Med vulgært menes her sånt som går i balla og får rockefoten til å rykke. Alle skjønner hva det betyr. Det må være høyt som faen og det må være autoritært. Rockere scorer ingen poeng på å være nølende og beskjedne. Publikum er jo der for å bli voldtatt i øra av aggressive riff og rå rytmer, ikke for at noen skal hviske dem søte ord mens de klimprer på lyren sin. Alt til sin tid, liksom. Metallmusikk er et bedre soundtrack til en sadomasochistisk seanse enn til et romantisk opplegg for å forføre noen. Er vi enige så langt? Hardt, høyt og heavy er nøkkelordene til en vellykket publikumsopplevelse innenfor denne sjangeren. Dette er de tingene som “ligger i bunnen” og forener artister som ellers kan være tildels svært forskjellige — fra ekstrem instrumentalteknikk hos noen til en mer rå og rølpete stil hos andre. De må uansett levere varer. Jobben deres er å fremkalle en ekstatisk tilstand hos publikum, ikke å være “interessante” for en eklektisk elite.
Selv er jeg et barn av 70-tallet. Om noe var “heavy” på den tiden var et helt annet spørsmål enn det ble senere. Hardrock var et vanligere ord å bruke på det meste som hadde fuzza gitarer og aggressive rytmer, men det var forsåvidt alminnelig enighet om at Black Sabbath var de mest “heavy” av alle sammen, selv om også de i alle intervjuer og denslags stadfestet at det de spilte var “hardrock”. De gikk bare ikke inn for å sette noen hastighetsrekorder, for dem handlet alt om en “følelse” som de ønsker å behandle med et kunstnerisk uttrykk. Når de så ble spurt om de ikke kunne utbrodere dette litt henviste de ofte til oppvekstvilkårene sine i Birmingham, som på den tiden var den mest tungt industrialiserte byen i England og folk beskrev den som “rød om natten og svart om dagen”. Støy er jo en helt vanlig del av svært mange mennskers liv så det er bare naturlig at også dette går i gryta når man skal koke sin musikalske suppe. (Judas Priest er forresten også fra Birmingham, i likhet med halve besetningen i Led Zeppelin.)
Uansett, på 80-tallet kom jo MTV og det ene med det andre, poenget er at det visuelle uttrykket ble mer påtrengende. Samtidig begynte man å sortere ting i sjangere, noe de har fortsatt med opp til og inkludert den dag i dag, hvor vi har et aldeles absurd utvalg av alskens metall, for ikke å si det enda større begrepet rock, men til forsvar for dette må det i rettferdighetens navn sies at det publiseres mer enn hundre tusen album hvert år som alle kaller seg “metall” så det er sikkert greit med et mer avgrenset søk. Imidlertid gjelder fortsatt de gamle reglene: Hvis du ikke får publikum til å “oppleve noe” – eventuelt “bli engasjerte” eller hva vet jeg – så vil du neppe lykkes som metallartist. Dette handler jo om veldig ufiltrert appell til “noe” hos de som liker denslags — men hva? Paradoksalt nok er metallpublikummet, til tross for sine noen ganger ganske skremmende fremtoninger, de absolutt snilleste musikkelskerne, ihvertfall sett fra synspunktet til arrangører, vakter og andre som håndterer arrangementene på bakkenivå. En konsert med Taylor Swift har sannsynligvis flere kinkige utfordringer for de som jobber på stedet enn en typisk metallkonsert. Galskapen hos rockere har en tendens til å være mye mer kontrollert enn hos sånne som mister hodet og går helt bananas på grunn av en popartist. Ihvertfall er dette min erfaring.
Uten at jeg kan bevise dette “føler” jeg at det er en viss overlapp mellom de som liker metall og de som liker skrekkfilmer, hvilket bringer oss tilbake til Black Sabbath, som de fleste krediterer som stamfedrene til heavy metal. De het egentlig Earth og spilte slik bluesrock som var så vanlig i England på den tiden, men så gikk de og så en skrekkfilm regissert av Mario Bava, som hadde “Black Sabbath” som engelsk tittel, og dermed tok de dette navnet og gikk inn for å istedet spille “skrekkmusikk” som skulle være så skummel som mulig. Bluesrock er jo typisk litt sånn ratta-ratta-ratta hei og skål men hvis du vil at ting skal være skumle må du tenke annerledes. Jeg nevner dette for å understreke at det er rimelig å anta at de som liker skrekkfilmer også vil like skrekkmusikk. Tanken har vært der hele tiden. Metallartister har da heller ikke sjenert seg for å bruke omtrent alt tenkelig og utenkelig av “skrekkeffekter” både i musikken og i den offentlige profileringen sin forøvrig, noen ganger til omgivelsenes paranoide overreaksjon; jevnfør den evindelige “satanismedebatten” som har eksistert like lenge som denne kunstformen og som av og til blusser opp igjen. Hvorfor liker folk skrekkfilmer? Jeg vet at mange slett ikke gjør det, men jeg vet også at denne sjangeren lever ganske trygt — ihvertfall hva dens popularitet angår. Folk vil jo stadig forby kunstuttrykk som de selv ikke liker, eller opplever som uinteressante av andre årsaker. Og definitivt sånt som provoserer dem. Da blir det låt i folk. Jeg skjønner ikke at det går an å like det der, det er jo bare bråk. Siden freser de litt og smeller med noen dører. Verden går videre.
