tjene hva slags penger. Det ligger i sakens natur at enhver offentlig tjeneste som blir “privatisert” – eventuelt lagt ut på anbud – må bli både dyrere og dårligere over tid, selv om det kanskje er noen “hvetebrødsdager” helt til å begynne med. Hvor ellers skal fortjenesten komme fra? Ingen som driver med private forretninger gidder å engasjere seg i noe som ikke gir avkastning. Det er ikke nok at opplegget går i null etter at de selv har fått lønn; det må akkumulere kapital, hvis ikke er det bedre å finne på noe annet. Jo mer det ligner på ethvert annet offentlig opplegg – bare at det er korrupt som faen – jo bedre er det for de private eierne. Til sist ender vi der de britiske vannverkene typisk har havnet etter førti år i privat eierskap: Med massiv gjeld og dårlig kontroll over både teknisk utstyr og prosedyrer. Mannskiten går rett i vassdragene, bokstavelig talt. Hvor har det blitt av alle pengene underveis? De har blitt betalt ut som aksjeutbytte. Ser du? Samme opplegget som med utleieboligene. Det skal ikke brukes penger på “unødvendig vedlikehold”, definert som mer enn hva som enn må til for å holde pengestrømmen gående. Opplegget er rett og slett systematisk utnyttelse, eller plyndring om du vil. Vannverk, strømnett, veiutbygging. Alt har blitt dyrere og dårligere. Hvordan hadde Norge råd til å gjøre noe som helst på 60-tallet? Vi står per i dag på listen over verdens ti rikeste land, men det virker som staten har dårligere råd enn noensinne. NRK hadde nylig en greie på nettsiden sin hvor de hadde omregnet gamle prosjekter i forhold til hva slags prosentandel av statsbudsjettet det tok å få dem gjort — og man kan vel trygt si at sånt ikke går an i dag. Det virker like mystisk som hvordan de bygget pyramidene. Svaret er både banalt og åpenbart. Politisk vilje. Hvis vi virkelig vil så får vi det til.
Faber est suae quisque fortunae, som han Appius Claudius pleide å si. Enhver er sin egen lykkes smed. Ordet fabrikk er utledet fra dette ordspråket, opprinnlig som betegnelse på et sted hvor en eller flere håndverkere driver med greia si. Så en mer korrekt oversettelse – dog ikke like kort og kjapp i tungevendinga – ville vært noe sånt som at “enhver er sin egen skjebnes kunsthåndverker” – eller kanskje fabrikør? er det et ord? – men det oppsummeres jo like bra i det enda kortere ordet karma. Han jobber på karmafabrikken. Det er de som får ting til å skje. Men er det sant at enhver er sin egen lykkes smed? Bare i en viss forstand. Det meste som skjer har man jo liten kontroll over. Mye henger på diverse andre mennesker som man har i livet sitt på ulike måter. Det blir litt som med været. Man må bare “forholde seg” og ta indirekte kontroll gjennom mer intelligent valg av regntøy, eller hva man nå behøver. Selve greia har man jo ingen styring på. Det bare kommer som det kommer. Har vi orden på konseptene? Klima er en årsak. Vær er en virkning. Sånn sett skulle man tro at Østerdalen – der jeg bor – burde være et etter måten billig sted å bo, men selv her er det vanskelig å finne noe til leie for under fem-seks tusen i måneden, som selvsagt er vesentlig mye billigere enn i Oslo, men fortsatt ikke “billig” i ordets rette forstand. Klimaet i Østerdalen er jo lagt opp sånn at man typisk opplever 50-60 graders forskjell mellom årets varmeste og kaldeste dag. Min strategiske tenkning handler om å bringe dette svingetallet ned mot tredve, med tyngst lening mot den varme enden, samtidig som jeg kommer meg inn i et boligmarked som ikke er fullstendig psykotisk dyrt. Skal vi kanskje si noe sånt som at Spanias svar på Østerdalen – Asturias og Galicia – ligner Norge på 60-tallet, særlig når vi snakker om veistandarden på småsteder, samt det relative underholdningstilbudet, men også i forhold til hva slags atferd man typisk kan forvente fra “folk flest”. Byene i Spania er som byer er, men landsbygda ligger ganske langt etter i forhold til ethvert tenkt “moderniseringsprosjekt”. Dessuten har de nordlige delene av landet atlanterhavsklima, med mye mer regn enn de typisk får i sør – det heter jo Solkysten av en grunn – og ikke minst mer jevnt fordelt over tid. Jeg vet ikke om man betrakter Georgia som en del av Europa eller Asia, men hvis de er europèiske så er de det eneste andre landet enn Spania som kan dokumentere mer en èn million år med menneskelig beboelse. Hva som “kanskje” har vært teller ikke, de må ha håndfast bevis. De har de i Spania, nærmere bestemt i Sima de los Huesos – knokkelgrotten – som ligger i fjellkjeden Atapuerca, litt nord for byen Burgos i “fylket” Castille y Leon, som forresten også har fine landskap i sitt nordvestlige hjørne, kjent som El Bierzo. Jeg oppfordrer alle på det sterkeste til å feriere nord i Spania neste gang de skal dit, men ikke bruk airbnb. Det er djevelens verk. Bruk heller nettsiden idealista.com og søk på “leie”. De har en god del som er beregnet på korttidsopplegg, uten at man samtidig er med på å støtte internasjonal finansterrorisme.
