Noen ganger setter man seg ned og tenker gjennom fortidens synder. Jeg har mange sånne. Blant annet var jeg det man kaller “en allsidig idrettsmann” og betraktet vinteren som en mulighetenes årstid. Men nå skjønner jeg ikke engang hvordan man kan tenke slik. Herregud. Vinteren er jo så mørk. Og så kald. Det verker i kroppen og mesteparten av døgnet ser man jo faen ingenting. Jeg har blitt en føkkings pyse og jeg er ennå ikke eldre enn seksti. Hvor er jeg om enda ti år, liksom. Jeg liker ikke denne prognosen. Jeg må sannsynligvis plassere meg på et sted som har lite behov for snømåking. Førti centimeter er jo hva som venter på meg når det en gang slutter å snø der ute, kanskje litt over helgen. Foreløbig sier værvarselet “mye snø” meg gul varseltrekant og greier. Allerede er det sånn at bilen min bare er en bulk i landskapet noen hundre meter utenfor døren, i likhet med noen hagemøbler og denslags som også buler opp fra det hvite teppet der ute, og som jeg vet hva er bare fordi jeg vet hvor jeg satte dem. Akk ja. Sånn har det blitt. Det skal visst komme enda tyve centimeter før det gir seg en gang utpå søndag ettermiddag eller mandag. Jeg er med andre ord “innesnødd” i ordets mest bokstavelige forstand. Ingen brøyter veien her mens snøen ennå faller, det gir ingen mening. Livet på landet er romantisk, dere.
Hukommelsen er en pussig fyr som er flink med detaljene men som totalt glemmer hvordan ting føles fra gang til gang. Det må jo være sånn man tar vinter etter vinter på strak arm; freser, spytter og banner over alt merarbeidet som tilkommer på grunn av dette opplegget med sterke sesonger som liksom markerer seg langt uti det ekstreme mens det står på. Jeg skulle for eksempel gjerne ha sluppet den uka med tredve grader vi typisk har her i strøket hver sommer og avstemt dem mot den uka med minus tredve som pleier å inntreffe sånn omtrent ved nyttårstider. Hvorfor kan det ikke bare være mellom femten og tyve grader året rundt? spør jeg meg selv retorisk mens jeg går rundt og tar sorgene på forskudd fordi jeg vet at dette blir den første av en serie seriøse snømåkejobber som kommer denne vinteren. Tvi vøre! Sånn er livet. Om det hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres som vår venn Peer Gynt sa under en av de omstendige viderverdighetene sine. Bukk fra oven og bukk fra unden stangedes i den samme stunden. Egentlig er det bra at snøen legger seg tidlig. Det bringer en form for temperaturmessig stabilitet og “stillhet” (som sannsynligvis er en illusjon). Det er forsåvidt et verre alternativ når vi har uke etter uke med barfrost. Det eneste vi fikk denne gangen var èn dag med femten minus, som til gjengjeld var ganske skrekkelig. Hvordan kan man glemme sånt fra år til år? Wirklichkeitunterschlagung som tyskerne sier. Hjernen underslår virkeligheten med all sin entusiatiske positivitet. Herregud for et system. Jeg vet jo at det er el niño i år; værefenomenet utenfor vestkysten av Sør-Amerika som har dominoeffekter kloden rundt. De sier at det betyr mildere temperaturer men mer nedbør i den skandinaviske regionen, noe som stemmer så langt.
