Nordmenn har for det meste vært vant til å ha tilgang på nærmest ubegrensede mengder med billig strøm. Slik er det ikke lenger. Per i dag har vi et kraftmarked med europèiske priser i et land med tildels arktisk klima … og nå kommer vinteren. Det varierer ettersom hvor man bor eksakt hva slags kulde man kan forvente – selv bor jeg i Innlandet fylke som typisk har en tørr og kald værtype om vinteren – men intet sted i Norge kan man bare fnyse av vinteren og late som ingenting. Det ville vært en dødelig farlig form for arroganse. Det finnes steder i Norge som knapt har noen vinter i den forstand, de har typisk bare en sesong med ufyslig ruskevær, men selv der blir ingen overrasket dersom det plutselig kommer en uke med ti minusgrader. Vi bor veldig langt nord i forhold til de fleste andre mennesker i verden.
Jeg er skeptisk til elektrisk optimisme når det handler om menneskehetens såkalte kraftbehov. Det finnes mange praktiske problemer med idèen om at vi kan alle bo i elektrisk fyrte hus og kjøre elektrisk drevne biler, opplyse byer og gater med elektrisitet og opprettholde en svært kraftkrevende industribase. Jeg tror vi må snakke om atomkraft dersom vi ønsker at dette regnestykket skal gå opp. Enten må vi på noe vis få ned kraftetterspørselen eller så må vi øke produksjonskapasiteten. Høy pris er definitivt et adekvat virkemiddel for å få ned forbruket blant befolkningen, samt i forhold til kraftkrevende industri som ikke er sikkerhetspolitisk viktig. Det finnes sikkert noen som sitter med tallene over bedriftsnedleggelser i 2022, selv hører jeg bare det jeg hører. Gjennom nyhetsmedia og via den daglige rykteflommen. Folk har ikke råd. Ikke jeg heller. Det koster for mye å holde boligen varm med strøm nå for tiden. Ting er ikke som de var før.
Det er en litt komisk tanke å prøve å se for seg de som demonstrerer mot utbygging av vind- og vannkraft i en situasjon hvor man har fattet politisk vedtak om å bygge et anlegg for utvinning av atomkraft. Jeg tror ikke det vil bli en behersket og avbalansert debatt preget av saklig argumentasjon. Jeg tror ikke selve anleggsplassen vil bli et fredelig sted hvor ting går sin gang. Jeg tror ikke driften av et ferdig anlegg for det meste vil foregå i det stille. Kort sagt, jeg tror ikke det er politisk mulig å få gjennomslag for atomkraftverk i Norge. Folk kommer til å gå helt av skaftet med alt sitt folkedemokratiske raseri. De såkalte følelsene kommer til å stå i kokokok. Hvilket naturligvis reiser det klassiske spørsmålet que vamos a hacer? Hva skal vi gjøre? Skal vi bare tilpasse oss det nye prisnivået og venne oss til at heretter vil en større andel av husholdningsbudjettet måtte settes av til å betale strømregningene? Det er slik jeg selv alltid tenderer mot å tenke. Jeg liker dårlig det nye prisnivået men jeg opplever ikke at jeg har noen makt til å gjøre særlig mye med saken heller, annet enn å la være å bruke strøm så langt det går. Temperaturene begynner typisk å falle ned under frysepunktet om nettene der jeg bor i løpet av september. Det går ikke an å være flippete og useriøs med oppvarmingsstrategiene om vinteren i Østerdalen. Det kommer man ikke til å overleve.
