En værhard dag i mai stod Birger Borger og Tor Tomske ute på tunet og gestikulerte med armene. Så mange sorger hadde den Borger at han visste ikke sin arme råd. Ser du den båten der, Tomske? sa Birger frustrert. Joda jada sa han Tor, for han var en mann av få ord. Jeg bygde den båten sa han Birger, men er det noen som kaller meg Birger båtbygger av den grunn? Nei nei sa han Tor, slikt hører man aldri. Og når du ser over der kan du se huset som jeg sjøl har bygd, fortsatte Birger, men ingen kaller meg Birger husbygger bare fordi jeg en gang bygde et hus! Tomsken var enig han, så han nikket mange ganger. Sånn er det. Eller sånn er det ikke. Ingen sier Birger husbygger. Nå løftet Birger begge armene og hyttet mot himmelen med knyttede never. Men om man puler bare èn eneste sau så har man liksom et navn for all fremtid?!?!
Døyr fe, døyr frender sier Håvamål. Men vinn du et gjetord gjevt så vil du bli husket for all tid. Dette er hele poenget med sagalitteraturen. Ordet saga betyr “det folk sier”. Det er ikke sikkert at det er det som er sant i alle sine detaljer, men det er sikkert at dette er de historiene vi forteller om disse skikkelsene fra en annen tid. Innenfor eurpèisk litterær tradisjon – til og med i verdensmålestokk – utgjør den norrøne sagalitteraturen et massivt bidrag som blåser omtrent alt annet det er naturlig å sammenligne den med fullstendig av banen. Det var dette jeg vokste opp med. Sagalitteraturen, samt eventyrsamlingen etter Asbjønsen og Moe, var blant det jeg likte best da jeg var liten. Men det var også andre ting. For eksempel fortellingene til Jules Verne. Eller den arabiske eventyrsamlingen vi kaller Tusen og èn natt.
Edward Wadie Said (1935-2003) var en palestinsk-amerikansk litteraturprofessor ved Columbia-universitet. Han ble en etablert skikkelse i den offentlige debatten med boka “Orientalismen” fra 1976. Dette var kort fortalt en kritisk analyse av vestlige idèer rundt hva vi grovt sett kan kalle “den muslimske verden” i Midtøsten og Nordafrika. Kontroversiell var imidlertid Edward Said først og fremst fordi han var en hard kritiker både av styresett og styresmakter i den samme regionen. Etter hans mening representerte ikke myndighetene folkets interesser. Når gjør de noensinne det? vi de kyniske si. Hvilket er et ganske interessant spørsmål. Er det rimelig å forvente at myndighetene i et land, særlig hvis de er demokratisk valgt, skal være opptatte av hva som er og ikke er i folkets interesse? Jeg synes ikke det. Etter min mening er det nærmest kriminelt naivt å forvente noe annet av noen, uansett hvem de er og hvor man befinner seg, enn at de er ute etter å mele sin egen kake. Mennesker er i utgangspunktet korrupte. Og ganske dumme. De tenker alltid først på seg selv, men siden de som regel er dårlige tenkere går det som det går. Det blir mye motgang og mange skuffelser i livet.
Eventyrfortellinger opererer med sin egen form for logikk, som er tildels svært forskjellig fra hvordan folks vanlige hverdag fungerer, med sine mange hensyn til yrkeskarrière og sosiale hierarkier. Mye, kanskje mesteparten, er åpenbart fantasifulle løgnhistorier som allikevel opererer med en slags form for “høyere sannhet” av moralsk eller metafysisk karakter. Hvis man prøver å forstå poenget med eventyrfortellinger så forstår man ikke poenget med eventyrfortellinger. Det er en slags folkedans med ord og begreper. Noe rituelt. Askeladden (eller Ali Baba) er i utgangspunktet aldri noen ressurssterk eller beundringsverdig skikkelse, men gjennom sin “heltereise” kommer karakteren tydeligere frem og det som til å begynne med så ut som personlige svakheter viser seg i løpet av fortellingens gang å være nyttige sosiale egenskaper.
Det har blitt skrevet hvor mange litterære analyser som helst om “heltens reise” gjennom et mytologisk landskap hvor det handler om å konfrontere og overvinne et sett med prøvelser og komme ut på den andre siden som et Nietzschiansk “overmenneske”. Et høyere selv. Vi merker oss samtidig at det aldri går særlig bra med brødrene hans, Per og Pål, som er mer snusfornuftige typer, styrt av logikk og rasjonell egeninteresse. Per og Pål er det folk feilaktig kaller “materialister” mens Espen Askeladd strekker seg etter noe som ligger hinsides den verden vi kan forklare med ord. Strukturen i klassiske eventyrfortellinger har en tendens til å følge mønsteret i det vi kaller Pyramidetekster, hvor den døde sjelen må møte opp foran Osiris, underverdenens gud, for å få hjertet sitt veiet og målt. Hvis man har et hjerte som er tyngre enn en fjær vil man ikke slippe inn i den labyrinten man må gjennom for å komme til “den nye dagen”. Som vi ser, dette er gamle greier. Det å være menneske har til enhver tid og på ethvert sted alltid betydd det samme. Bare de ytre og i prinsippet ubetydelige omstendigheter har endret seg med tid og geografi. Den “annerledeshet” vi tror vi kan observere er en illusjon.
