Zombie er i afrokaribisk voodoo en person som gjennom svart magi er blitt forvandlet til et viljeløst redskap for en trollmann (bokor). Myter og fortellinger om zombier er særlig kjent fra Haiti. Det fortelles om mennesker som er blitt erklært døde og er blitt begravd, for så å dukke opp igjen flere år senere i en tilstand preget av apati og mentale forstyrrelser.
(Store norske leksikon)
Filosofisk sett er begrepet frihet veldig problematisk. Objektivt sett kan vi påvise mange tilstander av ufrihet, men frihet i seg selv er best definert som en privat følelse som man kan ha eller ikke ha, ut fra ens generelle livsomstendigheter. Folk opererer med så mange forskjellige standarder at “objektiv frihet” i praksis ikke eksisterer. Mange ønsker ikke engang frihet, forstått som en tilstand hvor man kan gjøre som man vil, de ønsker regler og orden. Det er viktigere å ha stabilitet og forutsigbare økonomiske forhold enn ungdomsfantasier om et liv hvor man får bestemme alle ting selv. Ting koster penger. Dette er den evige forbannelsen som alle må forholde seg til. Hver dag er man nødt til å skaffe penger til de tingene man synes at man behøver. Hva slags frihet er det?
Zombiefortellinger er per i dag etablert som en sjanger hvor “folk vender tilbake fra de døde” fulle av drapslyst rettet mot de levende, men ikke ellers organisert på noe vis. Alt er veldig kaotisk og historiene som fortelles har en tendens til å dra seg i retning av postapokalyptisk spekulasjon av typen “Mad Max” hvor motoren i handlingen er et studium av hvor fæle folk kan være (eller bli) mot hverandre når det ikke finnes noe som modererer de morderiske tendensene deres. Imidlertid husker jeg en helt annen form for zombier fra det litteraturgrunnlaget jeg tok inn i barndommen. Zombier var “egentlig” mennesker som via suggesjon, tortur og narkotika hadde blitt strippet for all personlighet og egenvilje av en svart magiker som brukte dem til å utføre drap, kidnappinger og andre fæle ting. De som er interesserte i denslags bør forresten søke på begrepet MKULTRA som var et program fra 50- og 60-tallet iverksatt av den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA for å kartlegge om og hvordan det eventuelt er mulig å “programmere” mennesker slik som for eksempel i filmen “The Manchurian Candidate” fra 1962. I prinsippet var dette samme idè som “zombifisering” av mennesker på klassisk karibisk vis.
Absolutt ufrihet må jo være når man har blitt gjort til noens zombie og ikke engang lenger har noen bevisst opplevelse av å være tilstede i sitt eget liv. En annen variant av dette tvangsmessige forholdet er når folk blir skremt og terrorisert til lydighet på mer eller mindre organisert vis, si for eksempel diverse varianter av slaveri — eller eventuelt om man havner i klørne på noen slags kriminell bande som forlanger penger for å la deg være i fred (selv om det er åpenbart at de ihvertfall aldri vil la deg være i fred så lenge du gir dem penger), det er så mye som kan skje i denne verden under rubrikken for ufrihet. Uansett kan du være bra fette sikker på at “noen” kommer til å banke på døra di og forlange en andel av hva som enn er opplegget ditt, ellers blir det trøbbel, så det er i nesten alles beste interesse at den som banker er staten. Det er sant at det er vondt og vanskelig med alle disse byråkratiske reglene, men heller en paragrafrytter enn en cowboy med svart hatt. Vi lever allerede i en verden hvor det å utnytte og snyte hverandre regnes som en del av spillet. Så lenge det ikke er eksplisitt forbudt er det jo lov. Det er aldri noe som blir bedre for noen, bortsett fra en liten gruppe “rike mennesker”, av at man løsner på reguleringene i økonomien. Det frie markedet er en fantasi som er minst like dustete som alle andre modeller hvor de forutsetter at folk er hovedsaklig rasjonelle og hederlige aktører. Det eneste som “skjer av seg selv” er mannskit og trøbbel. Den verden vi lever i er sånn fordi vi har gjort den sånn. Det er et politisk valg, eller rettere sagt, det er resultatet av en serie med politiske valg, mange av dem innbyrdes motstridende.
Hvilke andre land er det fornuftig å sammenligne Norge med? Åpenbart de andre nordiske landene, pluss de fleste “normalt demokratiske” statene nede på kontinentet, i praksis EU-landene og Storbritannia, men det virker ikke fornuftig å sammenligne med Tyrkia, Argentina eller Thailand. Det spørs hva slags kriterier man stiller opp, men når det kommer til “frihetsfølelse” vil de fleste ved noe slags tidspunkt oppdage at de savner “trygghetsfølelsen” de er vant til hjemmefra når de beveger seg i samfunn hvor mye går på improvisasjon og uformell økonomi. Det for eksempel vanlige folk i Colombia tenker om Norge – i den grad de overhodet tenker noe om Norge – handler aldri om “frihet”, bare om at ting er ryddige og godt organiserte. Folk flyr ikke rundt med skytevåpen og den typen ting. Selvsagt forekommer det, men ikke på samme måte som i Colombia. Fra deres perspektiv ligger det beundringsverdige i at vi klarer å holde fred uten å behøve en politistat. Sosiologer hevder at samfunn med store sosiale ulikheter – som man definitivt kan si om Colombia – som en hovedregel vil ha mer og alvorligere kriminalitet enn samfunn som er mer på det jevne, altså der man har en sterk middelklasse. Altså Norge og andre land som med en viss regelmessighet scorer høyt på livsstilsundersøkelser. På den annen side behøver man ikke å være noen Nostradamus for å forutse hva som skjer når folk tvinges til å leve under tarvelige og vemmelige forhold. Fattigdom gjør noe med sjelen. Man blir ikke typisk en bedre person av å ha det vanskelig. Lave økonomiske standarder er ingen god grobunn for høye etiske standarder. Alt dette virker ganske åpenbart uten at man behøver å tenke særlig nøye gjennom tingene. Ihvertfall så vidt jeg kan se.
