Potemkinby eller Potemkinkulisse er en betegnelse for en falsk fasade eller overflate for å skjule det virkelige utseende, vanligvis i propagandaøyemed. Slike kulissebyer har også blitt bygget for å forvirre fiendtlige bombefly, særlig under andre verdenskrig. Betegnelsen skal ha kommet fra den russiske fyrsten Grigorij Potemkin som før keiserinne Katarina IIs besøk til Krim 1787 sørget for å bygge opp kulisser av fasader uten bakgrunn langs de øde breddene av Dnepr som skulle gi et inntrykk av større velstand og utvikling enn hva det virkelig var. Slik kunne han gi et inntrykk av at han hadde kommet lengre i utviklingen av den nylig erobrete halvøya under den russisk-tyrkiske krig (1787–1792).
(Wikipedia)
Som alle vet handler det mer om “hvordan man blir sett” enn om hvordan man egentlig og faktisk er. Et hverdagslig eksempel på dette er hvem som plukkes ut for en nøyere sjekk når de passerer gjennom tollen. Det påstås at tollere som er erfarne i faget utvikler noen slags “sjette sans” for hvem som ikke har rent mel i posen — men jeg tror ikke på dette. Faktisk vil jeg si ai det er svært farlig å tenke på denne måten. Tollerne er selvsagt ikke idioter, men det er ikke smuglerne heller. Kanskje amatører og privatfolk – som snusker med seg mer enn den tillatte kvoten av sprit, eller kanskje litt hasj, noen piller og det ene med det andre – oppfører seg “nervøst” fordi de er redde for å bli tatt på fersken, men de som virkelig driver med smugling og andre kjeltringstreker på et profesjonelt grunnlag oppfører seg ikke typisk på måter som tiltrekker noens oppmerksomhet. Hele faget deres handler jo om kunsten å “fly under radaren” mer eller mindre bokstavelig talt.
Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å beregne størrelsen på den globale kriminelle økonomien – altså alle “svarte penger” som tjenes på alle ulovlige vis – men bare den globale narkoøkonomien anslås til omlag 10.000 milliarder kroner, som tilsvarer et ganske respektabelt bruttonasjonalprodukt i et middels rikt land som for eksempel Nederland, og man sier at narkoøkonomien står for omtrent en fjerdedel av alle svarte penger i verden — slik at hvis den svarte økonomien hadde vært bruttonasjonalproduktet til et land så ville det vært den femte største økonomien i verden. Røft regnet og basert i tallmateriale som fremkommer via googling. Det alle ønsker å vite er selvsagt hva som skjer med disse pengene. Vi vet hvor de kommer fra. Ulovlige aktiviteter er hva det er. De fleste kriminelle gjør det på grunn av pengene, selv om mer mystiske psykologiske årsaksforhold også forekommer. Spørsmålet er hvor alle de svarte pengene havner. For å finne svaret må vi se på diverse “skjulte formuer” og det internasjonale systemet for å unndra beskatning i såkalte finansparadiser som for eksempel Caymanøyene i Karibien og i de senere år Dubai i Emiratene. Har man en koffert full av penger så finnes det “ordninger” som tar vare på interessene dine, for å sette det litt på spissen. De samme konsulentfirmaene som hjelper rike mennesker med å unndra skatt har også diverse opplegg for hvitvasking av kriminelt ervervede formuer. Og alle vet dette. Det er ikke hemmelig.
I en nyere dokumentar fra Tyskland – produsert av det uavhengige fjernsynsselskapet Deutsche Welle – uttaler en politimann at det sier noe om narkomarkedets stabilitet at selv om de beslaglegger femti tonn kokain i løpet av noen måneder så merker man ingen forskjell på hvor tilgjengelig stoffet er på detaljistnivå. Prisen forblir også den samme, omtrent hundre euro per gram. Å få kjøpt et gram kokain er enklere enn å få kjøpt en pakke sigaretter i dagens Tyskland. “Alle” bruker stoffet — og “alle” kjenner noen som kan skaffe det, når som helst på døgnet. Hva skal man tenke om dette? For meg selv sier jeg det samme som jeg alltid gjør: Det er en politisk beslutning at det skal være slik. Prisen for den narcissistiske helteglorien hos moralistene som tror at et forbud handler om å “sende de riktige signalene” er en global narkoøkonomi på størrelse med bruttonasjonalproduktet til Nederland. Det dreier seg om absurd mye penger — som siden hvitvaskes og pumpes inn i den lovlige økonomien på tusen forskjellige måter uten at noen har makt til å stanse mer enn en liten brøkdel av denne overveldende flommen av narkotika og svarte penger. Jeg vet ikke selv noe om forholdene i dagens Oslo fordi jeg har ikke “gått på byen” på over tyve år, men jeg antar at det er omtrent som i Tyskland. Kokain har blitt “normalisert” ute blant folk. Alminnelig rettfølelse later til å være at stoffbruk nå er en synd på størrelse med å bryte fartsgrensen, det vil si sånt som ingen egentlig reagerer på før det blir ekstremt, og man kaller det “uflaks” hvis man blir tatt i en stikkprøvekontroll. Man har jo ikke gjort noe ordentlig galt, liksom. Jeg har en følelse av at røyking betraktes som mer sosialt upassende enn kokainbruk nå for tiden, men jeg kan jo ta feil. Imidlertid er det et problem at dette ikke umiddelbart fremstår som en absurd tanke. Bare det i seg selv tyder på at grensene har forflyttet seg ganske langt i løpet av de tredve årene som har gått siden Pablo Escobar var det store navnet innenfor kokainhandelen og visstnok “verdens første narkomilliardær”. Siden har det tilkommet mange flere. Markedet tar åpenbart unna alt de klarer å fremstille og politiet sier selv – i den foran nevnte dokumentaren – at de neppe noensinne klarer å spore opp og beslaglegge mer enn ti prosent av alt som kommer, mer realistisk bare to-tre prosent.
Det er et problem å forby ting som folk uansett kommer til å gjøre. Det styrker ikke den alminnelige respekten for lov og rett. Det styrker ikke engang den samfunnsmoralen som det er ment å skulle representere, fordi det skaper et Potemkinsamfunn av snusk og løgn skjult bak en staselig fasade av borgerlig dyd. Er det sånn vi skal ha det? Skal livet være noe slags jævla Ibsenskuespill? Sannheten er at vi lever med en svært integrert narkoøkonomi som ingen befinner seg mer enn toppen to graders separasjon unna. Det vil i praksis si at selv om man ikke har noen slags fette peiling på noe som helst, så vil det neppe ta særlig lang tid før man klarer å få tak i noe stoff hvis man først går inn for det. I Tyskland har det blitt slik at man kan bestille og betale varer på nettet så vil “noen kontakte deg” for fysisk avlevering av varen. Om det fungerer slik også i Norge vet jeg imidlertid ikke noe om, men det ville ikke forbause meg. Hva skjer med norske narkopenger? Mye går sikkert ut av landet men mye investeres sannsynligvis også i fast eiendom, kapitalvarer og det ene med det andre. Jeg er for lat til å gidde å etterforske det og dessuten så er hele dette sakskomplekset ganske deprimerende. Selve hovedproblemet ligger jo et helt annet sted enn de kjeltringene vi får, nærmest av naturnødvendige årsaker, nemlig i viljen til å skjule alle skjønnhetsflekker i samfunnet bak en falsk maske av respektabilitet og “gode hensikter”. Så lenge folk har penger og etterspør stoff så vil alltid noen se dette som sin store mulighet til å tjene raske penger. Er det overhodet noen slags tvil om dette? Det ser for meg ut som om den eneste måten å bekjempe narkotikaproblemet med makt er å etablere en type politistat som ingen ønsker seg, så da gjenstår egentlig bare grim realisme: Om vi noensinne skal få kontroll over faenskapet så må alle stoffene legaliseres og staten må kontrollere utsalgsstedene etter mønster av Vinmonopolet. Jeg vet imidlertid ikke hvordan noe sånt eventuelt skulle gjennomføres i praksis, må jeg skynde meg å legge til. Hele leverandørkjeden domineres jo av mildt sagt lyssky typer og forretningen er vel strengt tatt ikke lovlig noe sted, selv om man kommer langt med generøse provisjoner og honorarer som motiverer samfunnets kontrollfunksjoner til å blendes av sola for noen øyeblikk mens varepartiet transporteres forbi dem. Sånn er det i vår postmoderne verden. Alt er en forretning. Det finnes et marked for alt. Tilbud og etterspørsel har tatt plassen til sola og månen i vårt nyeste religiøse påfunn. Markedskreftene jobber som Tor og Odin med å designe menneskenes verden i henhold til sitt guddommelige forsyn.
“Profittmotivet” er egentlig bare et perverst påfunn som ofte kommer i konflikt med nødvendighetene. Selv definerer jeg arbeid som “ting som behøver å bli gjort” — la oss for eksempel si ting som å vedlikeholde skolebygningene til barna våre og helsetjenestene for oss selv. Det er nødvendigheter, men de er ikke i utgangspunktet profitable. Dessuten er det etisk upassende å gjøre forretninger med utdannelse, helse og en rekke andre allmenformål som danner selve samfunnsfundamentet for oss alle. At private foretak kontrollerer strømmarkedet er allerede på grensen av det utålbare. Man kan jo ikke velge å ikke fyre når temperaturen ramler ned i tredve kuldegrader, som de har meldt her hvor jeg bor om et par dager. Ihvertfall ikke hvis man har tenkt å overleve, som er min generelle plan “inntil videre” (jeg har ikke fastsatt noen tidsbegrensning for prosjektet, men jeg gidder ikke å planlegge for mer enn tredve år til for å si det slik). Når kulda kommer må man fyre med alt man har helt til det blir “mildvær” igjen, det vil si bare ti-femten kalde. Det er perverst innenfor en sosial horisont at strømmen skal bli dyrere når man behøver den som mest, men det er logisk i forhold til markedstenkningen. Så snart flere etterspør mer av en “vare” så vil prisene automatisk stige. Så hvorfor skjer ikke dette med kokainen? Det som bekymret han tyske politimannen var at en så problematisk vare var så stabil i sluttleddet. Altså liten til ingen varians i pris og tilgjengelighet, selv om de tilsynelatende beslaglegger enorme mengder. Hva skal man tenke om dette? I den praktiske verden er det jo ingen tvil om at alle kan få tak i alt de måtte ønske seg uten urimelig store anstrengelser og med små sjanser for at de skal bli tatt. Sånn har det blitt. Dette er sluttproduktet av femti års “kamp mot narkotika” hvor alt folk har kunnet komme på av tiltak har vært prøvd. Kostbare “soningsdøgn” i fengsel som tilsammen sikkert løper opp i tusenvis av år har blitt generøst utmålt som straff for alskens narkotikaforbrytelser uten at dette har påvirket markedssitiasjonen selv det aller minste. Det er jo for fanden galskap. Folks private forbruk av rusmidler er et sosialmedisinsk problem som bør fjernes fra jussens verden.