Det er noe galt med våre idèer om gravitasjon. Dette er ikke akkurat noen sjokknyhet for de som interesserer seg for fysikk, men også de klør seg litt i skjegget over hvor man egentlig skal begynne med å utrede denne saken. Universet er klumpete. Dette kan vi jo se. Det er ingen jevn, glatt røre av “stoff” som brer seg stille utover det hele og fyller tomrommet med sin istigkeit, eller eksistens om du vil. Vi antar at hvis man stiller opp parametrene riktig så er universet isotropisk, det vil si at det ser “omtrent likt” ut uansett i hvilken retning man ser. På en stor skala er det stjerner, støv og galakser alle vegne, så langt vi kan se og enda litt til. Men hvorfor er det slik? Hvorfor blir det klumper i sausen? Mange spekulerer men ingen vet. Vi kan trygt regne med at det er mye vi ikke forstår.
Jeg vet ikke om det er noen som følger denne spalten på vanemessig basis, eller om enhver leser er en tilfeldig slenger akkurat den dagen. Jeg har ingen datapunkter som jeg kan bruke til å lage noen slags oversikt — men dersom det er noen “faste” så vil de neppe bli overrasket av hva slags nettsteder jeg har bokmerket. Det hjertet er fullt av renner jo munnen over med, i den forstand at jeg har de interessene som er tildels overtydelige i kraft av de typiske emnevalgene mine. Som jeg har sagt mange ganger er det to ting som er viktige å få på bordet så tidlig som mulig når det er aktuelt å danne vennskap med noen: Hvor får de pengene sine fra og hva gjør de med galskapen sin? Når man vet dette om noen så “kjenner” man dem. Hvis ikke, ikke. Det med økonomien koker ned til et spørsmål om vedkommende er respektabel. Tjener de penger på en måte som man etisk sett kan leve med? Det er jo vanskelig å ha et avslappet forhold til noen som driver med ting man har problemer med, ikke sant? Man behøver ikke å kjenne alle detaljer om alt, men man trenger å vite at de ikke er kjeltringer som bøffer og føkker folk. Opplegget deres er solid. Å vite dette er en vesentlig del av det å vite “hvor man har” noen.
Spørsmålet om hvor folk får pengene sine fra er egentlig ganske likefrem. Analysen handler om hvorvidt de er “innenfor” de grensene man har satt for hva man synes er sosialt akseptabelt. Galskapsspørsmålet er mer interessant. Alle mennesker er jo fette sinnssyke når man først begynner å grave i psykologien deres. Men hva gjør de med dette? Hvordan avreagerer de? Hva slags strategier har de formet for å deale med det som foregår langs ytterkantene av sin egen psyke? Dette er også noe man behøver å vite for å vite “hvor man har” folk. For det er jo på ingen måte slik at alle til enhver tid er stabile og ved godt mentalt mot. Livet har sine svingninger. Hvordan takler man dette? Det kan være tildels ganske brysomt å forholde seg til folk som løper rundt og skriker så snart det er noe. I den grad man kan velge sine venner vil de fleste sannsynligvis velge sånne som er “passe modne” i forhold til sin aldersgruppe. Det er for eksempel deprimerende med godt voksne individer i førti- og femtiårene som oppfører seg som fjortiser når det kommer til vanskeligheter som de opplever i sine iiv. De jevnaldrende forstår dem ikke, og de unge forstår dem ihvertfall ikke. Det er forsåvidt greit å miste fatningen når man blir konfrontert men noe ekstremt, men det er mindre greit å bare hive all sans og samlnig på sjøen og fremføre noe slags teatralt følelsesdrama hver gang man slår seg i en tå. Det forventes av voksne og ansvarlige mennesker at de skal ha en viss selvkontroll. Altså, hva gjør de med galskapen sin? Hvor skjuler de husnissen? Hvis man ikke vet dette om noen så kjenner man ikke vedkommende, noe som kan bli et problem i en skarp situasjon. Vi må jo vite “hvor vi har” folka i våre liv, ikke sant? Dette er ikke noe urimelig krav å ta med i en “vennskapskontrakt”. Forstår vi hverandre? Jeg vet ikke om det er teknisk korrekt å si at folk er dine “venner” hvis du ikke kjenner det som ligger under den sosiale masken deres. Vi kan alltid diskutere hva ordene betyr, men det er vanskelig å finne noen “mening” når alt er vagt, utydelig og overfladisk.
Hvorom allting er, selv foretrekker jeg å kjøre min egen galskap “ut i sanden” gjennom å konfrontere spørsmål som grenser til hva som engang er mulig å vite. Jeg mener, når hodet virkelig knirker mens man forsøker å begripe hva fanden det er de snakker om. Jeg får den følelsen veldig sterkt når jeg konfronterer teoretisk fysikk. Herregud for et heavy materiale. Jeg er jo ikke akkurat noen matematiker heller, så strengt tatt er mesteparten av fysikken utilgjengelig for meg, men konseptualisering og visualisering er likevel gyldige metoder for å danne en forstandsbasert forståelse av tematikken. Så hva er greia med gravitasjon? Vi oppfatter det som en allestedsnærværende “attraktor” som får universet til å danne klumper. Siden tilkommer andre krefter som regulerer forholdet mellom atomene og så videre, men gravitasjon er på den samme tid både den mest kjente og den dårligst forståtte av disse “elementærkreftene”. Hva er det for eksempel som skjer i såkalte svarte hull? Det ser ut som om gravitasjonskraften løper løpsk og danner en region som ikke kommuniserer med resten av universet. Det som faller inn der kommer jo aldri ut igjen. Det virker fornuftsstridig at enorme masser – stjerner, planeter og hele sulamitten – bare kan slukes opp og forsvinne der inne — men på den annen side så har vel heller ikke universet noen forklaringsplikt overfor menneskene. Det har sin egen greie gående og det er neppe mulig å forstå “poenget” med det hele. Vi er jo bare dumme rassaper som lever på en ubetydelig planet helt i utkanten av “vår” galakse, så vidt vi er i stand til å se. Hva vet vi? Ikke mye, men vi vet noe. Og det er jo noe. Nok til å danne en viss grad av optimisme i forhold til å finne ut mer, men ikke på langt nær nok til å forsvare noen form for kunnskapsarroganse. Summen av alt vi ikke vet vil til enhver tid være uendelig stor. Dette må vi bare akseptere.
